Det er ikke dekning for å si at mange av oss lever i ekkokammer, konkluderer forskere. Tvert i mot får vi med oss nyheter fra flere kilder

Det politiske kommunikasjonssystemet endrer seg gjennom fremveksten av digitale, sosiale og mobile medier. Vi har som borgere mange flere muligheter til å velge og velge bort hva slags informasjon vi skal motta.

En internasjonal forskergruppe har nylig publisert en omfattende artikkel hvor hensikten har vært å finne og vurdere det som er gjort av forskning om endringer og trender innenfor politisk kommunikasjon, samt vurdere de demokratiske konsekvenser av disse endringene. 

Forfatterne av artikkelen har vært opptatt av både tilbyderne av politisk informasjon og oss som brukere av denne informasjonen, og det er de vestlige, postindustrielle demokratiene som har fått oppmerksomhet.

Professor Toril Aalberg ved NTNU har vært norsk representant i forskergruppen. Hun sier:

- Vi har mange av de samme utviklingstrekk som i øvrige vestlige land. Samtidig har vi en mediestruktur som gjør oss noe bedre i stand til å håndtere utviklingen.

Noen konklusjoner fra forskningen:

• Det publiseres mer informasjon og flere nyheter om politikk enn tidligere, men fordi medietilbudet vokser, er den politiske journalistikkens relative andel redusert. De klassiske massemediene er fortsatt borgernes hovedkilde til politisk informasjon.
• Det er ikke dekning for å si at de politiske nyhetene er blitt dårligere eller mer tabloide, eller at mangfoldet er blitt mindre – til tross for at eierskapet til mediene konsentreres. Men det er grunn til å være bekymret over reduserte ressurser til journalistikk. 
• Mediebransjen i videste forstand tilbyr informasjon med en politisk vinkling som går i alle retninger: Det skjer en polarisering og fragmentering. Folk foretrekker informasjon som passer til deres eget syn, men de fleste av oss henvender oss også til de store nyhetsleverandørene og får der presentert oppfatninger som strider med våre egne. Det er ikke dekning for å si at mange av oss lever i ekkokammer der vi eksponeres bare for våre eksisterende meninger.
• Respekten for faktisk kunnskap er blitt mindre; det er blitt mer akseptert at vi skal kunne føle oss frem til hva som er sant og usant. Tilliten til forskning er blitt lavere, og er hos noen erstattet med den oppfatning at man skal kunne velge hva som er faktiske kjensgjerninger. Klimadebatten er et eksempel på dette.
• Kunnskapsgapet mellom dem som vet, og dem som ikke vet, øker. Det er lettere for oss som publikum å velge bort politisk informasjon.

Økende kunnskapsgap, en synkende respekt for kunnskap, polarisering og fragmentering har negative konsekvenser for et demokrati som fordrer at borgerne tar opplyste valg.

De endringer forskningen har funnet, gjelder likevel ikke overalt og i like høy grad i alle land. Professor Toril Aalberg mener en særegen norsk mediestruktur demper trender vi ser i andre land:

Norge har to sterke, velfungerende allmennkringkastere, og vi har fortsatt en rik avisflora, ikke minst av lokalaviser.

- Det store flertallet får politisk informasjon fra allmennmediene. Noen supplererer med å finne informasjon i nisjekanaler, og en bitteliten andel boikotter tradisjonelle medier, sier hun 

- Så noen stor ekkokammer-effekt kan man altså ikke snakke om hos oss?

- Nei, det er det ikke grunnlag for å si. Det er enklere å lage ekkokammer nå enn før, gjennom sosiale medier, men de fleste får også med seg annen informasjon.

Så er det likevel liten grunn til at vi skal lene oss selvtilfredse tilbake.

Professor Aalberg mener det er nødvendig med bevissthet og en kritisk holdning til en mulig utvikling av kommunikasjonsmønstre som kan skade demokratiet. 

- Men enn så lenge går det bra. I Norge får de fleste med seg politiske nyheter. En tenåring som ser på «The Voice» på TV 2, får samtidig med seg nyhetssendingene, som er plassert som pauseinnslag mellom underholdningsprogrammene, sier Toril Aalberg.

• Les hele artikkelen fra forskerne her.