Er det mulig å peke på noen annen skurk enn VG i dramaet som nå rulles opp rundt Trond Giske og Bar Vulkan? DNs politiske redaktør gjør et tappert forsøk, og ender brutalt i grøften, skriver Tom Rasmussen. I bildet: Kjetil B. Astadheim og Trond Giske.

Privat / Erik Waatland / NTB Scanpix

Kommentar

Å bæsje på leggen og så legge skylden på Trond Giske er under verdigheten til Alstadheim og DN

«Er det mulig å peke på noen annen skurk enn VG i dramaet som nå rulles opp rundt Trond Giske og Bar Vulkan? DNs politiske redaktør gjør et tappert forsøk, og ender brutalt i grøften».

Publisert 26.03.2019 - 10:56

Denne artikkelen er over to år gammel.

TOM RASMUSSEN, PR-rådgiver i HBSPR

Når Bar Vulkan blir til Shutter Island

Alle som har lest Dennis Lehanes Shutter Island vil huske sjokket da det går opp for US Marshall Edvard ”Teddy” Daniels (og oss lesere) at det er han selv som er forbryteren han jakter på.

Faksimile fra Alstadheims kommentar på nett.

Det samme dramaturgiske grepet kan vi finne i Stein Rivertons Jernvognen fra 1909, uten at det er poenget her. Det som derimot er poenget er at det må ha vært tidenes Shutter Island-øyeblikk i VG-redaksjonen da det gikk opp for dem at det var VG selv som var den største overgriperen i dekningen deres av Trond Giske og Bar Vulkan.

Sånn kan det altså gå når media går så tett på at de blir en aktør i sakene de utgir seg for å dekke. Om en sportsjournalist hadde stormet inn på banen ville det blitt synlig for alle og enhver at han eller hun ikke lengre bedrev journalistikk, men banestorming.

I VGs dekning av Giske var ikke banen like definert og avgrenset, så der kunne VGs journalister storme rundt inkognito. Helt til de ble avslørt, vel og merke.

Avsløringene har satt mer enn VG i skammekroken. En mer eller mindre samlet norsk presse beklager nå hvordan de ukritisk har spunnet videre på VGs luftslott, og i Dagens Næringsliv 22. mars gjør politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim et slags forsøk på å ta ansvar på egne og avisens vegne. Det går ikke særlig bra.

Det begynner riktig nok lovende.

Alstadheim er både kritisk (til VG) og selvkritisk (til DN), og en stund virker det nesten som om han skal legge seg flat. Men den gang ei. For hvem er det han så plasserer i den egentlige skurkerollen? Hvem er det – når han til slutt skal konkludere – som har skylden for at VG og DN og store deler av medie-Norge har bæsjet på leggen? Jo, det er selvsagt Trond Giske.

- Det var ikke Gard Steiro som lokket Giske ut på dansegulvet. Det valget tok Giske selv, skriver Alstadheim avslutningsvis i den lite ærefulle kommentaren sin.

Før det forsøker han på snedig vis å vise oss at Giske har beklaget at han gikk på bar, og at han har beklaget at han lot seg lokke ut på dansegulvet. Logikken virker å være at den som beklager har noe å beklage, og at den som har noe å beklage har gjort noe galt, ergo er skyldig i ett eller annet. For eksempel skyldig i at VG har gått i baret.

Selvsagt innrømmet Giske på Facebook etter at barbesøket hans ble en katastrofe at det ikke hadde vært smart å gå på bar. Hva skulle han ellers ha gjort? Han var allerede ettertrykkelig plassert i skurkerollen i nok en Metoo-sak, og ulikhetene i maktforhold har vel aldri vært tydeligere enn her.

På den ene siden et mer eller mindre unisont medie-Norge. På den andre siden en skambanket Trond Giske.

Og så viste det seg altså at det var VG som var skurken. Det var VG som brukte den uforholdsmessige makten sin til å fabrikkere sitater, og det var VG som deretter kjørte over Giske med jernvogn (for å parafrasere Riverton).

Hva som blir utfallet av VGs gjennomgang av egen journalistikk i Giske-saken gjenstår i skrivende stund å se. Når det gjelder Alstadheims kommentar bør han rett og slett gjøre et nytt forsøk på å beklage – denne gangen uforbeholdent.

Å bæsje på leggen er ille nok.

Å bæsje på leggen og så legge skylden på Trond Giske er under verdigheten til Alstadheim og DN.