Selv om Mathias Fischer holder sin sti ren, er rolleblandinga problematisk i seg selv

• EIVIND TRÆDAL, nestleder i byutviklingsutvalget i Oslo bystyre for MDG.

Fredag sprakk nyheten om at Mathias Fischer blir statssekretær for Klimaminister Sveinung Rotevatn. Jeg har sans for Fischer. Han er omtrent like plagsomt politisk korrekt som meg, miljøengasjert og bruker alt for mye tid på twitter som meg.

Altså burde jeg være fornøyd med at han skal være Klimaministerens høyre hånd. Men det er noe som skurrer. Som uavhengig kommentator for Bergens Tidende og TV 2 har han tidligere kommet med mange analyser av samfunnsdebatten, og bidratt til å sette agendaen. Han har også vært tydelig på at han ikke har bånd til Venstre, som han var andre vara på Stortinget for fra 2013-2017. Nå er han tilbake i Venstre. Men det mest problematiske er at Fischer de siste månedene har jobba i PR-byrået TRY RÅD, som selger kommunikasjonsrådgiving og politisk påvirkning til høystbydende.

TRY RÅD skryter av at deres medarbeidere «har lang og allsidig erfaring fra riksdekkende politikk og næringsliv», og at «kunnskap om beslutningsprosesser og et bredt kontaktnett er nyttige verktøy». I TRY RÅD har Mathias Fischer blant annet jobbet sammen med Torgeir Michaelsen, som fram til 2017 var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, og Kristian Skard, tidligere journalist i Dagens Næringsliv, og kjent for å ha vært sentral i å avdekke Giske-saken. I dag er Skard samboer med Hadia Tajik.

TRY RÅD tilbyr tjenester som «Samfunns- og myndighetskontakt». Det er klart, det er lettere å få kontakt med sentrale politikere når du kan betale en gammel kollega eller bekjent for å ta kontakt med dem.

Da Sylvi Listhaug meldte overgang fra First House til regjeringen, skapte det sjokkbølger. Kjetil Alstadheim, kommentator i Dagens Næringsliv, skrev at ««Det skulle være unødvendig. Utrolig nok må kravet reises likevel: First House ut av (en eventuell) borgerlig regjering!». Så å si alt som finnes av søketreff på Listhaugs navn i mediearkivet Retriever, handler om jobben i First House, i hele 2013 frem til etter valget. Dette kan du lese om i Mathias Fischers uautoriserte biografi om Sylvi Listhaug fra 2017, «Kors på Halsen». I boka kan man få inntrykk av at dette er noe Fischer er kritisk til, nå ser det heller ut til at han har latt seg inspirere.

Det er riktignok en viktig forskjell mellom Listhaug og Fischers i denne sammenhengen: i motsetning til First House og Sylvi Listhaug, har TRY råd valgt å offentliggjøre kundelista til Fischer. Der finner vi NHO, Gyldendal, Rådgivingsselskapet Igaidi, lobbyorganisasjonen Norsk Vind, Oslo Universitetssykehus, Redningsselskapet og e-helseselskapet DIPS.

Denne åpenheten er bra, men kundelista illustrere også problemet. I den opphetede norske vindkraft-debatten er det neppe tillitvekkende at Fischer nylig tok seg betalt for å påvirke politikken for vindbransjens lobbyselskap. NHO har også åpenbare interesser i å påvirke Klimaministerens beslutninger. Det vil også kunne være en fordel for TRY RÅD at de nå kan tilby sine kunder lukrativ “samfunnskontakt” med Klimaministerens høyre hånd, utført av Fischers ferske kolleger Kristian Skard, Torgeir Michaelsen og andre i PR-byrået. TRY kan selge løfter om enda en snarvei inn i regjeringen.

Det er nemlig dette PR-bransjen jobber med: de opererer i en gråsone mellom kommunikasjonsrådgiving, strategisk rådgivning og vennetjenester satt i system. Den viktigste kvalifikasjonen for mange av de ansatte er telefonlista deres. Hvis du er vant til å cruise forbi bilkøen i kollektivfeltet med Teslaen din, er du ikke hypp på å sitte i kø for å snakke med en minister sammen med alle andre slitere.

Som byutviklingspolitiker i Oslo bystyre kan jeg litt om regulering av gater, og gata mellom politikken og PR-bransjen bør i mine øyne være enveiskjørt og svært lite trafikkert. Helst bør vi sette opp et skilt med "gjennomkjøring forbudt". Men vi har en regjering som er glad i firefelts motorveier. Flinke unge kvinner og menn sitter i kø mellom de fete lobbyistjobbene og maktas korridorer. Trafikken er størst når den borgerlige regjeringen endrer sammensetning.

Gjerdene mellom lobbyisme, PR, journalistikk og politikk var kanskje hullete fra før av, men under den borgerlige regjeringa har gjerdestolpene blitt trampet ned av en horde av politikere og rådgivere som vandrer fram og tilbake. Da regjeringen ble utvidet vinteren 2019 for et års tid siden, kunne Dagens Næringsliv melde om «overgangsfest mellom regjeringen og pr-bransjen».

Alle disse menneskene synes jo de selv er greie og redelige folk. Mathias Fischer tenker sikkert at folk forstår at akkurat han aldri ville la seg påvirke av sitt tidligere arbeidsforhold, og at han er like interessert i å ta telefonen om det er en ordfører i en distriktskommune som hvis det er en gammel kollega eller venn som ringer på vegne av en rik klient.

Men selv om Fischer og andre som har vært innom PR-bransjen holder sin sti ren, er rolleblandinga problematisk i seg selv. Både journalister og politikere må verne om sin troverdighet like varsomt som Cæsar voktet over sin kone Pompeias ære – hun som ikke bare måtte være rettskaffen, men hevet over enhver mistanke. Cæsar endte opp med å skille seg for sikkerhets skyld.