Den sprø ideen oppsto i lunsjrommet hos NRK Hordaland i 2009: La oss sende hele Bergensbanen, minutt for minutt.
Bård Borch Michalsen:
Spaltisten begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
Michalsen har gitt ut en rekke bøker, blant dem Komma (2014) og i 2017 kom Skriv bedre ut på Spartacus forlag.
Ideen ble realisert, og senere er sakte-TV blitt en seersuksess, årets nyord i 2014 og en demonstrasjon av det sære Norge, lagt merke til av Barack Obama og kjøpt av Netflix.
Og først og fremst: Et eksempel på nyskapende fjernsyn.
Publikum har fått se reiser med tog og båt, reinflytting, vedbrenning, foredrag om historie, strikking og salmesang. Hurtigrutenminuttfor minutt gjennom 134 timer hadde 2,9 millioner seere. Tre av fire nordmenn var innom sendingen.
Elisabeth Urdal har i sin masteroppgave i medievitenskap intervjuet 12 personer om sakte-TV, fordelt på en gruppe ungdommer (18-29 år) og det hun kaller de eldre (49 år og eldre). Det hun spør dem om, gjelder sendinger som tilfredsstiller fire kriterier:
Direktesendte produksjoner.
Uavbrutt tidslinje.
Høy kvalitet.
Tema som er kulturelt forankret i vår historie.
Masterstudent Elisabeth Urdal.
Programmene er sett mest og har slått best an hos de eldre, mens de yngre primært har kikket innom sendingene på besøk hos foreldre eller besteforeldre.
Alle har snakket om sendingene, men der de eldre har snakket om selve programmet, har ungdommen først og fremst vært opptatt av selve konseptet. Og ungdommene begynner lett å kjede seg når de ser på, for hele tanken er jo nettopp at det ikke skal skje noe. Men det finnes også ungdommer som synes at sendingene ble mer fascinerende jo mer de så på, sier Elisabeth Urdal.
Så hvorfor er sakte-TV blitt så populært?
- Både de eldre og de yngre sa at de satte pris på å få se «hele virkeligheten» til en forandring, der ingen produsent har klippet i innholdet. Å se på sakte-TV kan fungere avslappende og nesten hypnotisk for enkelte.
- Hypnotisk?
- Jeg tenkte at det bare var tull når seerne uttalte at sakte-TV hypnotiserer dem, men etter å ha sett mye sakte-TV selv forstår jeg at det faktisk er mulig, svarer Urdal.
Sakte-TV gir reiseopplevelser og kan være tanke- og fantasifremkallende: Seere begynner etter hvert å lage egne historier ut fra de de har sett på skjermen. Programmene har også gitt seerne en følelse av nasjonalt fellesskap og patriotisme.
Alt dette er funn som bør glede NRK, som har kombinert noe grunnleggende gammeldags og forhistorisk med de mest moderne teknikker for formidling av levende bilder.
Skåret i gleden må være at sakte-TV har vekket mest gjenklang hos den gruppen seere som allerede er lojal og følger NRKs sendinger som et ritual og en rutine.
Hva skal til for å lage sakte-TV som kan klistre de yngre seerne til skjermen?
Elisabeth Urdal svarer slik:
Elisabeth Urdal: «Plutselig skjedde det … ingenting. En studie av publikums opplevelse av sakte-TV»
Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen, 2017.
- Sakte-TV kan lages slik at også ungdom vil se på. «Hele Norge bygger - minutt for minutt» hadde en yngre seerskare. Her ble hele Norge bygget i dataspillet Minecraft. Men også reiseprogrammene og historieforelesningene til Frank Aarebrot var programmer flere yngre hadde fått med seg.
- Uansett alder er det noe med sakte-TV som fenger, enten seere synes det er så merkelig at de må se om det faktisk er mulig å sende noe så kjedelig, eller de må se minutt for minutt fordi de elsker det, sier Urdal.
