Medier24 møter VGs politiske journalist Eirik Mosveen i stortingskantina. Dagen før har han vært toastmaster i en kompis sitt onsdagsbryllup, og spiser dermed en sein frokost på Stortinget.
– Gratulerer med et av årets mest omtalte intervju! Hvordan føles det?
– Jo, det er bra det. Jeg hadde jo mast på Hadja en stund om det intervjuet. Jeg kunne ikke være helt sikker på at de to var sammen. Men det var sterke mistanker. Det var for så vidt hun som kontakta meg til slutt. Som journalist er man litt pretensiøs, og man vil jo være den som etter å ha mast nok ganger får det intervjuet med politikerne.
Ubekrefta rykter
– Vi har et godt men ubekrefta rykte fra Stortinget om at noe av det farligste man kan oppleve, er deg og Lars Joakim Skarvøy løpende med tunga ut av kjeften. Da er det bare å løpe som faen den andre veien, sies det. Stemmer det?
– Det stemmer i Lars Joakims tilfelle. Han er jo en ung mann med en framtid. Så jeg vil regne med at det er sant i hans tilfelle. Jeg er 51 år og har vært ut og inn av businessen som politisk reporter siden jeg begynte i politisk avdeling i 1995.
– Har du blitt mindre skummel?
Eirik Mosveen gir Lars Joakim Skarvøy en suss på kinnet.Foto: Cato Husabø Fossen
– Nei, men jeg tror Lars Joakim er en skarpere og mer pågående fyr enn meg, når det gjelder de ryktene der. Men vi opererer en del sammen da. Og da får jeg lov til å gjenoppdage ungdommen igjen gjennom Lars Joakim. Jeg bruker ham på en kynisk måte.
– Hva sier han til det?
– Jeg tror han syns det er greit.
Medier24 snakker med politisk journalist Lars Joakim Skarvøy i VG, på telefon, om disse påstandene.
– Syns du det er greit?
–Jeg har stor glede av å jobbe med Eirik. Han er den aller klokeste personen jeg veit om. Jeg kjenner meg ikke igjen i at jeg skal være mer pågående, men det er forskjell. Det er klart – noen ganger må jeg styre intervjuer som skal være litt mer seriøse. Han kan være litt køddete. Men det løser seg godt, vi har god dynamikk.
– Liker du å la deg blir brukt av Eirik?
– Om han opplever det sånn, har jeg ikke noe problem med det. Det høres ut som god eldreomsorg.
– Nei, fordi siden 2015 har ganske mye endra seg i VG. Det var det jeg reflekterte over den gangen jeg satt i panel, tror jeg?
– Ja.
– Det jeg sa den gangen var at jeg ikke har noen erfaring med som journalist med å gå på for eksempel pressekonferanse for å skrive ned det som blir sagt der. Hele hodet mitt er skrudd inn på hvilke samtaler jeg må ha med hvem etter pressekonferansen. Hva er det de egentlig prøver å si? Hva er historien bak? Det er sånn jeg har jobbet – og har dermed ikke tatt skikkelige notater av det de sa på talerstolen.
Mosveen forteller at det var et voldsomt fokus på å skrive av alt som folk sa for å få det umiddelbart, da han kom tilbake til stillingen som politisk journalist etter å ha vært USA-korrespondent.
– Det var det i mange medier. Nå er vi i slutten av 2018, og hvis man ser de sakene vi i politisk avdeling i VG har jobbet med denne høsten, eller hele 2018, så er nesten hele arbeidet konsentrert om å finne de eksklusive background-historiene. Hva som egentlig skjedde. Så har vi en mye mer spissa avdeling som tar seg av å legge ut det folk sier, rett ut. Det var det kompetanseskillet jeg snakka om den gangen. Og det bør det være.
– Så du fikk rett?
– Nei, det veit jeg ikke. Men jeg mener at det er naturlig. Jeg tenkte på det for noen dager siden. Slik jeg og Lars Joakim har jobbet med KrF, er helt forbausende likt med hvordan vi jobbet sammen for mange år siden. Det virker som det er de sakene som blir mest lest også, bortsett fra oppsiktsvekkende breaking news.
– Hva er den egentlige historien?
I høst har mye av tida til de politiske journalistene gått med til å jobbe med dramaet i KrF.
– Hva er metoden? Hvordan jobber man for å få de gode historiene?
– Mye handler nettopp å tenke gjennom og diskutere med de journalistene du jobber med om hva du egentlig hørte fra for eksempel en talerstol. Hva er den egentlige historien? For så å sette dette i en sammenheng som forklarer det mer.
– Hvis noen sier noe i en landsstyretale, hvor de er krystallklare på noe, men wishy-washy om noe annet, er det ofte en grunn til det. Da kan vi finne ut av grunnen. Enten ved å intervjue den som sa dette, eller ved å gå på rådgivere, medspillere eller motspillere. Mye av arbeidet ligger faktisk å høre veldig nøye på hva som sies, og å diskutere det om og om igjen.
– Hvor viktig er det å gå på Lorry?
– Det veit jeg ikke. Jeg går nesten aldri der. Det er utrolig spesielt at jeg var til stede da Hadia Tajik og Kristian Skard var der i sommer. Da jeg var yngre ville det vært rart om jeg ikke var til stede. Da jeg var ung journalist som flytta til Oslo for å jobbe i riksmediene, var det noen få steder med absolutt sikkerhet at det var folk hele uka. Nå er Lorry det stedet med størst sjanse, men det kan ikke sammenlignes med Ryktebørsen eller Tostrupkjelleren. Det var institusjonalisert nærmest. Det er mer tilfeldig når du drar på Lorry.
– Var det to skjebnemøter på Lorry den sommerkvelden? Hadia og Kristian, samt Eirik, Hadia og Kristian?
– Det er var nesten sånn altså.
Se Erik Mosveen selv fortelle om den skjebnesvangre kvelden:
– MÅTTE være Mosveen
– Hadia Tajik har sagt til oss at hun valgte å snakke ut med deg når hun først skulle «snakke ut». Hun hadde da konkludert med at det MÅTTE være deg, for du kom til å stille alle mulige spørsmål, som igjen førte til at alle de andre journalistene ikke hadde noe å spørre om. Da ble det deg, med alle dine krumspring. Føler du deg brukt?
– Ja. Nei da, jeg vet ikke hvordan hun har tenkt, men jeg hadde inntrykk av at hun syns det var best om en som jobbet med politikk gjorde det, og ikke en med en generell tilnærming eller human touch-tilnærming. Hun sa på forhånd at jeg skulle stille spørsmål om alt jeg lurte på i saken, fordi hun ikke ønsket å fortsette å gi intervjuer om det etterpå.
– Jeg var ikke helt forberedt. Jeg var faktisk på den Kruse-Larsen-festen hvor Hadia og Kristian fant tonen. Da dro vi på Lorry, og der havna jeg og kona, som jobber i TV 2, ved det samme bordet hvor denne berømte samtalen mellom Skard og Tajik begynte å dra ut. Da begynte vi å smøkødde litt med det. Selv om det kunne passere som en hyggelig samtale mellom to personer.
– I intervjuet med Tajik fikk vi en veldig grundig gjennomgang av denne kvelden, og at den åpenbart hadde vært potensielt livsforandrende for henne. Hun ble kjent med Kristian og sprengte noe som åpenbart hadde vært et sårt punkt for henne: at hun aldri var en av dem som ble med på Lorry, men alltid dro hjem. Hun hadde behov for å si at det at hun ble med, var annerledes.
– Jeg ble litt overrumpla av hennes åpenhet og insistering på å fortelle noe som jeg som kjenner henne som journalist ikke hadde venta. Da valgte jeg å stille et oppsummerende spørsmål for å forsikre meg om at jeg hadde forstått det riktig.
– På opptaket hører man at her er det en mann som sliter med å finne de riktige ordene. Det var ikke et journalistteknisk veldig godt spørsmål. Og jeg var ikke fornøyd der og da.
Kjærester: Kristian Skard og Hadia Tajik.Try og Scanpix.
– Min kollega Lars Joakim Skarvøy spurte meg om jeg virkelig ville ha et så tåpelig spørsmål på trykk. Det kunne jeg svare bekreftende på.
– Men du kunne jo skrevet det om til brødtekst for eksempel?
– Jo, men det er ikke poenget. Og jeg beklager eller angrer ikke på noe av det.
– Har du noen gang stilt et dårligere spørsmål?
– Ja, hele tida.
– Har det kommet på trykk?
– Det har det helt sikkert gjort. Kommer ikke på eksempler nå.
– Ikke dumt altså, men dårlig.
– En kan alltids stille mer presise spørsmål. Det er enorme muligheter i dette yrket for å stille dårlige spørsmål.
– Overlevde på grunn av deadline
– Men tilbake til gamle dager. Vi som kom inn i bransjen etter Tostrupkjelleren stengte dørene i desember 2007, har jo stort sett jobbet under ordnende forhold. Hvordan overlevde dere arbeidsuka den gang?
– Vi overlevde mye på grunn av at vi hadde én deadline. Sånn at stresset kun var knyttet til dét. VGnett har eksistert siden 1995, men background publiserte ikke vi først på nettet. Hva var spørsmålet igjen?
– Hvordan overlevde dere arbeidsuka?
– Nei, vi overlevde jo ikke helt. Men det hjalp at mediebildet var så annerledes. De fleste politikerne kom ikke fra Oslo. Heller ikke statssekretærer, rådgivere og sånt. De trengte et sted å møtes, for det satt ikke og jobbet hver jævla kveld. Det var ikke en million kule steder på Løkka og rundt Youngstorget heller. Det var jævla få kule steder.
– Tostrupkjelleren ble den sosiale møteplassen mange av de tilreisende hadde. Derfor ble det en veldig høy konsentrasjon av slike folk der. Alternativet var å sitte på en tom stortingshybel.
– Dette var nok ikke helt bra heller. Det hadde noen sider, og en del som jeg tror i sin ensomhet drakk på seg noen problemer de ikke hadde hatt, om det ikke var for at det var sånn den var den gangen. Også journalister.
Eirik MosveenOle Gunnar Onsøien
– For vår del, som hadde seine deadliner og sånn, gjorde at mange jobbet hele døgnet rundt i mange år. Og syns det var morsomt. Medierevolusjonen og digitaliseringen gjorde noe med deadlinebegrepet, og hele ideen om hvordan man publiserer nyheter. Nå er det deadliner hele døgnet og ikke så konsentrert. Det er ingen absolutte friperioder og absolutte arbeidsperioder.
– Da jeg begynte i journalistikken var det oversiktlig. Man visste hvem alle som jobbet i alle mediehusene var. Vi møttes på sosiale møtester, firmasammenkomster og så videre. Jeg kunne navnet på alle som jobbet i alle redaksjonene. Nå har jeg problemer med å redegjøre for alle som jobber i VG, sier han.
– Jeg har ikke umiddelbare planer for karaoke. Selv om jeg har stor respekt for asiatisk kultur. Det er ikke noe galt i det, men det er kanskje ikke noe for meg.
– Ingen ting var bedre før
– Hva er ditt beste minne fra tidligere tider?
– Man skal være forsiktig med den slags ting. Det bare flytter på seg. Jeg har ikke så dårlig hukommelse at jeg ikke husker at vi som gikk på Tostrupkjelleren den gangen var veldig opptatt av at gullalderen var bak oss, den som de gamlekara snakka om. Det bare flytter på seg. Det pågår en gullalder nå, men den snakkes det ikke om før om 10 til 20 år.
– Så alt var ikke bedre før?
– Nei, nei. Ingen ting var bedre før.
– Har du noen gode tips til å overleve julebordsesongen?
– Nei.
– Er du flink på julebord?
– Det er veldig varierende kvalitet. Det har gått bra eller dårlig.
– Hva liker du best: Brød eller sirkus?
– Det er å sette svake grupper opp mot hverandre. Jeg vil ikke velge mellom de to. De henger ofte sammen.
– Hva med kommentator, USA-korrespondent eller politisk journalist?
– Hva som er best?
– Ja, mest gøy.
– Det er mye morsommere å være USA-korrespondent. Det er ikke mulig å se for seg to jobber som er mer forskjellig enn dét og politisk journalist i Norge. USA er et utrolig stort og viktig land, hvor det skjer mye hele tida, på alle bauer og kanter. En vet virkelig aldri hva som venter rundt neste sving. Det gjør man ikke i politikkens verden heller, men norsk politikk er på en måte en avgrensa del av den norske virkeligheten, kontra hele den amerikanske virkeligheten. Det er mer forutsigbart å være politisk journalist enn å være korrespondent.
Eirik Mosveen hilser på NRKs Lisbeth Skei i vandrehallen på Stortinget. Ole Gunnar Onsøien
– Jeg var bare kommentator i halvannet år før jeg dro til USA.
– Sendte de deg til USA for å få deg bort?
– Det kan du jammen begynne å lure på. Det veit jeg ikke. Jeg hadde vært politisk reporter i utrolig mange år. Det er ganske forskjellig fra å være kommentator – selv om begge deler handler om politikk.
– Jeg var ganske overraska over hvor stor forskjell jeg opplevde. Man blir litt mer opphøya av andre om man er kommentator. Jeg kom fra jobben som reportasjeleder i politisk redaksjon, og så som kommentator ble jeg plutselig invitert inn til Stortingspresidenten for samtaler om ting. Det ble plutselig litt mer høytidelig med oppfatninger på vegne av VG, ikke sant? Som reportasjeleder hadde jeg utrolig mye større innflytelse over en del ting, enn jeg hadde som kommentator.
– Har den «fjerde statsmakt» noe makt?
– Ja og nei. Pressens hovedoppgaver er å bidra til å verne om integriteten til de faktiske statsmaktene vi har. Så jeg liker aldri at pressefolk sier at vi er den fjerde statsmakt. For vi har bare tre statsmakter. Det at mange pressefolk er glad i at pressen blir oppfatta som den fjerde, har jeg aldri likt. Det er pretensiøst og feil. Og gir feil assosiasjoner.
– Er ikke journalister pretensiøse da?
– Jo, men det er ikke noen grunn til å bli enda mer pretensiøse. Journalistikk og presse er utrolig viktig i samfunnet, men makta ligger i den informasjonskraften og den informasjonen får fram, ikke det at man er journalister eller medier. Det er utrolig mange ting vi har slått opp ganske stort i VG, som ikke en eneste kjeft, knapt nok de involverte, husker. Om vi har så jævla stor makt, så skulle alle disse tingene spilt en rolle, men det gjør det ikke. Det er realitetene som ligger bak som er bestemmende.
– Nei … Er litt svak for hyene da naturligvis. Uflidd er ikke bra om det går på personlig renslighet. Men utover dét, kan jeg gjerne være uflidd. Min nevø ga meg en T-skjorte i julegave med «Hyene, idiot og drittsekk» det året den boka kom ut.
– Går du i den?
– Jeg gikk i den, den gang. Jeg oppfattes kanskje som selvopptatt av å gå i den i offentlighet, så den har blitt mest brukt i interne familiesammenhenger.
– Er du skuffa over at Knut Arild Hareide aldri har kalt deg en fotomodell?
– Nei. Det skulle tatt seg ut. Nei, altså. jeg innså tidlig at Kristian Skard var en god del penere enn meg. Men jeg var ikke forberedt på at han skulle utnytte det på denne måten. Til å få en fot innenfor ledelsen i det største partiet. Jeg hadde høyere tanker om Kristian enn som så.
– Det bylinebildet lurer jeg virkelig på hvor har blitt av. Jeg er veldig fornøyd med det bildet.
– Er det høydepunktet i din karriere?
– Det var en etterlengtet anerkjennelse akkurat det der. Takk, Øyvind. Det var bra samling de der bylinegreiene altså. Det var en effektiv måte å ta for seg det pretensiøse og pompøse elementet i journalistikken. Som det jo er gode vekstmuligheter innenfor, men kanskje ikke så veldig flatterende for oss, likevel.
– Er det pretensiøsitet norske journalister skal leve av etter annonsefallet på papir?
Terningkast seks: Eirik Mosveen i Jævla bra byline-boka.Akriv
– Det er den nye oljen tror jeg. Nei, disse tingene har en tendens til å justere seg etter hvert. Mediene har en tendens til å ikke gjøre om og om igjen ting som ikke fører til store oppslag og debatter. Det er veldig sjeldent vi insisterer på å fortsette med det. VI er ganske påvirkelige på en måte. Dette mener jeg igjen er et tegn på at vi har en tendens til å overvurdere egen makt.
Billig stortingslunsj
Som nevnt møter Medier24 Mosveen i Stortingets kantine etter en sein frokost. Når intervjuet går mot slutten, har de første politikerne begynt å innta lunsjen.
– Hvor spiser du helst lunsj: På Stortinget eller i VG-kantina?
– Helst på Stortinget.
– Oslos billigste lunsj?
– Ja, veldig billig og ganske bra. Men det er ikke noe penger å spare i forhold til i VG-kantina, som også er ganske billig. Det er ikke økonomiske motiver for å gå hit, altså.
– Stemmer du ved valg?
– Jeg stemmer alltid.
– Hva stemte du sist?
– Nei, det er hemmelig. I 2013 stemte jeg ikke ved stortingsvalget. Jeg bodde i USA, og så ringte kona mens jeg var i LA og lurte på om jeg var klar over at det var siste frist for å stemme ved konsulatene? Det var tre uker før valget. Det hadde ikke slått meg, og det var ikke et konsulat i nærheten. Jeg tenkte ikke at det betød noe for meg personlig, men jeg har alltid stemt og syntes det er selvsagt. Jeg hadde ikke tenkt at det å bli forhindra skulle gjøre inntrykk.
– Ble du lei deg?
– Jeg ble ganske sint. Hadde ikke nok orden i sysakene til å fått det med meg. Selv om det var lang frist. Trodde kanskje det var mer digitalisert og kjappere.
– Litt symptomatisk av pressefolk å vente helt til deadline?
