Er du sint på en politiker? Her er fem ting du kan gjøre for å lette på trykket

Hets, sjikane og hatefulle ytringer er blitt mer eller mindre normalisert mot enkeltpolitikere i dette landet. Ikke av den store majoritet, men blant de få. Så hvorfor føles det ut som at de dominerer samfunnsdebatten?

Jeg tror det har en sammenheng med at vi er veldig mange som holder kjeft når vi ser at enkeltpersoner henges ut. Så hvorfor er det sånn? Er det fordi vi ikke bryr oss? At vi ikke føler at det spiller noen rolle? At vi ikke orker kampen? Eller at det er så mye av det at vår reaksjon vil kun gjøre situasjonen verre?

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at svært mange politikere opplever trusler og hets på grunn av at de er politikere. Kun derfor. Det medfører at de rett og slett ikke orker å stå i det - og unngår å delta i debatter eller diskusjoner.

Et enormt demokratisk problem!

Så hva kan vi gjøre med det? Jeg tror nøkkelen ligger hos den tause majoriteten.

Nylig ble det kastet flomlys over et kommentarfelt rettet mot MDG-politiker Lan Marie Berg, der flere kom med direkte drapstrusler, rasisme og mer eller mindre oppgulp av den særdeles lite konstruktive sorten.

Det fikk olje- og energiminister Tina Bru (H) til å reagere kraftig. Hun reagerte med å ta MDG-politikeren i forsvar ved å si klart og tydelig fra hva som er greit å si og ikke.

VG tok seg også bryet med å intervjue en rekke av de som kom med de verste utsagnene - og som ytret seg i en lukket gruppe når det kokte som verst i kålen. Der kom det tydelig fram at flere av de sinte personene angret på at de skrev så stygge ting i affekt.

Det er forståelig at folk blir forbanna på enkeltpolitikere og politiske vedtak. Det er faktisk ganske sunt og bra - for det betyr at man bryr seg om det samfunnet man bor i. Men det er en stor forskjell på å spre kvalme, rasisme og trusler - i stedet for å si fra klinkende klart hva man reagerer på.

Fem forslag

Så hvordan kan man si fra på en konstruktiv måte, men samtidig få sagt fra tydelig hva du mener? Her er fem forslag:

1. Du har reagert på noe en politiker har gjort. Bruk fem minutter på å lese artikkelen (ikke bare overskrifta), så du har et greit grunnlag for å reagere. Overskrifta og ingressen er ofte bare en spisset versjon av hele artikkelen - som gir mer dybde, analyse og flere perspektiver. Ofte er det også motstemmer nederst i saken.
2. Skriv kommentaren din i kommentarfeltet, men så venter du med å publisere. Bruk så noen minutter på å hente deg en kaffe eller se ut av vinduet. Tenk så over: “Er dette konstruktivt? Bruker jeg et språk som jeg kan stå til ansvar for i ettertid, eller bør jeg vurdere å tone ned kritikken noe?” Gjør nødvendige korreksjoner - og trykk publiser.
3. Har du tenkt over at det du skriver på internett blir potensielt lest av en full gymsal eller stadion? Din kommentar kan spre seg langt utenfor de få den var ment å treffe, så vær obs. Et godt spørsmål å stille seg er: “Kunne jeg uttalt dette i en forsamling, eller ville jeg moderert meg noe?”
4. Skill mellom sak og person. Det er sjelden én politiker som er ansvarlig for politikken du nå har reagert på. Svært ofte skal det gjennom en haug med demokratiske ledd før det presenteres av et enkeltmenneske, men sannheten er at det er veldig mange armer og bein inn i vedtaket før et politisk parti velger å fronte det.
5. Husk: Det er ingenting galt i å ha sterke meninger. Samfunnet drives fremover av at folk tør å utfordre status quo, så du trenger ikke sensurere deg så mye at du ikke kjenner deg igjen i teksten din. Det er lov å være spiss og sinna, men husk at budskapet ditt kommer ofte bedre fram ved at du er saklig - og ikke går på person.

Debatt og ytringsfrihet er to enormt viktige pilarer i samfunnet. Det er svært viktig at vi lar folk ytre seg, komme med kritikk og ikke minst å tørre å være upopulære. Det er bare slik vi utvikler oss.

Men det er en stor forskjell på å henge ut enkeltpersoner, hetse, sjikanere, true og spre eder og galle - versus det å reagere saklig. Det førstnevnte føles kanskje godt å få ut der og da, men tenk på at norsk samfunnsdebatt er avhengig av at alle stiller i dugnaden om å få et best mulig ytringsrom.

Det ansvaret må vi dele på.

Alle sammen.