- HÅVARD MELNÆS, redaktør i fotballtidsskriftet Josimar.
Det har vært noen pussige måneder siden PFU-sekretariatet i november informerte oss om at NFF ved generalsekretær Pål Bjerketvedt hadde klaget inn Josimar for brudd på tre punkter i Vær Varsom-plakaten.
Den første overraskelsen var naturligvis da vi oppdaget at Bjerketvedt klaget oss inn for punkt 3.2 i Vær Varsom-plakaten, som sier at man skal være kritisk i valg av kilder, og kontrollere at opplysninger som gis er korrekte.
Grunnen til overraskelsen var at det var Bjerketvedt selv som i en off the record-samtale hadde bekreftet overfor Josimar opplysningene om at en vesentlig årsak til at Erik Loe mistet jobben som kommersiell direktør i NFF var måten han håndterte OBOS-henvendelsen på. Dette faktum er ubestridt. Vi tok opp samtalen med Bjerketvedt.
Da Pål Bjerketvedt klaget oss inn for PFU, satte han oss i en umulig posisjon. Og det er grunn til å anta at Bjerketvedt visste hva han gjorde – før han begynte i NFF hadde han jobbet som sjefredaktør i flere medier. Han visste at han hadde satt oss i dødens. Han håpet å slå to fluer i en smekk: En PFU-fellelse kunne bidra til å svekke Josimars troverdighet, samtidig som vi ikke kunne forsvare oss uten å bryte kildevernet.
Fotballens organisasjoner misbruker aldri en anledning til å snakke varmt om «fair play». Synes du dette er et eksempel på «fair play», Bjerketvedt?
Vi anser dette som kynisk maktmisbruk og et utilbørlig forsøk på å kue et medium som i en årrekke har bedrevet kritisk journalistikk mot organisasjonen han representerer.
Vår redegjørelse om hvorfor vi valgte å publisere hele PFU-behandlingen, kan du lese her.
Vi landet til slutt på at vi ikke kunne være med på dette maktmisbruket. Vår lojalitet ligger hos våre leserne, vi ønsker å gi dem et mest mulig korrekt bilde, og da kommer faktisk hensynet til kildevernet, når det blir utnyttet på denne måten, i andre rekke. Slik vi ser det, skal ikke PFU bli brukt som et pressmiddel for å svekke mediers troverdighet av en mektig organisasjon med ufine midler.
Men slik ser ikke Norsk Presseforbund og PFU det. Faktisk er de uinteressert i problemstillingen. Det vi har vært og fremdeles er vitne til er at pressens selvdømme-organer oppfører seg som en sekt som svarer på autopilot og som tar i bruk alle midler for å opprettholde sitt verdensbilde.
Når man ikke evner å si annet enn at kildevernet er absolutt, når man ikke klarer å se at det i denne saken er en del problemstillinger man faktisk ikke kan hoppe bukk over, blir spørsmålet:
Hva skal vi egentlig med Norsk Presseforbund og PFU?
Tidligere i dag publiserte Medier24 en sak der DN-journalist Gøran Skaalmo lufter en del problemstillinger som NP og PFU ikke tar innover seg.
I samme artikkel kommer generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund (samme person er også leder av PFU-sekretariatet) med en ny runde intetsigende uttalelser, ispedd feilaktige påstander.
Hun blir sitert på følgende:
«PFU er en selvdømmeordning som vurderer presseetiske spørsmål, noe de fullt ut gjorde i denne saken.»
Dette stemmer ikke, Elin Floberghagen.
Kildevernet ble ikke diskutert med ett eneste ord. PFU-leder Alf Bjarne Johnsen påla til og med utvalget forbud om å ta opp kildevernsproblematikken.
Er det virkelig slik at PFU aldri, under noen omstendigheter, vil være villig til å diskutere kildevernet? Er det sånn vi skal forstå din og PFUs unnfallenhet?
Elin Floberghagen blir også sitert på dette:
«Vi har sjelden eller aldri opplevd at kildevernet brytes så eksplisitt som her [...] At Josimar valgte å referere fra den lukkede behandlingen kan også bidra til å svekke selvdømmeordningen, og gjøre at folk ikke tør klage.»
Mitt spørsmål går til Medier24, utløser ikke en slik påstand retten samtidig imøtegåelse?
Etter at vi publiserte samtlige dokumenter knyttet til PFU-behandlingen fredag, har saken blitt omtalt i flere medier.
VG publiserte fredag en lengre artikkel under overskriften «Blåst som kilde av Josimar: Jeg er trist og sjokkert» (sitat Pål Bjerketvedt).
Ikke én gang blir Bjerketvedt i teksten konfrontert med sine egne handlinger. Det var tydeligvis ikke interessant for VG. Og Erik Loe, som har en lang historie med å komme med påstander og karakteristikker han ikke har dekning for, blant annet i «overgangssaken», fikk i VG si:
«Josimar er en løgnaktig blekke tvers igjennom.»
Men ble Loe spurt om hvordan han kunne hevde det?
VG-journalisten fulgte opp, ikke med et spørsmål, men med en konstatering (med et spørsmålstegn bak):
«Det er rene ord for pengene?»
«Ja, og det står jeg for», svarte Loe.
I samme artikkel slang Pål Bjerketvedt ut påstander som: «Det Josimar har gjort er farlig for presseetikken.»
Ingen kan si at ikke Bjerketvedt har frekkhetens nådegave.
Men fikk Josimar samtidig imøtegåelse av VG for å imøtegå påstanden?
Vi kan røpe at svaret inneholder et ord på tre bokstaver og rimer på hei.
- Se svar fra VG og Pål Bjerketvedt nederst i saken.
Onsdag behandlet PFU NFFs klage mot Josimar bak lukkede dører, en beslutning tatt av Elin Floberghagen, som tidligere har jobbet som journalist i Østlandets Blad mens Pål Bjerketvedt var sjefredaktør. Floberghagen er også leder av PFU-sekretariatet som hadde innstilt på at Josimar skulle felles på alle punktene vi var klaget inn for.
Da behandlingen startet ble det fort tydelig at PFUs ringrever, Alf Bjarne Johnsen i VG og Stein Bjøntegård i NRK, ønsket å følge PFU-sekretariatets innstilling. Kanskje grunnen var at de var lei av å ha møter på Teams, men det ble fort svært tydelig at de ikke hadde satt seg godt inn i vårt tilsvar og vår replikk.
Bjøntegård og Johnsen prøvde i over en halvtime å finne formuleringer og setninger som brøt med Vær Varsom-plakatens punkt 4.2 (gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer), men måtte til slutt gi opp.
Selv om PFU er en selvdømmeordning, må man ha grunn til å forvente en viss kvalitet og integritet. At argumenter, påstander og dokumentasjon bli veid opp mot hverandre. Ellers har ikke PFU noen hensikt annet enn å være et smykke. Noe man kan pynte seg med og vise til, ikke ulikt norske og internasjonale idrettsorganisasjoner som oppretter etiske råd, for å skryte til allmennheten, «Se! Vi er opptatt av etikk, vi har et etisk råd!», men som sjelden eller aldri følger de forslagene og rådene den etiske komiteen kommer med.
Beslutningen om å fortelle hvordan det egentlig hang sammen, og dermed samtidig fortelle at Pål Bjerketvedt både var klager og informant, var alt annet enn enkel. Men jo bedre vi lærer PFU og NP å kjenne, dess tryggere blir vi på at vi landet på det riktige valget.
I en tid der mediene aldri har vært under sterkere press fra innflytelsesrike aktører som ønsker å kontrollere det offentlige ordskiftet for å skape et glansbilde av egen virksomhet, fastholder pressens egne representanter en ultraortodoks tilnærming til kildevernet («Det er hellig!»). I denne saken hadde PFU en gyllen anledning til å diskutere de høyst reelle problemstillingene rundt kildevernet som journalister i dag står overfor i møte med maktpersoner, spinndoktorer, PR-rådgivere osv.
Svar fra fungerende sportsleder i VG, Henning Olsen:
«Vi var i kontakt med Håvard Melnæs to ganger før denne saken ble publisert. Først viste han til sin egen redegjørelse i Josimar. Vi gjenga fra hans forklaring der, inkludert avsnittet om grunnen til at navnet ble offentliggjort, avsluttet med at det er "uredelig oppførsel" av Bjerketvedt.
Senere snakket vi med Erik Loe om uttalelsene som omhandler ham. Han sa at Josimar er en "løgnaktig blekke". Melnæs ble igjen kontaktet. Han ba om å få komme tilbake etter noen minutter, og ingenting ble publisert før Melnæs' svar på Loes uttalelse var med i saken.
Svar fra Pål Bjerketvedt, generalsekretær i Norges Fotballforbund:
«Jeg er uenig i Melnæs sitt resonnement og begrunnelse for å publisere innholdet i en avtalt bakgrunnssamtale og dermed bryte kildevernet. Forøvrig har jeg ingen kommentar.»
Det er synd de skuslet den bort.
