- LARS AKERHAUG, journalist og forfatter
De fleste journalister har vel noen ganger opplevd innsigelser eller innspill fra nyhetsledere og redaksjonssjefer som man ikke umiddelbart har vært enige i.
En slik episode som jeg husker godt var i forbindelse med et arabiskspråklig intervju med mullah Krekar, som jeg hadde oversatt og laget en større sak om i VG.
I intervjuet snakket han om en islamsk superstat - kalifatet - som han ønsket at skulle bli ledet av Osama bin Laden.
Jeg hadde forklart i saken hva et kalifat betød. Men det var ikke godt nok for nyhetslederen, som mente at jeg ikke kunne sette dette på trykk uten en ekspert som forklarte hva begrepet innebar.
Jeg forsøkte å innvende at mine fire år med studier av Midtøsten og arabisk språk burde kunne gi meg et grunnlag for å si noe om dette, kanskje særlig fordi jeg hele tiden hadde interessert meg spesielt for radikale islamistiske bevegelser.
Men det falt for døve ører.
Så jeg ringte forskerBrynjar Lia, da ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) som forklarte begrepet omtrent på samme måte.
Poenget med denne historien er ikke å ta en omkamp ni år etter at saken sto på trykk. Men eksempelet boret seg fast i min hukommelse, fordi det er en indikasjon på det jeg mener er et sykdomstegn i journalistikken.
Alt for mange journalister tør ikke eller får ikke lov til å sette ord på det de føler og ser.
Jeg mener dette har en åpenbar sammenheng med kritikken av hvordan norske journalister bruker eksperter for å bekrefte sine egne hypoteser, noe jeg har skrevet om flere ganger.
Skal jeg være helt ærlig har jeg også gjort det selv. Jeg kan mange ganger huske hvordan jeg i dekningen av utenrikspolitiske hendelser har ringt til eksperter for å få dem til å bekrefte mine egne antakelser eller understøtte meninger jeg hadde fra før.
Problemet med denne fremgangsmåten er tosidig. For det første er det en åpenbar fare for at man blir blind for motforestillinger, når man kun oppsøker og bruker svar fra forskere man er enig med selv.
Men det er også et problem om journalisten ikke kan stilles til ansvar for sine egne antakelser, hypoteser eller konklusjoner, men at ansvaret i stedet skyves på en «forsker» eller «ekspert», som ofte kun i runde og nyanserte former har bekreftet at en mulig hypotese kan være plausibel.
Jeg tror veldig mange forskere kjenner seg igjen i dette og det er en av flere grunner til at mange akademikere skyr offentlig debatt. Ansvaret for dette kan i hvert fall ikke i sin helhet legges på forskningsmiljøene, men må deles med journalistene.
For å kaste ut en hypotese jeg selv er ansvarlig for, så tror jeg dette har en sammenheng med utviklingen i norsk presse etter at partiavisene forsvant.
Leser man reportasjer fra 50-60- og 70-tallet er det ikke uvanlig at journalisten er sterkt tilstede i egne tekster, med både observasjoner og kommentarer. Liknende featuresaker finner man fortsatt i en del internasjonale medier, men er nesten borte fra journalistikken.
Jeg tror også dette kan være noe av grunnen til at dyktige journalister i større grad velger å gi ut bøker.
Det kan dreie seg om at redaksjonene har mindre ressurser til omfattende journalistikk, men det kan også være et fristed der man i større grad får lov til å trekke noen konklusjoner og lansere noen påstander, uten å bli kastrert av en overivrig redaksjonssjef som ber deg ringe en ekspert i stedet.
