Thor Harald og Eirik brukte nesten to år på den vanskelige og viktige Tysfjord-saken. Så la VG ned jobben deres

«Vi har til sammen 35 års erfaring som journalister. Dette er uten tvil det mest omfattende, og krevende, journalistiske prosjektet vi noensinne har jobbet med. Og aldri har vi følt et større ansvar for å ivareta kildene». 

Slik forteller de tidligere VG-journalistene Thor Harald Henriksen og Eirik Linaker Berglund om Tysfjord-saken, i metoderapporten som kan leses på SKUP.no.

Prosjektet ble publisert med flere større saker i fjor sommer og en hovedhistorie publisert 11. juni.

Ikke bare var saken spesiell i den forstand at den var krevende å jobbe med. Det ble også det absolutt siste Henriksen og Berglund gjorde for VG.

I fjor vinter vedtok mediehuset å legge ned alle lokalkontorene. Det rammet de to journalistene og fotograf Terje Mortensen.

Og etter sommeren var det slutt.

- Det ble spesielt, og litt heseblesende for å få den avsluttet. Det var på hengende håret. Saken ble publisert på en lørdag, og jeg rakk akkurat å få ferdig noen oppfølgersaker før jeg sluttet på onsdag, sier Henriksen.

- Men vi var ganske bestemt på å komme i mål. Ikke minst av hensyn til de involverte. Vi lovet dem å gjøre det før vi forsvant, forteller han.

• LES OGSÅ: Gard Steiro mener avisa kunne løst Tysfjord-saken uten lokalkontor. Men erkjenner at VG er blitt svakere på Nord-Norge

Blir tema på SKUP

Når SKUP-konferansen for gravende journalistikk åpner i Tønsberg fredag ettermiddag, gjør Thor Harald og Eirik comeback i sakens anledning.

Da skal de være med på en sesjon om Tysfjord-saken.

Dit kommer også en av hovedpersonene i selve saken, Marion Knutsen, som ga historien et ansikt og en stemme. Og Harald Amdal, en av de to studentene som i sin tid gjorde det som ble forarbeidet for VGs sak.

- Det blir selvsagt gøy, både å treffe gamle kolleger og journalister fra andre mediehus. Samtidig blir det litt rart å skulle snakke om en sak som det er såpass lenge siden vi begynte på.

Det sier Eirik Linaker Berglund når Medier24 snakker med han denne uka. Han har begynt i jobb som kommunikasjonsrådgiver i Tromsø kommune.

Thor Harald Henriksen er fortsatt i journalistikken, nå som vaktsjef og redaktør i Nordlys. Han forteller at de egentlig anså seg ferdig med saken.

- Men så ringte VG-sjef Gard Steiro oss før jul og ba pent om vi ikke kunne skrive en metoderapport til SKUP. Vi er jo lydige gutter, så det gjorde vi jo, sier Henriksen.

- Men uten det hadde vi nok ikke gjort det. Jeg tenkte nok ikke at dette var noe diplommateriale, SKUP er blitt mest en metodepris, teknologipris, fortsetter han.

- Vår metode var å snakke med folk. Gi dem tid, og tillit. Analog graving, rett og slett.

Langt og komplisert arbeid

«I dag forteller 11 kvinner og menn fra Tysfjord sine historier om overgrep. Alle er lulesamer. De forteller om seksuelle overgrep som dekkes over og dysses ned av hensyn til gjerningsperson, familie, slekt, den læstadianske menigheten og av frykt for stigmatisering.

Samtlige 11 får eller har fått profesjonell hjelp for å takle sine problemer.

De hevder seg utsatt for overgrep av til sammen 30 påståtte gjerningspersoner, hvor av fire har vært anmeldt og to er dømt.»

Alle forteller om skam. Om smerte. Alvorlige skadevirkninger. Voksne som ikke grep inn.

Og de snakker om lojalitet – til alle andre enn ofrene.»

Slik begynner et av avsnittene i hovedsaken om Den mørke hemmeligheten.

Publisert juni 2016, men saken startet så tidlig som høsten 2014. Da ble VGs ledelse kontaktet av frilansjournalistene Harald Amdal og Kenneth Hætta, som da var masterstudenter i journalistikk ved Høgskolen i Volda.

I forbindelse med en oppgave hadde de sett nærmere på seksuelle overgrep i Tysfjord kommune.

Det førte igjen til tips om flere historier og tips. Spørsmålet var om dette var noe VG ønsket å grave videre med, i samarbeid med studentene?

Det ønsket VG, og de to journalistene i Tromsø ble satt på saken.

De beskriver overfor Medier24 og i metoderapporten et tungt arbeid, et omfattende arbeid og mye venting. Det var usikre kilder, usikkerhet om man ville stå fram og utålmodighet også for journalistene.

Eirik Linaker Berglund forteller det slik:

- Underveis var det flere ganger vi måtte se hverandre i øynene og tenke: Dette blir kanskje ikke å gå. Det handlet om flere ting; vi manglet åpne kilder, ingen ville stå fram, og vi følte også på at tenninga fra Oslo kanskje ikke var helt den store.

De vurderte underveis også å presentere bare en enkelthistorie, uten det større bildet.

Men så løsnet det, og det ligger også i «tipsene» fra de to journalistene til andre: Ha troa på opplysningene og fortsette å snakke med kildene. Selvsagt ikke over en hver tvil, men å stole på den første magefølelsen historien ble til med.

Så kom også en åpen historie til saken: Marion Anne Knutsen, som kommer til SKUP fredag, fortalte historien sin på et seminar våren 2016 - og publiserte en film på Facebook av foredraget.

Fra da av og inn fikk journalistene også god backing fra Oslo, og skryter av reportasjeledelsen fra VG Helg og Svein Kjølberg.

For to dager siden deltok jeg på et seminar som handler om: Fornorskning og helse. Fortellinger om tap, smerte, håp og forsoning. Jeg ble spurt om å kunne komme med ei personlig fortelling, det eneste rette for meg var å takke ja. Har tenkt mye på dette og jeg har valgt å dele min historie. Deler den i håp om at den når ut til ALLE som trenger å høre dette. Temaet seksuell overgrep er alt for tabubelagt, overalt i hele landet! Sånn skal det ikke være, det ødelegger liv. Det ødela mamma sitt liv, som igjen gjorde skade på mitt liv! Nå deler jeg denne i håp om å berge liv<3 Gjerne del dem som vil.

Posted by Marion Anne on 15. april 2016

Frykten for øredøvende stillhet

Det var naturlig nok mange forhold som gjorde at de jobbet grundig og varsomt med saken. Ikke minst frykten for at den ville bli møtt med øredøvende stillhet

- Vi var redd for å bomme, og at saken ikke skulle bli relevant nok. Det var viktig for oss å gjøre jobben grundig, og ikke gjøre strategiske feilvalg eller få fokus på VG og metodikk, forteller Thor Harald Henriksen.

Journalistene fikk også henvendelser fra folk som ville stoppe omtalen. At de var helt på villspor, at dette ikke hadde noe i avisa å gjøre, og ikek minst frykten for at dette skulle bli til «et samisk problem».

- Derfor var det viktig at saken skulle ha legitimet lokalt. Ikke av alle, men av tilstrekkelig mange, som måtte kunne kjenne seg igjen i den. Og ikke minst ofrene, sier Eirik Linaker Berglund.

Og konsekvenser fikk saken. Det pågår nå flere granskinger av flere offentlige etater i kommunen. Politiet har startet en rekke saker, og en egen Kripos-gruppe ble satt på saken.

Sakene har ikke nådd retten ennå, men mange er på vei. Som journalistene skriver i metoderapporten:

«I november 2016 opplyste politiet at de etterforsket 56 sedelighetssaker med tilknytning til Tysfjord, med i alt 27 fornærmede og 38 påståtte gjerningsmenn. Det er i tillegg til sedelighetssakene også registrert tre trusselsaker og én sak knyttet til avvergelsesplikten.

I desember 2016 ble en mann siktet for fem voldtekter og varetektsfengslet, som en direkte følge av opprullingen. Det er i skrivende stund fire fornærmede i saken, fra 18 til 81 år.»

Et godt og spesielt punktum for VG-karrieren

Dette ble den siste saken de to skrev for VG.

Dermed ble den spesiell på flere måter, men det det var også godt å avslutte med en ordentlig sak. Et solid journalistisk punktum for VG-karrieren, beskriver de det som.

Om en historie som det altså  måtte VG til for å få ut.

- Kunne ikke andre redaksjoner løst denne saken?

- Jo, med samme utgangspunkt som oss, så kunne andre redaksjoner løst dette. Metodene er ikke «rakettforskning», selv om de likevel er krevende å gjennomføre over tid.

- Det som gjør saken vanskelig er først og fremst tematikken. Jeg tror det er større sjanse for at redaksjoner vegrer seg for å gå inn i såpass vanskelig, og i de fleste tilfeller, udokumentert materie, sier Eirik Linaker Berglund.

- De minste lokalavisene kunne nok fått det tøft med å holde trykket over så lang tid som vi måtte for å få saken løst, men det handler om prioriteringer som må forankres på redaktørnivå. Det er jo bare å se på årets SKUP-program, så ser man flere eksempler på vellykket graving med små ressurser, fortsetter han..

Men hvorfor tok ingen andre medier ordentlig tak i denne saken?

Ingen av de store i Nord-Norge kan skylde på ressurser, mener Thor Harald Henriksen:

- Både Avisa Nordland og NRK har mye større ressurser enn vi hadde. Vi har to personer, en fotograf og en kaffemaskin. Dette burde vært et gjennomførbart prosjekt i en mindre redaksjon også.

- Men nå som du selv sitter i Nordlys: Det er ikke lett å få til slike prosjekter?

- Nei, det og det forstår jeg selvsagt. Det er vanskelig å tenke kort og langt samtidig. Men vi må gjøre det av og til. Ikke minst for dem disse sakene handler om. Og for journalistenes egen del, slik at man kan se tilbake og si at man har gjort noe man er stolt av, noe viktig, sier Henriksen.

Han jobber som nevnt fortsatt med journalistikken.

Eirik Linaker Berglund har forlatt den. Men ikke nødvendigvis for godt:

- Nå trives jeg veldig godt hvor jeg er nå, og det er en god erfaring. Men jeg ser ikke for meg at jeg har hatt min siste arbeidsdag som journalist.

Fredag kl 17.45 møter vi VG-journalistene sammen med Harald Amdal og ikke minst Marion Anne Knutsen på scena under SKUP-konferansen i Tønsberg.

• LES MER i metoderapporten på SKUP.no. Den mørke hemmeligheten kan du lese på VG.no.