Mediekritiker Trygve Aas Olsen kritiserer norske redaktører for å svare på e-post når metajournalister tar kontakt.
Han viser til at redaktørene klager til Kildeutvalget over en absurd praksis der alt skal gå på e-post, men gjør det samme selv når de blir intervjuet.
Vi i metapressen kan signere på at dette er et problem. Det går nesten ikke en dag uten at vi opplever å få beskjed om å sende spørsmålene på e-post eller SMS – gjerne begrunnet med at redaktøren eller medielederen er i møte. Selv synes vi det er noe påfallende hvor ofte redaktører er i møte hver gang de opplever å få kritikk, men er alltid tilgjengelig når det er positive saker.
Det får en jo til å tenke.
Norske medieledere har en krevende jobb. De skal håndtere personell, økonomi, journalistikk, publikum, teknologi, innovasjon og en rekke andre ting i løpet av en dag. På toppen av det hele skal de selv mene, skrive og bli intervjuet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at man noen ganger må ty til enklere løsninger, som å håndtere en mediehenvendelse skriftlig – samtidig som man sitter i et møte.
På noen saker skal vi tåle det – og det gjør vi ofte.
Men vi har flere eksempler der redaktøren rett og slett frarøver redaksjonen vår muligheten til å stille oppfølgingsspørsmål gjennom å kreve å få gjennomføre intervjuet på e-post. Det er uakseptabelt.
Hvordan kan vi som journalister og redaktører kreve at lokale politikere, næringsliv eller andre stiller opp til intervjuer, når vi selv nekter å gjøre det? Jeg er jo også i en situasjon der jeg må håndtere personell, økonomi, journalistikk, publikum, teknologi, innovasjon og en rekke andre ting i løpet av en dag. Men jeg svarer når journalister ringer.
Min påstand er at e-posten har tatt over en stadig større del av journalistikken.
En rekke journalister har skrevet til meg i etterkant av Trygve Aas Olsens kommentar for å gi sitt perspektiv på utviklingen – som de aller fleste mener er krevende. De forteller om departementer, kommuner og næringsliv som konsekvent ber om å få spørsmål oversendt på e-post. Tilbake får journalisten ofte et kort svar som nesten ikke besvarer henvendelsen – og i alle fall ikke de kritikkverdige tingene. Ofte tar det også lang tid.
På grunn av leveringspress i redaksjonen, så går ofte svarene rett inn i saken uten oppfølgingsspørsmål. Er det godt nok? Bidrar vi til en opplyst offentlighet? Er vi på lag med leseren? Jeg vet ikke. Men jeg er helt sikker på dette:
Vi er også en del av problemet, fordi vi aksepterer at det har blitt slik. Gjennom å tillate e-postsvar, så oppdrar vi leserne til at det er greit – også på kritikkverdige ting. Her er det bare å erkjenne at også vi i Medier24 har syndet. Men jeg mener oppriktig at det er en stor forskjell på å stille noen enkle spørsmål på e-post i en tidløs sak – kontra å bli avkrevd spørsmål på e-post når det haster. Jeg mener også at det bør være innafor å sende et spørsmål på SMS til en kilde som «alle» forsøker å få tak i.
Det er god journalistikk å få ut saken tidlig – og dette er noen ganger metoden for å få det til. Men da ligger det som regel alltid en oppfølger der når kilden er tilgjengelig igjen – og da må vi etterstrebe å bruke intervjuet som metode. Ansikt til ansikt eller på telefon. Det blir alltid best.
Så, har e-posten blitt en hvilepute for norske journalister? Kanskje. Derfor er det viktig at vi snakker om det, debatterer og gjør det synlig. Min utfordringer er derfor til mine kolleger i redaksjonene:
Dersom du får skriftlig svar, så gjør det tydelig at det er skriftlig. Dersom du har selv bedt om intervju, men får en e-post med ikke-svar, så gjør det tydelig for leseren. Dersom du selv er synderen, så skriv det også. Bare ved å få fram eksemplene, så har vi grunnlaget for diskusjonen.
Den må vi nemlig ta.
