- YNGVE BROX, tidligere høyrepolitiker
Effektivisering av offentlig sektor vil bli et av temaene som blir viktig i høstens valg.
Senterpartiets suksess på målingene for tiden er i stor grad drevet fremover av at folk i distriktene er misfornøyd med reformer som kommunereformen, politireformen, reduksjoner i antall dager posten skal leveres ut, endringer i universitet- og høyskolesektor og mulige strukturendringer i helsesektoren.
Når det skjer store endringer i samfunnet er det viktig at mediene formidler det. På samme måte er folks engasjement rundt disse sakene noe som også må formidles.
Disse sakene berører mange, og har stor betydning for samfunnsutviklingen i mange tiår fremover. Dermed er det en sentral del av medienes samfunnsoppdrag både å fortelle hva som skjer, hvorfor det skjer og hvilke reaksjoner det skaper.
Mitt anliggende denne gangen er at medienes dekning, etter min oppfatning, tydelig favoriserer dem som er mot endringene.
Det er lett å lage gode oppslag som blir lest eller sett av mange når dyktige aksjonister kler seg opp i bunad for å protestere mot endringene.
På samme måte er det enkelt å lage stoff på at Senterpartiets leder kler seg opp i bunad til spørretimen for å markere sin støtte til aksjonistene.
Det gir gode bilder, som nærmest selger seg selv. I den grad Regjeringen slipper til for å fortelle sitt syn er det når de møter sinte og engasjerte aksjonister, eller svarer på spørsmål fra opposisjonen.
Hvor er oppslagene som forteller hvorfor endringene kommer?
I forbindelse med kommunereformen kan jeg knapt huske en eneste artikkel som fortalte hvordan kommunenes tjenester har økt dramatisk i omfang og kvalitet siden forrige kommunereform på 60-tallet, samtidig med at bosettingsmønsteret har endret seg nesten like dramatisk. For den som følger med i mediene må det nesten være mystisk hvorfor noen politikere presser på for å få færre kommuner i landet.
Perspektivmeldingen har vist hvordan landet vårt må klare seg med mindre inntekter om få år, både fordi oljenæringen kommer til å kaste mindre av seg og fordi den yrkesaktive delen av befolkningen vil bli mindre. Samtidig kommer andelen som trenger offentlige tjenester til å øke.
Hvor er kommentarene som forklarer at vi kan forberede oss på dette nå – eller utsette våre barn for dramatiske kutt i velferden om få år? VGs Astrid Meland er ofte interessant å lese, fordi hun gjerne inntar andre standpunkter enn majoriteten av norske kommentatorer. Men selv hun fikk seg til å skrive en kommentar som i hovedsak handlet om hvordan endringer i helsevesenet kan føre til flere fødsler i ambulansen på vei til sykehuset.
Den digitale revolusjonen har ført til at vi nesten ikke sender post lenger. Når Regjeringen ønsket å redusere antall dager med postombæring kom flere medier, deriblant Adresseavisen, med kommentarer og ledere som kritiserte beslutningen. De frykter for distribusjonen til papiravisene. Det kan jeg forstå, selv journalister er seg selv nærmest. Men hvor er sakene som forklarer hvorfor offentlig sektor må endre seg i takt med befolkningen, bosettingen, økonomien og teknologien?
Som sagt: Jeg har ingenting imot at mediene forteller om engasjementet mot endringer.
Noen endringer kan skje for brått.
Noen endringer som foreslås kan gi urimelige utslag.
Derfor trengs det en god samfunnsdebatt rundt disse sakene. Men etter min mening er dekningen av disse spørsmålene alt for ensidig. For velgerne fremstår det som om Regjeringen holder på å presse gjennom en rekke reformer og endringer nærmest bare for å plage folk, i et land som har mer enn god nok råd til å la alt være som det er.
Mediene har et ansvar for å fortelle folk hele historien, og bidra til at folk kan gjøre et informert valg. Slik det er nå kjenner folk bare halve historien.
