De som er bekymret for at Storbritannia skal forlate EU, kan like godt slutte med det.
Ordene tilhører Per Edgar Kokkvold fra 31. mai 2015, og er et godt bilde på hvor feil man kan ta.
Når det er sagt:
Kokkvold var ikke alene.
Helt fram til siste kvelden var også det britiske etablissementet, bookmakerne og alle andre enige om at det ble stay.
Slik ingen trodde at Sverigedemokratene skulle få 12,9 prosent for to år siden.
At Dansk Folkeparti skulle få 21,1 prosent i fjor.
Eller at Donald Trump skulle bli amerikansk president.
FBI hadde jo frikjent henne, Nate Silver hadde spådd utkommet og hvis vi bare oppdaterte FiveThirthyEight ofte nok, kom det sikkert til å gå bra.
Selv om vi hadde bommet før. Vi som tok feil om Trump, skrev Kristoffer Rønneberg i Aftenposten 4. mai, da det ble klart at Trump ble republikanernes presidentkandiat.
Setningen var så god at Aftenposten brukte den som en slags reklameplakat i sommer.
Det var jo ingen fare å ta feil i den runden, for TV2.no-redaktør Bård Espen Hansen hadde allerede skrevet en slags kommentar med tittelen Slapp av - Donald Trump blir aldri president.
Forklaringen skulle være enkel, og det ville bli et helt annet spill når det kommer til den skikkelige valgkampen.
Det ble et helt annet spill, og media tok helt feil.
Det hjalp ikke at Hillary Clinton brukte mye mer penger og at tradisjonelle medier advarte mot Donald Trump: Man trenger ikke lenger papiraviser eller TV for å vinne valg.
I så måte forteller valgkampen og valget også noe om medienes utvikling. En ting er teknologi og demokratisering av debatten. Minst like alvorlig, og det henger kanskje sammen, er avstanden mellom folk flest og etablissementet.
Det mediene nå er på sistnevntes side.
Nå handler dette selvsagt ikke om Norge, og det er langt fra bare norske eksperter som har tatt feil gang etter gang de siste årene.
Her som alltid ellers er vi bare en liten dråpe i havet. Ufeilbarlige Nate Silver, britiske bookmakere og amerikanske valgeksperter har jo også tatt feil.
For ikke å snakke om verdens største meningsmålingsbyråer.
Og det er noe av erkjennelsen som både media og instituttene bør ta innover seg på tampen av 2016:
Meningsmålingene fanger ikke opp hva folk mener.
Skyldes det metodikk? At telefonsamtaler ikke lenger holder? At folk ikke tør å si hva de mener selv til en meningsmåling?
Og hva må til for å gjøre meningsmålinger great again?
Dernest, og det er kanskje det mest alvorlige:
Mediene fanger heller ikke opp hva folk mener.
- Hva er det vi har gått glipp av?, spurte NRKs valgnattanker Jon Gelius fra New York onsdag morgen.
Det enkle svaret er folket.
Her er det lett å skylde på meningsmålinger, men man kan ikke skylde på dem for at norske medier har plassert Trump i en kontekst der bare rasister, kvinnehatere og veldig enkle sjeler har stemt på ham.
Svaret er selvsagt mer komplisert, eller kanskje rettere sagt enklere:
Det er folk flest som har stemt på Donald Trump.
Omtrent halvparten av amerikanske velgere støtter ham.
Etter at norske medier var ferdig med tivoliet, og hadde laget noen morsomme enketer langs veien, begynte flere mot slutten av valgkampen å skjønne det:
Det er vanlige amerikanere som stemmer på Donald Trump.
Slik NRKs Urixpå lørdagi midten av oktober var et etterlengtet godt eksempel på, med en reportasje fra Ohios arbeiderklasse, sjeldent langt fra drosjeturene og luksuslivet i korrespondentstrøkene vi vanligvis får brev fra.
Reportasjen var ikke oppsiktsvekkende i seg selv; det oppsiktsvekkende er at det er uvanlig når journalister snakker med vanlige folk.
Da hadde de antakeligvis oppdaget at det ikke bare er politikerne folket er sinte på - men ikke minst også media.
Og hadde vi fått høre på flere amerikanere som har mistet jobben til fordel for to deltidsjobber med samme lønn som for 10-15 år siden, ville vi kanskje også blitt sinte.
Samtidig har norske medier dekket denne valgkampen voldsomt.
Det har ikke manglet på eksperter som har ment noe om Donald Trump, og samtidig forsøkt å forsikre seg selv om at han ikke kom til å vinne.
Mot slutten begynte man å ta forbehold på disse forsikringene, som da Aftenpostens kommentar Frank Rossavik for noen uker siden slo fast at Alle som tror løpet er kjørt, bør huske Brexit.
Frank Rossaviks viktigste kilde i kommentaren var Frank Rossavik.
«Jeg glemmer aldri en kveld i juni i år. Da satt jeg på valgvake på London School og Economics».
Slik begynner kommentaren, og ordet «jeg» går i det store og hele igjen gjennom teksten.
Der ligger også et av de store problemene til (de norske) mediene akkurat nå:
At det handler mer om oss selv enn de vi prøver å fortelle noe om.
I jakten etter noe unikt som ikke er siste nytt, har vi snart gått fra å rapportere til å bare mene.
Det kunne stått i en internasjonal tradisjon med dokumentert, forklarende og analyserende journalistikk, men i norsk sammenheng er det dessverre noe langt enklere.
Det er kort og godt synsing. Noe denne kommentaren sikkert også er et godt eksempel på.
Enkelt sagt så har velstående norske kommentatorer lite til felles med sintamerikanskarbeiderklasse, britiske EU-hatere eller Dansk Folkepartis velgere.
Da kan man ikke se inn i seg selv for å forklare disse fenomenene.
Verden kommer til å gå videre også etter at Donald Trump blir USAs president.
Det kommer norske eksperter til å fortelle deg opp og i mente de neste dager og uker.
Jeg håper de snakker med noen amerikanere også for å forstå dette, og forklare hvordan framtida blir.
Nå har jeg sett i over tre timer på NRK onsdag morgen, og før Donald Trump entret scenen tror jeg vi har hørt på én eneste amerikaner i USA, han skjeggete fyren på Trump-festen.
Det er så langt ingenting som har forsvart NRKs massive tilstedeværelse i USA denne natta.
Så å si hele denne sendingen kunne vært laget fra et ekkokammer i kjelleren på Marienlyst.
Men det mangler ikke på store ord og formål i norsk presse. Her er det mange vi kunne sitert.
Den gamle landsdelsavisa Nordlys har en setning over avisas lederartikkel som i denne sammenheng kanskje oppsummerer medienes problem akkurat nå best:
Der tiltrengtes et blad som vil være en ærlig talsmann for smaafolks sak.
Det gjorde det i 1902 - og det gjør det åpenbart fortsatt i 2016.
