Emma Gonzáles overlevde angrepet på en skole i Florida i februar. Gjerningsmannen drepte 17 ungdommer.
Gonzáles er blant dem som har mobilisert for å endre de amerikanske våpenlovene, og forrige lørdag snakket hun for hundretusener under en demonstrasjon i Washington. Talen berørte.
Spaltisten begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
Michalsen har gitt ut en rekke bøker, blant dem Komma (2014) og i 2017 kom Skriv bedre ut på Spartacus forlag.
Men hvorfor ble vi grepet?
Denne uken har jeg undervist studenter fra mange nasjoner på et masterstudium i diplomati ved Universitetet i Siena i Italia.
Jeg viste videoen for klassen, og jeg spurte: Hva er det som griper oss?
Jo, ordene grep, var studentene enige om. Ordene var sterke, kraftige, konkrete, klare.
Likevel var det noe annet som virket enda sterkere: Pausen.
Etter å ha snakket i 1 minutt og 52 sekunder lukker Gonzáles munnen. Hun ser fremover, sier ingenting, lar tårene renne. Etter 4 minutter og 28 sekunder lyder det fra mobilen hennes, og hun forklarer:
Akkurat så lang tid som hele talen, 6 minutter og 20 sekunder, trengte gjerningsmannen i Florida for å ta livet av 17 mennesker.
BLE GREPET: Diplomatstudentene i Siena studerte Emma Gonzáles’ tale denne uken. De ble også grepet av 18-åringen fra Florida.
Pausen beveget studentene i Siena, som den rørte ved alle som fulgte talen der og da eller her og nå. Stillhetens kraft er forbausende kraftig. Fire minutter er lenge, og det virker enda lenger.
Tidligere har pave Frans gjort noe lignende, men av kortere varighet, i en direkteoverført tale på amerikansk TV, og alle vi som iblant snakker for andre, har lært at kunstpausen er noe av det mest virkningsfulle, før eller etter at vi har sagt noe som vi vil skal bli husket.
Og når journaliststudenter lærer intervjuets metode, får de vite at det finnes én siste utvei dersom intervjuobjektet ikke vil snakke: La stillheten virke, så snakker han til slutt.
Studentene i Siena lærte om pausens kraft da de så Emma Gonzáles inn i øynene. I tillegg fikk de eksempler på de tre primære måter å argumentere på:
Etos, det vil si troverdighet. Emma var der da gjerningsmannen skjøt. Hun kunne stille opp med autoritet.
Logos, det som appellerer til hjernen. Emma var spesifikk og konkret, her var navn og tall og rasjonell argumentasjon.
Patos, det som snakker til hjertet. Emma fortalte historier, hun navnga alle som ble drept, fortalte hva de ikke lenger får være med på eller oppleve. Stemme og kroppsspråk understreket budskapet.
Everyone who was there understands. Everyone who has been touched by the cold grip of gun violence understands. For us, long, tearful, chaotic hours in the scorching afternoon sun were spent not knowing. No one understood the extent of what had happened. No one could believe that there were bodies in that building waiting to be identified for over a day. No one knew that the people who were missing had stopped breathing long before any of us had even known that a code red had been called. No one could comprehend the devastating aftermath, or how far this would reach, or where this would go.
Og fra retorikkens toppliste over smarte knep hadde Gonzáles også plukket det grekerne kalte anaforer, gjentakelse av ord eller fraser ved begynnelsen av hver setning, som her:
Barack Obama er anaforenes mester i dag, men ifølge Forbes har stjerner før ham benyttet samme teknikk: Martin Luther King i «I have a dream»-talen (16 gjentakelser), John F. Kennedy i «ask-not»-talen (fem gjentakelser) og Winston Churchill med 12 gjentakelser av «We shall fight».
Og nå også Emma Gonzáles. Det hun sa og ikke sa i Washington forrige lørdag, passer fint i selskapet med de nevnte eldre herrer, og hennes budskap?
Et krav om strengere våpenlover. Det bør passe godt en 1. påskedag, hvor jeg tror begeistringen over livet skal være dagens overskrift.
