Snart ankommer landets sommervikarer redaksjonene. Ta godt vare på dem
«Å være sommervikar kan føles litt som å være med i et realityprogram - og det helt ufrivillig», skriver Medier24s avtroppende redaksjonssjef Eira Lie Jor.
Hele sommeren jobber alle knallhardt med å vise at de er raskest, ryddigst, leverer de beste sakene og kommer med de beste ideene på morgenmøtet. Hver uke får du en ny sjef, som du skal overbevise om at nettopp du duger som journalist.
Det kan føles litt som å være med i et realityprogram.
Premien?
Et tilkallingsvikariat til høsten. Gleden av å få møte på kveldsvakt på tre timers varsel, selv om du egentlig hadde planlagt å gå på quiz med vennene dine eller kino med kjæresten. Gleden av å trykke send på meldinga: «Sorry, kan ikke likevel. Må jobbe». For ellevte gang den måneden.
Reality-serien begynte allerede før søknadene om sommervikariat var sendt.
Jeg var godt i gang med mitt første år på journalistutdanninga i Oslo. Hadde kommet meg gjennom både «Språk på fredag» og «Medier og samfunn». Hadde svart feil på spørsmålet om hva ROBEK egentlig er for noe på eksamen til jul og karra til meg en C. Trolig basert på min helt middelmådige analyse av hva Vær Varsom-plakatens mest pompøse setning «Ord og bilder er mektige våpen - misbruk dem ikke» egentlig betyr.
Rett over jul dukka de opp. En etter en. Utlysningene av sommervikariater. Målet mitt var klinkende klart: Sommerjobb i et av de store mediehusene. Jeg hadde ikke helt troa, men sendte søknader til alle sammen.
7. februar tikket følgende e-post inn:
«Takk for søknad på stillingen som sommervikar i VGs nyhetsseksjon. Det var mange søkere til stillingen, og din søknad skilte seg ut. Vi ønsker derfor å kalle deg inn til intervju og håper du har mulighet til å stille på oppsatt tidspunkt.
Når: Tirsdag 11.02 kl. 10.30
Så fornøyd var jeg da jeg fikk min første VG-kontrakt.Privat
Sted: Akersgata 55
Ber om en bekreftelse på at du har mottatt eposten.»
Kjære VG-ledelse. Begynnelsen av den e-posten ser veldig ut som et avslag. Ber om at dere tar innspillet til etterretning.
Uansett. Jeg hadde kommet meg gjennom det første nåløyet.
Fire dager etter at e-posten tikka inn stod jeg i foajeen i VG-bygget og følte meg nokså liten og ubetydelig. Jeg husker knapt noe fra intervjuet, men jeg gikk ut derfra og tenkte at nå har det gått skikkelig til hælvette. Det kan godt hende det gjorde også, for det tok lang tid før jeg hørte noe.
Mange uker seinere kom telefonen. Jeg hadde fått jobben! Gledestårene trilla og panikken var fullkommen. Tanken slo meg: Herregud, har ikke VG bedre kvalifiserte søkere enn meg? Hva er det de tenker med?
Det andre hinderet var beseiret.
Det var noen lange og nervøse uker før jeg troppa opp på min første vakt. Usikker, redd, nervøs. Ute og svømte på veldig, veldig, veldig dypt vann. Som sommervikarer flest. Fikk publisert klikkvinneren «Derfor kan strømmen gå i England i kveld» med ingressen: «I pausen mellom England og Costa Rica i kveld står britiske strømleverandører klare til å øke kapasiteten på strømnettet. Grunnen: te-koking».
Og det allerede første dag!
Noen dager senere fikk jeg mitt første forsideoppslag på papir. Tittelen: «Se opp! I sommer blir du bitt». Av mygg, flått og huggorm. Kanskje ikke akkurat den hardtslående journalistikken jeg drømte om å lage. Men jeg var stolt. Utrolig stolt.
Mitt første oppslag i VG som fersk sommervikar.Privat
Derfra gikk det faktisk (nesten) bare oppover.
Å være fersk vikar er noe av det skumleste jeg har opplevd. Heldigvis for meg forbarmet en rekke snille VG-ansatte seg over den livredde sommervikaren i nyhetsavdelinga.
De lærte meg hvordan systemene fungerer. At jeg ikke kan skrive radikalt bokmål, men måtte holde meg til en-endelser. Hvordan jeg skaffer telefonnummerne til alle de viktigste menneskene i Norge. Hvor kaffemaskina står. Hvem sin kopp jeg for all del ikke må låne. Hvordan jeg håndterer kritikk fra Torry Pedersen på 10.45-møtet. Hva jeg gjør når den første drapstrusselen tikker inn. Hvordan jeg egentlig får penger tilbake for utlegg. Alle de viktige tingene.
Jeg spilte spillet den sommeren og var en av dem som gikk seirende ut med et tilkallingsvikariat den høsten.
Snart ankommer landets sommervikarer redaksjonene. Koronakrisa gjør det helt sikkert ikke noe enklere å være ny. Ta godt vare på vikarene deres. Husk å hilse. Husk å si hei. Husk å invitere dem med på lønsj. Husk at det ikke er de som har bestemt at de må skiftes ut med nye vikarer hele tiden.
Det eneste de vil er å vinne siste runde av spillet. Og til slutt stå igjen som dyktige, rutinerte journalister, som er fast ansatte i mediebransjen. Eller i det minste har et fast vikariat på åtte måneder.
