Det forsøkes av mange å tegne et bilde av at leserne er i vill flukt fra norske aviser til såkalte «alternative medier», der synspunkter og nyheter som undertrykkes av en politisk korrekt presse får slippe til. Det er en populær fortelling som fyller kommentarfelter og debattspalter, og fortelles med skrekkblandet fryd i hovedstadens digitale og analoge salonger.
Forrige uke kom Reuters Institute Digital News Report 2019. Dette er verdens største undersøkelse for mediebruk, og Universitetet i Bergen har i fire år laget en norsk delrapport.
Den viser at såkalte «alternative medier» er et marginalt fenomen i Norge. Den tradisjonelle pressen står sterkt, til tross for mange år med kutt og kriser. Et flertall av de spurte mener at nyhetsmediene holder dem oppdatert, hjelper dem å forstå nyhetsbildet, og gransker de med makt. Mediehusene rangeres høyt, og ses på som pålitelige av et klart flertall.
Stoler på mediene
Rapporten viser også at nordmenn har langt høyere tillit til tradisjonelle medier enn alternative. Sistnevnte får det rapporten kaller en «negativ vurdering». Tilliten til mediene synker noe, men endringene er små. Foreløpig har altså den utskjelte og utsatte MSM, «mainstream media», en farlig tremålsledelse når det gjelder tillit i befolkningen.
Tilliten og mistilliten er ikke helt jevnt politisk fordelt. Lesere på høyresiden er mer skeptisk til tradisjonelle medier og mer positive til alternative medier, og omvendt for lesere på venstresiden. Det er en utfordring som må tas på alvor. En ofte sitert studie viser et rødt flertall blant norske journalister.
Det er verdt å nevne at bare én av ti journalister besvarte undersøkelsen, så de potensielle feilmarginene er enorme. En tidligere kartlegging viste et blått flertall blant journalister som dekker politikk. Det er vanskelig å male store mediehus som Aftenposten, Nettavisen og Dagens Næringsliv inn i et bilde av norske medier som en blodrød sosialistisk sol.
Alternative medier scorer ikke bare lavt på tillit, de er også ifølge Reuters-rapporten overraskende lite i bruk blant norske mediebrukere. Til tross for at disse mediene har eksistert i mange år, får støtte både fra staten og noen av Norges rikeste mennesker, og ofte inviteres i debattmøter og tv-studio, viser rapporten at hele 53 prosent av befolkningen rett og slett ikke kjenner til disse mediene.
Lite brukt
Brukes de mye? Nei. I Reuters-rapporten oppgis disse mediene å ha samme rekkevidde på nett som de aller minste riksavisene i Norge, som Vårt Land og Klassekampen. Vi snakker 3-7 prosent av befolkningen.
Nå er ikke disse tallene helt sammenlignbare, siden tilfeldige brukere som bare kort er innom disse nettsidene telles like mye som betalende Vårt Land-abonnenter. Hvis vi ser på de marginale inntektene disse mediene får ut fra sine brukere og annonsører ser en tydelig at de leses lite, og har svært lite lojale lesere. Vårt Land og Klassekampen har en lesermasse som bringer inn store inntekter innen annonse og abonnement.
Det er heller ingen som påstår at den kristelige dagspressen i Norge «utfordrer» den sekulære pressen, og vi later heller ikke som vi snakker på vegne av en undertrykt majoritet. Vi skulle gjerne hatt flere lesere, men vi vet vi tilhører en nisje, og prøver ikke late som noe annet.
Hvorfor skriver pressen så mye om disse nettstedene? Noe skyldes nok at journalister er per definisjon glad i det kontrære, og sjokksaker om Resett gir sikkert mange klikk til aviser som av profilhensyn ikke vil ty til saker om haiangrep eller kjendissjokk når de må få opp lesertallene.
Mye av dekningen har sannsynligvis sitt utgangspunkt i at redaksjonene tror disse mediene er større enn de er.
Fem høns
Å skrive en kommentar om at noen får for mye oppmerksomhet er en selvmotsigende øvelse. Men det bør være et mål for pressen å stirre seg mindre blinde på en liten samling nettsteder med lav oppslutning og lav tillit. De fem hønsene er egentlig en pose med fjær.
Men aldri si aldri. Norge har hatt alternative medier før. «Hundeavisen», senere «Anders Langes Avis», trykket på 60-tallet saker som «Ingen stemmerett til negre» og «Nei til blandingsekteskap», og kalte motstandere av apartheid for «forrædere av den hvite rase».
Avisen ble til Anders Langes Parti, som senere ble til Fremskrittspartiet. Det er få spor igjen av slektskapet. På veien til regjeringskontorene har partiet kvittet seg med ekstremister og ekstreme standpunkter, og blitt stuerent nok både for Venstre og KrF. Dagens alternative medier vil heller ikke nå bredt ut før de sliper vekk de skarpeste kantene, og blir en del av hovedstrømmen de raser mot.
