Om ikke sportspressen klarer å legge bort nasjonal­følelsen, bidrar vi til stempelet servil heiagjeng

• LEIF WELHAVEN, sportskommentator i VG. Svarer på innlegget til Lasse Olsrud Evensen

Det har ikke akkurat vært patosmangel i Medier24s spalter de siste dagene.

Kjetil Rolness har barket sammen med Esten O. Sæther, i en retorisk tungvektskrangel, som startet med en diskusjon om forståelsen av begrepet “doping”.

Men det gikk ikke lang tid før litt av hvert ble trukket inn fra sistnevntes side, med noe varierende relevans i den faglige debatten.

Leserne fikk for eksempel servert en helt ny juridisk kategori, signert Dagbladets selvtitulerte orakel. Det er ikke hver dag vi ser tilsvarende nybrottsarbeid, som Esten O. Sæthers begrep “eventuelt dopingdømt”, noe han åpenbart har skreddersydd for Therese Johaug.

I innleggene har Rolness stått for presisjonen rundt begrepsbruken, solid støttet opp av referansene til professor Geir Woxholths fasit på Facebook.

Men akkurat da man trodde at hanekampen hadde roet seg, kastet Lasse Olsrud Evensen seg inn med et bidrag som i liten grad bidro til å skille fakta fra følelser.

Nå er det på tide å rydde litt i begrepsskuffen.

Når det kastes så mye rart inn i en debatt, om noe som egentlig er ganske enkelt hvis man forholder seg saklig, må jo leserne nærmest bli svimle av forvirring.

Nettopp av hensyn til dette, og det er jo leserne vi skriver for, er det behov for en “ABC om doping - kjemisk fritt for følelser”:

• Første bud å legge all nasjonalfølelse i skuffen. Her snakker vi ikke om sportssendinger, men om et langt kjøligere univers.

• Det internasjonale regelverket på feltet, den såkalte WADA-koden, gjelder på tvers av landegrenser. Alle relevante norske organisasjoner har sluttet seg til den.

• I denne koden fremgår det en tydelig definisjon av uttrykket “doping” (art 1, jf 2.1), som igjen er inkorporert i NIFs lov (12-3). Dette er den eneste autoritative kilden for hvordan begrepet er definert i idretten. Hverken individers hobbydefinsjoner, ønskedrømmer eller en uttalelse om dagligtale på en nettside, har gyldighet som noen alternativ sannhet.

• Dopingdefinisjonen tar utgangspunkt i forekomst av noe i kroppen, og skiller ikke mellom om utøveren har fått i seg stoffet forsettlig eller ikke. Det er altså ikke slik at kun utøvere som har gjort noe med vilje, kan bli tatt i doping.

• Utmålingen av straff er derimot til for å differensiere mellom ulike saker. Hadde retten konkludert med at Therese Johaug hadde fått i seg det anabole steroidet clostebol forsettlig, hadde hun vært ute i fire år, i stedet for de 18 månedene hun ble idømt.

• Utelukkelsen hun endte med å få, etter ankesaken i Idrettens voldgiftsrett (CAS) i Lausanne, befinner seg i det midtre sjiktet i kategorien som kalles “ubetydelig utvist skyld”.

• I idrettsjussen skilles det også mellom ulike typer stoffer - såkalte særskilte og ikke-særskilte - og reglene for minstestraff er ulike.

• I Therese Johaugs sak dreide det seg om et stoff i den tyngste gruppen. Da er utelukkelsen minimum ett år, under forutsetning av at det foreligger noen grad av skyld fra utøvers side. Selve regelbruddet utløses av den positive prøven, og utøveren kan bare slippe straff om vedkommende kan sies å være helt uten skyld. Det er et åletrangt nåløye.

• Ansvaret for å holde kroppen ren er helt tydelig plassert hos utøveren selv, noe som fremgår av både det juridiske rammeverket og som man kan lese om i utøverguiden til Antidoping Norge.

Så tørre er altså reglene som gjelder.

Skal vi ta for oss Therese Johaugs sak, så kan den oppsummeres i noen få setninger:

1. En som frivillig har valgt å drive toppidrett, og dermed har underlagt seg reglene som gjelder, fikk i seg et stoff det ikke er tillatt å ha i kroppen.

2. Hun oppfylte ikke den selvstendige undersøkelsesplikten det følger med å være toppidrettsutøver.

3. For det ble hun idømt en utelukkelse, som CAS vurderte til 18 måneder, en avgjørelse det åpenbart er dekning for i gjeldende rett, selv om den også kunne vært noe lavere.

Dette var altså en gjennomgang av HVORDAN REGLENE ER, og da er det hevet over tvil at Therese Johaug er dømt for doping.

En helt annen diskusjon er HVORDAN REGLENE BURDE VÆRE.

Mange har meninger om dette, ikke minst fra et rettssikkerhetsperpektiv. Det er en debatt som er svært interessant, men forskjellen på å drøfte dette og å påstå noe om hva reglene faktisk innebærer i dag, burde være åpenbar.

Det er likevel her den store logiske kortslutningen i vurderingen av Johaug-saken har funnet sted, og det i store deler av den norske opinionen.

Hvorfor er dette skillet så vanskelig?

Nå er Johaugs straff sonet, og forhåpentligvis kan vi få dopingdiskusjonen inn i et sakligere spor igjen. Da bør vi forholde oss til begrepene som de er, i stedet for å koke sammen tulledefinisjoner for å matche eget verdensbilde.

Poenget med å mase med at den rette definisjonen også må brukes i Therese Johaugs tilfelle, er slett ikke at det gir noen glede å sette et dopingstempel på henne.

Det handler om at reglene og begrepene må gjelde som de er - og ikke pyntes på når en norsk skiheltinne blir en ufrivillig hovedperson.

Om ikke sportspressen klarer å legge bort nasjonalfølelsen når vi vurderer ulike saker, bidrar vi bare til å sementere det delvis fortjente stempelet som en servil heiagjeng.

Eller “eventuelt journalister”, om du vil.