Forsker går hardt ut mot journalists kilde­bruk i bok om samisk historie: – Totalt ugreit

• Vi skrev først at Jenssen er journalist i Dagens Næringsliv. Det stemmer ikke. Han er frilanser for avisa. Medier24 retter og beklager.

Det er ikke lenge siden journalist og forfatter Hugo Lauritz Jenssen ga ut sin bok «En samisk verdenshistorie». 

Både anmeldere og hovedsitert forsker har vært svært kritiske til boka, som har undertittelen «Hvordan et arktisk urfolk erobret verden, kolliderte med rasismen og blandet bok med kapitalismen».

– Kunnskap som er publisert, har man gitt fra seg til det offentlige rom. Det er satt fri, og kan benyttes av andre, svarer forfatter og journalist Hugo Lauritz Jenssen etter den knallharde kritikken.

Forlaget Cappelen Damm og forfatter og journalist Hugo Lauritz Jenssen går for tiden likevel gjennom sakprosa-boka «En samisk verdenshistorie» som akkurat kom ut.

– Vi tar selvsagt kritikken på største alvor. Finner vi at fotnoter eller henvisninger er plassert feil, skal vi rette opp i det. Men det blir på detaljnivå. Det er ikke aktuelt å trekke boka, men endringer kan komme i eventuelt senere opplag, sier Jenssen til Medier24.

– Han bruker mine formuleringer

Blant annet er Cathrine Baglos doktorgradsarbeid fra 2012 og påfølgende bok «På ville veger? – Levende utstilling av samer i Europa og Amerika» fra 2017 er mye brukt som kilde i boka. Hun reagerer på hvordan hennes arbeid blir brukt i boka. 

– Han bruker mine formuleringer, mine observasjoner, mine refleksjoner, samtidig som han fremstiller det som han har sugd stoffet fra eget bryst. Jeg blir irritert. I min forskningsverden er dette totalt ugreit, sier Baglo til Medier24.

Hun er i dag utreder for Sannhets- og forsoningskommisjonen til gransking av fornorskingspolitikk og urett begått overfor samer, kvener og norskfinner ved UIT Norges arktiske universitet.

– Det er vanskelig å se hva som er mitt og hva som er hans eget arbeid. Det går lang tid før fotnotene kommer, sier Baglo.

«Kunnskapstyveri og kynisk formidling»

Både Dagbladet og Aftenpostens anmeldere er kritiske.

«Ut fra det jeg kan se er ikke En samisk verdenshistorie et plagiat, men å hente store deler av researchen og perspektivet til en bok rett fra en annen bok er mildest sagt ufint», skriver Hilde Østby Aftenposten.

Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen i Morgenbladet slakter boken nærmest totalt, verst er omtalen av kildebruken.

– Jeg vil kalle hans omgang med kilder kunnskapstyveri og kynisk bruk av andres arbeider, sier Bernhard Ellefsen.

 «Jenssens bok er utstyrt med en omfattende litteraturliste og 683 fotnoter. (…) Jenssens forhold til sine kilder viser seg å være like kynisk som hans tilnærming til den historiske fortellingen. Teksten hans er brutt opp av delavsnitt som ofte behandler en enkelt person eller en enkelt hendelse. Disse er igjen samlet under større tematiske overskrifter. Ofte baserer hvert delavsnitt seg på én kilde, og svært sjelden er disse primærkilder. Snarere er de artikler i magasiner og tidsskrifter, bøker og avhandlinger. Leseren som tar seg bryet med å følge fotnotenes henvisninger, vil se at Jenssen lener seg svært tungt på kildene sine, ja faktisk at mange av delavsnittene er lette sammentrekninger av andres arbeid og fremstilling», skriver Ellefsen.

– Altfor omfattende

Ellefsen utdyper overfor Medier24 kritikken. Han kaller boken journalistisk formidling av forskning, og ser Jenssen bok som motsetning til Morten Strøksnes’ «Havboka», hvor også en personlig tone og form for reportasjestil rammer inn fakta-fortellinger. Der mener han fortellingen samler seg til hva han kaller en selvstendig enhet

Samtidig opplever han at sakprosaen har blitt profesjonalisert, og at kildebruken generelt sett utvikler seg i riktig retning. Men i boken om samer mener han forfatteren bommer grovt.

– Lange partier i boka er basert på én kilde. Referansen til kilden blir gjerne gjengitt tilfeldig. Bruken av andres materiale er altfor omfattende til å kunne forsvares. Formuleringene til forfatteren ligger altfor tett på kilden, dramaturgien er gjerne lik, resonnementer følger kildens eget uten at det blir klart og så videre. Mangelen på skille til kilden og mangelen på selvstendighet er uakseptabel, rett og slett, sier Ellefsen.

Oppgjøret etter «Historien om Norge»

Sakprosa-debatten tok en historisk vending etter avsløringene om hvordan Karsten Alnæs’ bok «Historien om Norge» inneholdt mye materiale av andre, uten at kildene ble gjort skikkelig rede for.

I 2006 kom en utredning fra et utvalg oppnevnt av Den norske Forleggerforening (DnF), Den norske historiske forening (HIFO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO): «God skikk. Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger» skulle lage rammer for håndteringen av kilder.

Ellefsen mener Jenssen bryter med akseptabel skikk. Han forventer et etterspill av forlaget.

– Jeg mener dette ikke er god skikk. Forlaget burde utfordret han på selvstendighet i fremstillingen, og fått ham til å skrive seg gjennom materialet, slik at det er større avstand mellom kildenes fremstilling og hans eget. Hvis forlaget derimot mener dette er akseptabelt, er det interessant. Da har vi et godt utgangspunkt for diskusjon om kildebruken i allmenn sakprosa, sier Ellefsen.

Varsler gjennomgang

Kommunikasjonssjef og pressekontakt for sakprosa, Tone Hansen i Cappelen Damm, viser til Jenssens svar fredag i Morgenbladet, men bekrefter at de ser på saken.

– Vi skal ha en gjennomgang av kildebruken i boken, bekrefter Tone Hanssen.

I tilsvaret til den beske kritikken fra Bernhard Ellefsen skriver Hugo Lauritz Jenssen at anmelderne har et «forkjært utgangspunkt».

«Et kunnskapstyveri kan ikke forstås på en annen måte enn at kunnskap er stjålet. Men da må jo det bety at kunnskap er eiendom, at noen faktisk kan eie den. Nei, det er ikke slik. Når kunnskap er brakt ut i offentligheten, kan den brukes av andre», skriver Jenssen.

Han fortsetter med å si at dette er hele poenget med å publisere doktorgrader og vitenskapelig arbeid.

– Hvem som helst skal kunne ta den i bruk, bruke kunnskapen, bygge videre, tilføye nye biter av viten. Og det kan også en journalist og sakprosaforfatter som meg, skriver Jenssen.

Mener han ikke har forsynt seg grovt

Han presiserer at henvisninger til originalkilden likevel skal være gjort godt rede for, og mener hans mange fotnoter viser at det er gjort.

Til kritikken fra Cathrine Baglo skriver han at han henviser til hennes arbeid i mer enn 50 fotnoter.

– Ellefsen kobler det til at jeg skaper «et dypt kynisk produkt» med «kynisk kildebruk». Dette tilhører det reisverket som anmeldelsens feilaktige premiss hviler på. Selvsagt lener jeg meg tungt på kildene, noe Ellefsen kritiserer meg for. Men igjen, kan og skal man ikke det så lenge man klargjør sine kilder?

Det skriver Jenssen, som legger til følgende overfor Medier24:

– Kunnskap som er gitt det offentlige rom er satt fri. Men det betyr ikke at man skal forsynes seg uten å fortelle hvor det kommer fra. Det har jeg gjort, sier han.

Kritikken fra Tønnesson

Johan Laurits Tønnesson, en av forfatterne bak «God skikk», sier til Morgenbladet at han oppfattet Jenssens bruk av kilder som brudd på skikken, men understreker at han kun har lest anmeldelsen.

– Man skal kunne dele kunnskap, men man skal gjøre det på en regulert måte. Mye av vitsen med fotnoter forsvinner hvis de ikke kobler teksten sammen med kilden på en måte som er lettest mulig å finne frem i, sier Tønnesson til Morgenbladet.

Jenssen vil ikke kommentere Tønnessons kritikk, all den tid kritikken er basert på anmeldelsen alene.

– Men du blir kritisert for å gjøre andres tanker og resonnementer til dine?

– Det er en påstand, som jeg har til gode å se dokumentert, sier Jenssen.