Aftenposten og Minerva driver tvilsom kampanje­journalistikk mot asyl­aktivisten Elin Ersson

• SOFIA RANA, samfunnsdebattant og spaltist

Saken om den svenske studenten Elin Ersson som hindret et fly fra å ta av for å stoppe en deportering har rullet i mediene de siste dagene. Store internasjonale medier har også fanget opp saken.

Den store medieoppmerksomheten har gitt Ersson heltestatus og en del støttespillere, og naturlig nok har de som synes aksjonen var feil måte å gå frem også vært tydelige.

Medier og enkeltpersoner i den offentlige debatten har som forventet hengt seg på det faktum at mannen Ersson forsøkte å hjelpe er dømt for mishandling og har sonet en dom på to år «ifølge svenske medier».

Aftenpostens Wenche Fuglehaug og Minerva sin journalist Aksel Fridstrøm skriver begge hver sin artikkel der fokuset er at den afghanske mannen som var om bord på dette flyet har vært dømt for mishandling og at flere medier i Sverige har meldt om dette.

Dette stemmer ikke.

Flere medier i Sverige har slett ikke rapportert om mannens lovbrudd. De mediene som har rapportert om dette er Fria Tider og Nordfront.

Dette blir som om journalister fra respektable mediehus i Sverige skulle hente informasjon fra hjemmesnekrede blogger som HRS eller resett.no og kalle dette norske medier.

Det er en hån mot redelig nyhetsformidling.

Opplysningene om at mannen har vært straffedømt for mishandling er heller ikke relevant i saken om Elin Ersson og hennes kampanje.

Afghaneren ble ikke deportert på grunn av dette, og i tillegg har politiet ikke delt noen detaljer utover at han er dømt for dette. Det er også en feilslutning i Fuglehaug sin artikkel, mannen ble deportert og ikke utvist.

Allikevel kan man lese på sosiale medier at mishandlingen mannen har stått for var mot en ung svensk jente.

Kildene bak denne informasjonen er også Fria Tider.

Det er ikke en overraskelse at Fria Tider rapporterer om dette. De har en innvandringsfiendtlig agenda og vil alltid rapportere om at innvandrere begår forbrytelser, enten det er relevant eller ikke.

Når Aftenpostens journalist gjør det samme, uten å oppgi hvilken kilde som blir brukt så er det uredelig. Enten fordi man ikke har gjort ordentlig kildekritikk, eller hele tiden har visst hvilken kilde som står bak, og fortsatt brukt denne selv om den er høyst tvilsom.

Et annet viktig aspekt som hverken Aftenposten eller Minerva har rapportert om er at Ersson har blitt drapstruet, sjikanert og hennes hjemmeadresse og telefonnummer har blitt spredt på sosiale medier slik at hun kan bli oppsøkt hjemme og plaget på telefon.

Her er det altså høyreekstreme som vil true henne til taushet og er rasende for det hun gjorde, selv om de ikke var på flyet. Vi kan derimot lese at Ersson risikerer bot eller fengselsstraff. Det kan vi ikke vite ennå da det ikke er en formell siktelse på plass ennå.

Det er også verdt å nevne at anmeldelsen kommer fra det samme høyreekstreme miljøet som har spredd hennes kontaktinformasjon på sosiale medier.

Når det gjelder protestmåten så er det godt mulig at Ersson dro aksjonen sin for langt og at hun kunne avblåst den når hun fant ut at personen hun i utgangspunktet aksjonerte for ikke var om bord.

Men uansett om aksjonen hennes grenser mot sivil ulydighet så er det ikke noe som automatisk bør fordømmes. I motsetning til journalistene Fuglehaug, som har portrettert Hege Storhaug og Fridstrøm som for et par dager siden prøvde å relativisere i hvilken stor grad skatteparadiser er skadelig for vår felles økonomi, så handlet Ersson etter moralske prinsipper.

Noen ganger står moralske prinsipper over det juridiske. Hvis hun trodde det å aksjonere ville redde et liv så gjorde hun faktisk det rette uansett hva øvrigheta måtte mene om dette der de sitter bak tastaturene sine i kjellerleilighetene.

Ingen som satt om bord på dette flyet var klar over at det var en person om bord som skulle bli deportert.

Etter hvert som flere ble klar over det så støttet noen aksjonen. Hele stuntet ble streamet live, og en hel verden fikk det med seg. Sett bort fra voldsdømte mannen, medpassasjerene som ble forsinket, og den generelle ubeleiligheten i hele situasjonen, så har faktisk Ersson skapt bevissthet om flyktningers situasjon.

Internasjonale organisasjoner har kritisert både Norge og Sverige for deres policy når det gjelder returer til Afghanistan. Det at UDI gjør riktige vurderinger i flere av sakene stemmer sikkert, men Abbasi saken her hjemme viser at det ikke alltid er tilfelle.

Til slutt er det verdt å informere om at flyselskapet Virgin Atlantic i en offisiell uttalelse har sagt at de ikke lenger vil assistere det britiske Home Office med å deportere mennesker som blir klassifisert som illegale immigranter etter Windrush saken der folk som har levd i Storbritannia i over 40 år har blitt utvist.

Selskapet tok denne avgjørelsen etter å ha sponset Pride paraden i London og kom frem til de ikke kunne være med på å deportere mennesker til land der asylsøkere ville blir forfulgt på grunn av deres seksuelle legning.

Det er kanskje litt tidlig å fastslå, men forrige ukes aksjon kan inspirere flere kommersielle selskaper til å slå et slag for sosial rettferdighet.

Om det skjer så kan vi ikke si at Ersson sitt engasjement er forgjeves.

• For ordens skyld: Jeg, som ansatt i et flyselskap, oppfordrer ikke andre til å handle som Elin Ersson. Jeg ikke støtter hennes metode, men mener at sivil ulydighet generelt kan føre til endringer som trengs i samfunnet.