- OLAV RØNNEBERG, krim-kommentator i NRK. Innlegget er først publisert hos NRK og gjengis med tillatelse
Meldingen «Det er 50 til. 200 fra før og 100 fra ny», ble sendt fra Eirik Jensen til Gjermund Cappelen i juni 2010.
Tekstmeldingen blir sett på som en av de mest sentrale i korrupsjonsanklagene mot den tidligere politimannen. Dommerne i Oslo tingrett la stor vekt på den da de dømte Jensen for korrupsjon:
«Cappelen har i retten forklart at dette relaterer seg til betaling til Jensen for innførsel av 400 kilo i april 2010 og 300 kilo rundt 14. mai 2010, hvoretter Jensen til sammen skulle få kr 350 000. Jensen har i retten forklart at meldingen sannsynligvis relaterer seg til et hasjbeslag som han og Cappelen har samarbeidet om. Etterforskningen har ikke avdekket noen beslag som står i naturlig sammenheng med tallangivelsene i meldingen», heter det i dommen.
Da tingretten behandlet saken ble Jensen spurt ut av daværende aktor Kristine Schilling.
Han forklarte at det relaterte seg til et hasjbeslag, at meldingen var kode, og at det ikke var uvanlig i etterarbeidet etter en politioperasjon.
Forklaringen ble gitt for åpne dører, med både presse og publikum tilstede. Den ble også omtalt av oss i en sak om det såkalte «blomsterspråket».
Overraskelsen var derfor stor da Spesialenhetens sjef Jan Egil Presthus i formiddag begjærte lukkede dører da Jensen på nytt skulle forklare seg om denne meldingen.
Reglene er slik at også begjæringer om lukkede dører skal holdes for lukkede dører, derfor vet vi ikke bakgrunnen for Spesialenhetens krav denne gangen.
Men Presthus fikk medhold av retten. Dermed måtte Jensen forklare seg om et av de viktigste bevisene mot ham mens presse og publikum satt på gangen.
Mange mener dette er et stort problem, både prinsipielt og i denne aktuelle saken. Prinsipielt er lovens klare hovedregel at rettssaker i Norge skal gå for åpne dører.
– Tillit til domstolene og rettssamfunnet bygges gjennom åpenhet og god kommunikasjon. Allmennhetens innsyn i domstolens virksomhet er en av grunnpilarene i et demokratisk samfunn, har Oslos tidligere sorenskriver Geir Engebretsen uttalt til Aftenposten.
– Prinsippet om offentlig rettergang er fastslått i de sentrale menneskerettighetskonvensjonene. Offentlighet bidrar til at parter og andre kan føle seg trygge på at rettergangen er rettferdig, sa han videre i det samme intervjuet.
Der er man også i kjernen av det denne saken handler om.
Eirik Jensen og Gjermund Cappelen har to vidt forskjellige forklaringer på hva kommunikasjonen dem i mellom har handlet om.
Cappelen fikk i nesten tre uker, tilnærmet uten motstand, legge frem sin versjon i åpen rett.
Han mener årevis med hasjimport skjedde i et nært samarbeid med Jensen, og at sistnevntes tekstmeldinger gjorde det hele mulig. I bytte skal Jensen ha fått millioner av kroner i kontanter.
Cappelen forklarte også at flere av Jensens meldinger var mas om penger som hadde uteblitt. Jensen avviser alt dette, han mener den omfattende meldingsaktiviteten er et resultat av Cappelens rolle som politikilde.
Hvilken versjon er den riktige? Det er det juryen her i lagmannsretten skal avgjøre. Juryen begrunner som kjent aldri sine avgjørelser, og vi får heller ikke vite noe om hva de ti jurymedlemmene har diskutert før de kommer med sin kjennelse.
Hvis de la vekt på meldingen om «Det er 50 til» osv, får vi aldri vite det.
Når vi heller ikke vet hva Jensen har forklart om dette, blir det helt umulig for pressen å gjøre en vurdering av dette beviset, og styrken i det.
Pressen har gjentatte ganger i denne saken fått kritikk for å ha slagside i dekningen, og bare bringe videre argumenter som gagner Cappelen.
Vi bestreber oss selvsagt på en objektiv dekning, og det er viktig for oss å gjengi begge siders versjon. Men det er ikke lett når situasjonen blir som i dag.
Under utspørringen av Jensen har dørene denne uken vært lukket nesten like mye som de har vært åpne. Hva som foregår i retten vet derfor bare partene, dommerne og juryen. Det blir stadig vanskeligere for pressen å forstå hele bildet.
Men skal vi ha det slik?
Her snakker vi om Norgeshistoriens største narkotikasak. Og det er den mest alvorlige tiltalen mot en politimann noensinne. Har ikke offentligheten krav på å få vite hva som skjer?
