NRK-veteran Else Skåren er død

«Else jobbet på alle typer store sendinger, men hennes babyer var jobbene på Bislett Games og i Kollen. Da var hun i sitt ess», skriver venner og tidligere kollegaer i NRK.

Odd Kaldefoss

Jan-Kristian Vikeiane Schriwer

Janne Schønheyder

Publisert 09.07.2024 - 05:55

Else Skåren, 10. juli 1951–5. juli 2024

Vi har fått den triste meldingen om at Else døde brått 5. juli. Overraskende var det kanskje ikke helt for henne og venner og familie, siden hun i mai måned fikk en alvorlig kreftdiagnose. Else visste hvilken vei det gikk og fra da var hun på sykehus og helsehus. Hun hadde allikevel god kontakt med venner og familie helt fram til dagen før hun døde.

Else ble født i Vollen i Vestre Slidre, og etter fullførte studier på Drammens Handelsgymnasium begynte hun på Lisenskontoret i NRK 17.9.73. Etter noen tid flyttet hun til BUA radio og likte særlig godt å jobbe med Vidar Lønn-Arnesen. Hun ønsket seg allikevel til fjernsynet, og i 76 fikk hun en assistentstilling i Sporten og kom i 1979 inn på produksjonsassistentkurs.

Så ble det praksis både i Dagsrevyen og Sporten. Men det ble Sport og Reportasje som ble Elses arena etter det, bare avbrutt av VIP-kurs i 83/84. Etter det tok det virkelig av, og Else ble produksjonsleder på de virkelig store arrangementene. I NRKs gullalder hadde vi jo rettigheter til det meste av sport. Else jobbet jo på alle typer store sendinger, men hennes babyer var jobbene på Bislett Games og i Kollen. Da var hun i sitt ess. Ja, øverste etasje i arrangementshuset i Kollen er døpt «Elses Plass». Helt til hun gikk av høsten 2018, jobbet hun på disse produksjonene. Hun fikk overrakt Norges Vels medalje for lang og tro tjenesten på avslutningen sin etter 45 års virke i NRK.

Else var en elskelig person, kanskje litt fåmælt men alltid trivelig og blid og med godt humør. Hun brydde seg om andre – selv om hun selv var litt privat. Hun klaget aldri på jobb og heller ikke da hun etter hvert slet med noen helseplager. Hun var ordentlig og ryddig i jobben sin. På kontoret hadde hun et skilt der det sto: «Kvinner må bli sintere»; kanskje ikke så urimelig i en ganske mannsdominert avdeling som Sporten var.

Else var enebarn og hadde ikke stor nær familie. Det var nok jobben og kollegaene i Sporten som var hennes «familie». Vi er mange tidligere kollegaer som kommer til å savne Else. Hun var sosial til det siste og senest i april var Else med på møte i Veteranklubben.

Hun var nært knyttet til hjemstedet i Valdres og fulgte opp foreldrene til de gikk bort. Heldigvis hadde Else også en nær fetter med familie i Oslo og våre tanker går til dem.