- GUNNAR BODAHL-JOHANSEN, tidligere fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.
Debatten etter at fotballbladet Josimar «blåste» generalsekretær Pål Bjerketvedt i Norges Fotballforbund (NFF) som bladets (anonyme) kilde etter at Bjerketvedt klaget Josimar inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU) for manglende kildegrunnlag der han selv var kilden, viser at det kanskje er et mer nyansert syn på kildevernet enn pressen hittil har hevdet.
Pål Bjerketvedt har selv beklaget overfor NFF at han var Josimars anonyme kilde for opplysningene om at Erik Loe ble sparket som NFFs kommersielle direktør, blant annet på grunn av håndteringen av kvinnefotballen. Josimar har på sin side ikke beklaget at bladet «blåste» kilden, fordi bladet mener Bjerketvedt har misbrukt kildevernet.
Det er grunnleggende presseetikk at kildevernet er et forhold mellom kilden og journalisten, og at det bare er den anonyme kilden selv som kan løse journalisten fra kildevernet. Men kildevernet forutsetter en gjensidig tillit mellom kilde og journalist, og derfor blir spørsmålet om brutt tillit fra kildens side legitimerer at pressen kan «blåse» kilden.
Hittil har presseetikken avvist den problemstillingen av hensyn til tilliten til pressens kildevern. Kildevernet kan pressen bryte bare hvis det er fare for liv og helse.
I 1987 «blåste» Dagbladet daværende Brann-trener Tony Knap som avisens anonyme kilde, som uttalte til Dagbladet at styret i Brann vurderte å sparke treneren (altså Tony Knap). Da Knap selv senere gikk ut i Bergens Tidende og raste mot ryktene om at han ville bli sparket, og ville vite hvem i Brann-styret som hadde lekket opplysningene til Dagbladet, mente Dagbladet at Knap hadde misbrukt kildevernet, og at avisen derfor hadde rett til å «blåse» kilden. Jeg innledet på et større møte i Bergen, og budskapet mitt var klart: Ikke under noen omstendighet kan pressen «blåse» en anonym kilde. Tilliten til kildevernet krever et absolutt kildevern.
22. juni 1993 behandlet Pressens Faglige Utvalg en klage fra den britiske journalisten Andrew Jennings, en av forfatterne bak boken «Ringenes Herrer», om Den internasjonale olympiske komité. Bakgrunnen var at Aftenposten nektet å oppgi kilden for det Jennings hevdet var usanne opplysninger om en rettssak forfatterne var involvert i (PFU-sak 057/93). Jennings argument var at kildebeskyttelsen ikke lenger gjelder når kilden har manipulert eller lurt avisen. Jennings skriver i klagen:
«Jeg gjør det klart for alle mine fortrolige kilder at jeg aldri vil avsløre deres identitet. Men jeg gjør det også klart for dem at hvis de kommer med uredelig eller bevisst ukorrekte informasjon, opphører avtalen om anonymitet, og jeg står fritt til å avsløre deres spill. Det beskytter meg mot løgn.» («That protects me by limiting them to the truth.»)
PFU avviste klagen med den begrunnelse at kildevernet er absolutt!
Slik Bjerketvedt-saken saken er beskrevet av Josimar og gjentatt i pressen, bør det ikke overraske noen at Josimar følte sinne og frustrasjon over Bjerketvedts opptreden, og ikke minst over at han brøt tillitsforholdet mellom journalist (bladet) og kilde. Kildevernet er ikke journalistens privilegium, men en demokratisk sikkerhetsventil som skal beskytte kilder mot represalier fra «makten», ikke makten mot ubehageligheter.
Jeg finner ingen forklaring på Bjerketvedts opptreden, bare en unnskyldning overfor NFF. Det er imidlertid barnelærdom at kilden alltid har en agenda, og at kilden ønsker å oppnå noe ved å gi fra seg informasjon. Som en erfaren redaktør – Bjerketvedt kom til NFF fra stillingen som sjefredaktør i NTB – måtte han vite at opplysningene han ga Josimar, ville ramme Erik Loe. Pressen må alltid være forsiktig med å la seg bruke, ikke minst av maktmenneskene. Josimars redaktør Håvard Melnæs sa i Dagsnytt 18 fredag 5. mars at det var en tabbe å si ja til en fortrolig samtale med NFFs generalsekretær. Men det er nok ikke uvanlig at journalister og redaktører har «topper» i samfunnslivet som fortrolige kilder.
Å betrakte NFFs generalsekretær som en sikker førstehåndskilde, antar jeg de fleste er enige om, og trolig ville takket ja til en fortrolig samtale med Bjerketvedt for å få bekreftet – eller avkreftet - om opplysningene man sitter på, er korrekte. At Bjerketvedt ga Josimar anledning til å «erfare» opplysningene om Erik Loes fratreden som kommersiell direktør i NFF, mot at han ikke selv ble trukket inn i saken, er et eksempel på hvordan det gjensidige utbytteforholdet mellom kilde og journalist fungerer i praksis. Med sin bakgrunn fra pressen, må Bjerketvedt ha følt seg trygg på at kildevernet beskyttet ham. I tillegg hemmeligstemplet PFU sakens dokumenter, og behandlet saken bak lukkede dører.
Spørsmålet er om Bjerketvedts opptreden legitimerer at Josimar kunne «blåse» kilden. Hittil har pressen betraktet kildevernet som hellig, med den fare det innebærer at pressen også beskytter kilder som bryter tillitsforholdet gjennom manipulasjon, løgn og uredelig opptreden. Men jeg tror like fullt mange innser at Bjerketvedts opptreden utfordrer kildevernet.
PFU felte Josimar for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, fordi bladet ikke ga Erik Loe tilstrekkelige opplysninger til å kunne oppfylle retten til samtidig imøtegåelse. Så langt jeg forstår ringte Josimar Loe, men da han ikke svarte, sendte Josimar en SMS til Loe der journalisten opplyser at det har kommet kritikk mot måten han (Loe) har håndtert kvinnefotballen på i egenskap av kommersiell direktør, og spør om Loe vil kommentere kritikken. Loe svarer med en SMS («Her er min kommentar»), men uten å svare skikkelig på kritikken. I ettertid har Loe hevdet at opplysningene om at han ble sparket som NFFs kommersielle direktør, som løgn.
Til VG sier Loe at det ville Josimar fått greie på, bare de hadde ringt ham!
Som tidligere leder i Stabæk, presidentkandidat i NFF og kommersiell direktør i NFF, er Erik Loe en medievant person. Han vet hvordan mediene fungerer, det er liten grunn til å tvile på at ikke Loe forstår hva Josimar ville snakke med ham om og det er enda mindre grunn til å tvile på at Josimar ville holdt tilbake opplysninger for Loe. Journalister skal anstrenge seg til det ytterste for å innhente en samtidig imøtegåelse, og kanskje burde Josimar sett bort fra Loes SMS, og fysisk oppsøkt ham på kontoret, slik Gøran Skaalmo gjorde i Minnefondsaken, eller ringt på døren til Loes bolig. Men da hadde kanskje Josimar blitt innklaget til PFU for ikke å ha opptrådt «hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen» (punkt 3.9 første setning).
Vi har nå åpenbart kommet dit at når (særlig) maktmenneskene vil unngå journalistene, tar de ikke telefonen, men sender en melding der de ber om å få spørsmålene på e-post («Sitter i møte, send e-post), eller kort og godt gjør som Loe, unngår spørsmålene og sender «uoppfordret» en kommentar direkte til journalisten. Samfunnet må forutsette at ledere på ulike områder i samfunnet kan snakke muntlig med journalister. Men det var ikke mange dagene siden TV 2 ville vite min mening om at NFFs president Terje Svendsen ikke ville stille til et muntlig intervju med kanalen, men i stedt svarte med en SMS som han krevde gjengitt i sin helhet.
Hvis pressen godtar at kilder – og særlig samfunnstopper - fortsetter å kreve alle spørsmål på e-post og å få publisert svarene i sin helhet, undergraver pressen sin egen rolle. Da gir journalistene fra seg sitt viktigste arbeidsredskap, det muntlige intervjuet, som gir muligheter for - på vegne av offentligheten - å kreve utdypende svar og nærmere forklaringer. Fortsetter denne utviklingen, er journalistikken redusert til en ren brevduevirksomhet der journalister sender ut spørsmålene på morgenen, og sitter på trammen og venter på at duene skal vende tilbake med ferdigskrevne svar som skal publiseres i sin helhet. Det bør bli flaut å sette sin egen byline på en slik sak.
