Test deg selv: Sjekk om du er «elite» eller «vanlig»!

Kompisen min fikk nylig Fritt Ords honnør, kona mi har skrevet en av høstens beste romaner. Jeg omgås kjendiser fra kulturlivet og riksmediene.

Jeg har vært journalist og redaktør i Oslo siden 1987. Jeg er på fornavn med den gamle gjengen av kommentatorer i avisene. Men ikke Helge Lurås.

Jeg kan skrive artikler som blir likt og lest i øst og vest. Noen ganger blir jeg intervjuet av NRK, VG, Klassekampen og andre - som ekspert på journalistikk.

Tilhører jeg «meningseliten», som Sylvi Listhaug kaller det?

Det er der venstrevridde mediefolk rotter seg sammen med «politikere, pr-folk, forfattere, skuespillere, musikere og teaterfolk» – mot «vanlige folk», som Listhaug mener å representere.

«… den gruppen i samfunnet som har skjenket seg selv retten til å definere hvilke standpunkt som er riktige eller gale, moralske eller umoralske og innenfor eller utenfor.»

Er jeg en av dem som «plasserer seg selv på en pidestall og føler seg bedre enn alle andre»? Jeg vil gjerne svare nei, men hva hjelper vel det?

Like lite som et forsøk på å overbevise Listhaug om at jeg ikke er venstrevridd. Hun tror ikke på det. For jeg er jo venstrevridd, som de fleste journalister.

De som ikke liker dette faktum – og det er mange, fra Trump og Putin til Lurås og Listhaug – har unektelig et poeng når de påstår at journalister ikke er som folk flest.

At de selv benekter dette, spiller absolutt ingen rolle.

Likevel bedyrer flere kjente mediemennesker nå at de ikke er elitistiske, og skriver i sosiale medier: Jeg er helt vanlig, og ser ikke ned på noen.

Sist ute var VGs debattredaktør Hans Petter Sjøli, som – sikkert noe humoristisk – la ut følgende egenerklæring på Facebook like før helga:

«Jeg jobber i riksmedia og har sju års universitetsutdanning - men ulikt det psykoanalytikerne i Frp-ledelsen (og omegn) hevder, så plasserer jeg ikke meg selv på en pidestall eller føler meg bedre enn andre. Jeg drister meg også til å bestride påstanden om at jeg lever i en alternativ/elitistisk virkelighet.»

110 likes og 15 ha, ha. Blant annet fra kommentatorene John Olav Egeland og Egon Holstad, politikerne Abid Raja og Marianne Aasen, forfatterne Anne Holt og Alf van der Hagen, professorene Thomas Hylland Eriksen og Jostein Gripsrud, samfunnsdebattantene Rune Berglund Steen og Mina Gerhardsen, og pr-mannen Sigurd Grytten.

Eller som Sylvi Listhaug ville ha sagt: Meningseliten.

I kommentarfeltet godter de seg med det selvmotsigende i at det er en elitepolitiker som anklager dem for å være en meningselite.

De kan ironisere herfra til evigheten. Det er like virkningsfullt som når Jonas Gahr Støre kler seg i rød tømmerhoggerskjorte for å bli folkelig.

Folkelighet er en karakteristikk må du gjøre deg fortjent til. Verken egenerklæringer eller rutete skjorter hjelper. Du trenger troverdighet.

20 prosent av befolkningen har liten tiltro til journalister, ifølge Medieundersøkelsen 2018. Det er for mange til at journalister og redaktører kan spøke det bort.

Så hva bør de gjøre?

Vil de ha folkets tillit, må de lage journalistikk som angår «vanlige folk», med kilder som de kan identifisere seg med.

Her kan du sjekke om du selv er elitistisk eller folkelig:

1. Hent de artiklene eller innslagene du har laget de siste månedene fra arkivet. Notér alle kilder, intervjuobjekter, omtalte og fotograferte personer.
2. Del dem i grupper: Menn, kvinner, politikere, informatører, kjendiser, kunstnere, ledere i forvaltning, næringsliv, organisasjoner – og «vanlige folk».
3. Sjekk hvilken rolle «vanlige folk» har: Er de hovedpersoner i sakene, får de svare på viktige spørsmål, eller er de fem på gata og får snakke om været?
4. Del deretter temaene du har rapportert om i to grupper: De som angår livet, gledene og sorgene til «vanlige folk» og de som handler om noe annet.

Har du en overvekt av stortingspolitikere, ordførere, næringslivsledere og kjendiser, og saker om det disse bekymrer seg for?

Er «vanlige folk» stort sett ofre, klagere, publikum og tilfeldig forbipasserende? Da kan du fortsatt være en flink journalist.

Men du har liten troverdighet som folkelig.

Jeg trenger ikke ta testen. Jeg har ikke brydd meg om «vanlige folk» – som journalist, altså – etter at jeg sluttet i lokalavisa i 1986.

Siden har jeg dekket kultur og medier i Dagbladet, Journalisten og Dagens Næringsliv, og skrevet om kunstnere, kulturfolk, journalister og medieledere.

Det hendte vel at jeg spurte en og annen kinogjenger om et synspunkt etter norske filmpremierer på Haugesundfestivalen, men de nådde aldri ingressen.

Nå jobber jeg på Institutt for journalistikk, og prøver å hjelpe andre journalister til å forstå noe det tok meg altfor lang tid å innse:

1. Hvis du stort sett intervjuer «eliten» – enten det er i politikk, næringsliv eller kulturliv – virker det som om du bryr deg lite om «vanlige folk»: Snakk med «vanlige folk».
2. Hvis du stort sett rapporterer om problemer «eliten» er opptatt av, virker det som om du står fjernt fra problemene til «vanlige folk»: Rapporter om vanlige problemer.
3. Hvis resten av redaksjonen også er mer opptatt av «eliten», enn av «vanlig folk» og deres hverdag, virker dere elitistiske: Lag en plan for hvordan dere skal endre dette.
4. Hvis dere for eksempel har laget 13 saker om voteringsordenen i Rogaland KrF, så kan dere i den neste spørre «vanlige folk» hva de mener om makten dette minipartiet nå får.

18 prosent av befolkningen mener «nyhetene som formidles i mediene» ikke angår dem. Det er nok til å gjøre Resett og Listhaugs Facebook-side til klikkvinnere.

Er du journalist, kan du gjøre noe med dette.

Men det hjelper ikke å klage.