Else Byhring var en ekte NRK-veteran

Else Byhring 22. april 1932–14. oktober 2022. Else er ikke mer. Else er borte. Det er tomt.

Publisert 27.10.2022 - 12:06

Denne artikkelen er over to år gammel.

Fredag den 14. oktober 2022 var Else Byhrings 90 års vandring på jorden over; en bauta gikk ut av historien. Men selv om det er tomheten som rår–selv om historien ruller videre uten Else–vil de gode minnene om henne fylle tomheten, og i historien vil hun for mange av oss ha en evig plass.

Else var en ekte NRK-veteran. Hun ble ansatt 4. januar 1960 i «Frøken Flems båndarkiv» i radioens driftsavdeling. Åtte måneder senere, 1. august samme år, fikk Else stillingen som økonomikonsulent, i det som på den tid ble kalt «Reportasje og Sport». Der var hun til hun gikk av med pensjon.

På kontor hos NRK med et lite sentralbord

Det var en merkelig avdeling. Under den lå absolutt all sport, samtlige valg, 17. mai-sendingene, nobelprisutdelingene, «Norge Rundt», «Unnskyld at jeg spør», «Langs Landeveien», naturprogrammene–pluss frittstående reportasje- og dokumentarprogrammer m.m.

Det var den mest politiserte avdelingen i hele NRK. Det sier ikke så rent lite, fra det ytterste røde venstre til det aldeles mørkeblå høyre. Her var det slik, at dersom samtlige egentlig var helt enige om et eller annet–men fordi det foreslåtte forslaget var blitt fremmet av den ene fløyen–stemte den andre imot. Uansett hva saken gjaldt.

I denne avdelingen ble Else respektert av alle, uavhengig av politisk ståsted. Hun var selve ankerfestet. Vårt eget svar på «Mor Teresa».

Else visste alltid hvor skapet skulle stå. Rettere sagt: det var vel hun som var selve skapet. Hun hadde orden i sysakene. Og full kontroll over avdelingsøkonomien. Når folk spurte, svarte hun: «Det som går ut av penger, må stå i forhold til det som kommer inn. Det spiller ingen rolle om det er 10 000 kroner privat–eller 100 millioner på jobb. Du må ha orden i papirene».

Else elsket kjendiser–og «Sporten». Og hun hadde et kunstnersinn. A4 var for henne et papirformat og ikke en måte å leve på. Men hun hadde orden på skillet mellom jobb og familie. Hun elsket datteren, Stine–og mannen, Svein. Hver dag dro hun hjem for «å koke pottit» slik at de kunne spise middag sammen.

Da Svein døde, sa Else: «Nå skal jeg ikke lage middag hver dag mer». Hun begynte å gå på «Lunsj & Lyrikk» på Det Norske Teatret, og ble etter hvert en del av en lunsjgjeng der. Om ettermiddagene, nesten hele året, gikk hun gjerne ut på terrassen med en øl og litt morrpølse, og satt og så på folk og nøt livet. Det blir fortalt at hun ofte sa halvhøyt: «Kjære Gud–jeg har det godt.»

Vi er fortsatt noen veteraner igjen som har hatt gleden av å dele mange arbeidsår med Else. Vi husker henne som et festfyrverkeri, med sterke meninger om alt og alle, formidlet på høyt volum og med en hjertelig latter.

Hun tok kollegaene under vingene og lærte dem opp. Hun var raus og omsorgsfull–og uten fordommer. Real og ordentlig. Alltid løsningsorientert. Else var limet i avdelingen. Nå er hun ikke mer. Men vi har Else med oss videre i hjerter og tanker.

Fred over hennes minne.

På vegne av mange kollegaer,

Per Jordal