Eli har uhelbredelig kreft, men finner trøst i jobben: – Jeg vil veldig gjerne fortsette med oppdragene mine

Eli Strand fortalte i et intervju med sin tidligere arbeidsplass «God Morgen Norge» at hun hadde friskmeldt fra livmorhalskreften. Etter to år fikk hun kontrabeskjeden. Legene hadde tatt feil, Eli hadde fått tilbakefall og uhelbredelig kreft. Nå ønsker hun å skape en formidlingsplattform for de kreftpasientene som ikke får de positive tilbakemeldingene.

På eget kjøkken sitter Strand foran et kamera. Det hun skal fortelle er verken enkelt eller hyggelig, og en tung atmosfære henger i luften. I en video på fem minutter forteller Eli om sin krefthistorie. Hvordan hun fikk påvist uhelbredelig livmorhalskreft, kjempet seg igjennom og fikk den gledelige meldingen om at hun hadde blitt kreftfri. Kun for å få kontrabeskjed to år etter.

– Vi trodde alle at jeg var frisk. Jeg var til og med på God Morgen Norge for å snakke om friskmeldingen, da kom det jo som et sjokk at jeg fikk tilbakefall. Folk har vært lei seg. Alle var veldig opptatt av selv om jeg fikk veldig dårlig tilbakemelding fra legene, så finnes det håp for at jeg kan bli frisk en dag, forteller Strand til KOM24.

For Eli ble filmen viktig både som terapi og for å vise åpenhet, likevel måtte hun gå noen runder med seg selv før den ble publisert.

– Jeg sa til kollegaen min at han skulle ta med seg kamera, også redigerte han og klipte filmen. Den ble filmet på èn tagning, jeg hadde det ganske klart hva jeg skulle si. Det ble felt noen tårer både bak og framfor kamera. Det ble en spesiell stund.

Denne saken er også omtalt i Dagbladet.

Jobben ble redningen

For Eli har jobben betydd mye. Både vikariatet som kommunikasjonsrådgiver i Norsk Boligbyggelags Landsforbund, og jobben som innholdsprodusent i sitt eget firma Eli Strand Kommunikasjon, har vært viktig. I vinter da hun ble behandlet med cellegift valgte hun kun oppdrag som ga henne energi og glede.

– Det er ingen tvil; jobben reddet meg. Jeg ringte rundt til oppdragsgiverne mine andre dag på sykehus, «hør her nå ligger jeg på sykehus, jeg kommer til å være litt opp og ned, men jeg har arbeidskapasitet. Ikke hundre prosent, men litt, så jeg vil veldig gjerne fortsette med oppdragene mine». De viste stor forståelse.

Hun forteller videre at jobben har gitt henne noe annet å tenke på enn det som opptar tankene til vanlig. Det var på med parykken og ut i felten. Jobben ble en fluktplass for å unngå at angsten tok bolig i kroppen hennes.

Hun syns det er viktig å påpeke at hun ikke mener at alle kreftpasienter må være i full jobb når de går på cellegift, men for henne har det vært riktig.

– Folk sa til meg at de glemte at jeg har kreft, noe jeg selv også gjorde. Kreften er jo der, og jeg tenker mer enn nok på det. Så det gjør ingenting å bruke hjernen på andre ting enn å gruble. Det har vært min metode.

Formidlingen av et sterkt budskap

I ettertid har Eli fått mange meldinger fra andre som har mistet folk til kreft, eller kjenner folk som er kreftsyke. Målet er å skaffe finansiert støtte til å lage flere filmer, hun tror det er lignende historier der ute som må bli fortalt. Eli håper å få med seg kreftforeningen som også er opptatt av åpenhet.

– At kreftrammede og pårørende er åpne om ulike sider av et liv med kreft, kan gi tilhørighet, trygghet, styrke og håp til mange i liknende situasjoner. Å være alene om sykdommen, vanskelige tanker og vonde følelser gjør byrden enda større. Tidligere var kreft var noe man ikke snakket om, noe man helst holdt skjult både for seg selv og for andre. Vi har heldigvis kommet en lang vei siden den gang – takket være kreftrammede som har vært åpne om sykdommen og dermed bidratt til å bryte ned tabuer, sier generalsekretær i Kreftforeningen, Ingrid Stenstadvold Ross i en uttalelse til KOM24.

En av mange grunner til Elis ønske om å formidle andres krefthistorier, handler om en venninne som også er rammet av kreft. Venninnen jobber, er tobarnsmor og står på. Historier fra hverdagen tror Eli betyr mye for andre, at de får se at de ikke står alene.

– Jeg ønsker være åpen om det, fordi jeg syns at vi som har kreft burde få en plass i samfunnet. Ønsket er at det skal være plass til sorgen, fordi det er så mye fokus på «hipp-hurra nå er du frisk», hjerter, smilefjes og tomler opp og «du er så sterk». Jeg ønsker å lage et eget nettsted som heter Min kreft, hvor folk kan spre historiene sine digitalt.

Oppfølgingen som sviktet

– I ettertid følte jeg meg dum for å ha snakket med «God Morgen Norge» om friskmeldingen. Jeg tenkte «Hvorfor gjorde jeg det». Samtidig er jeg glad jeg fikk leve de to årene etter at jeg fikk kreft for første gang, uten angst og redsel, forteller hun.

Alle legene Strand hadde snakket med fortalte henne at «nå er du frisk, ikke tenk mer på det». Derfor føltes det naturlig for henne å dele budskapet på TV med tidligere arbeidskollegaer. Det skulle en blodpropp til for å finne ut at det ikke stemte. Da hun kom til legen for å ta CT, gikk alle alarmer.

– Jeg kom inn med en ti cm stor svulst med spredning, det er klart at den kreften var fryktelig langt på vei. Det er ikke selve kreften som er ødeleggende, men størrelsen og at den presser på alle organer.

Etter den nedslående beskjeden ble forholdet til norsk helsevesen mer avmålt. Grunnen ligger i det hun mener er dårlig oppfølging igjennom de to årene.

– Takk og lov for at jeg fikk blodpropp så jeg måtte til lege igjen. Hadde jeg ikke fått blodpropp hadde jeg kanskje dødd noen måneder senere.

Strand forteller om cellegiften og hvor umenneskelig behandlingen er, det forandrer utseende og krever mye av henne både fysisk og psykisk. I alt det tunge har hun mottatt gladmeldinger om at kreften har trukket seg tilbake, likevel er en fare for tilbakefall da det alltid er en rest som vil kunne vokse igjen.

– Bank i bordet, nå er det ingenting. Jeg er på kontroll hver tredje måned og jeg håper de skal si det samme hver gang; at den ikke er tilbake. Men det er tøft å leve med uhelbredelig kreft. Jeg må reorganisere livet. Det er ting som jeg tok som en selvfølge som ikke lengre er der. Som at jeg skal bli bestemor en dag, eller pensjonist. Sånn som de sa det når jeg ble syk er dette bare ønsketenking at jeg skal komme så langt i livet.

Legen til Strand har sagt at de fleste får det tilbake igjen ett år etter behandlingen. Ting i livet som hun har tatt som en selvfølge har igjen plutselig forsvunnet.

– Fra jeg fikk vite om tilbakefallet så har det vært en vanvittig berg-og-dalbane. Det har vært mye redsel og angst. Særlig etter å ha blitt trukket til siden for å få vite at du mest sannsynlig ikke har så mange år igjen å leve og det eneste som kan forlenge livet ditt er cellegift.

– Du sitter ikke i dødens forværelse og venter på å dø. I de periodene jeg kommer til å være kreftfri, kan jeg leve et godt liv. Men jeg må belage meg på å gå på nye kurer når det kommer tilbake. Det kan jo være at de finner en kur, at behandlingen blir mer og mer human og at jeg kanskje kan få gå på immunterapi. Jeg har et håp om at jeg skal klare å «hang in there».

Hans Geelmuyden: – En kan ikke få folk til å gjøre noe som helst om det ikke er lov å gjøre feil