De aller fleste nordmenn som deltar i pengespill, gjør det for underholdning og spenning. De er vanlige spillere. I Lotteritilsynets innlegg framstilles alle norske spillere, og alt som involverer spill, som et problem.
TV-reklame er effektivt for å nå disse spillerne. TV-reklame bygger merkevare. Rambølls rapport slår imidlertid fast følgende: «TV er det mediet hvor markedsføringen har minst risiko for atferdsendring mot mer spilling».
Den konklusjonen støttes av tallene som viser at problemspillingen har vært stabil gjennom den perioden der markedet for spillreklame på TV har økt fra null til over en halv milliard hvert år.
Likevel er det altså TV-reklamen som har politikernes, og nå Lotteritilsynets, oppmerksomhet. Og de hevder det er for å beskytte mennesker med spillproblemer.
Det er vanskelig å tro på.
Kutter man spillreklamen på TV, vil reklamen flyttes over på nett. Det vil altså ikke bli mindre reklame, men den vil treffe unge hardere, og pengene vil forsvinne ut av landet.
Spillproblemer er svært alvorlig for dem det gjelder, men det virker ikke som Lotteritilsynet bryr seg om hva pengene fra spill bidrar til, eller hvilke tiltak som faktisk virker for å redusere spillavhengighet.
I denne saken virker det som Lotteritilsynet og regjeringen først og fremst er ute etter å beskytte monopolisten og moralisere over alle som spiller hos selskaper som driver helt lovlig virksomhet i andre land. Det er hvilke penger som er renest, som betyr noe: Pengene som er vasket gjennom spillmonopolet, kontra pengene som kommer via kommersielle TV-aktører. Helt lovlig.
At det samtidig vil gå hardt utover det norske mediemangfoldet og 1300 arbeidsplasser i kulturnæringen landet over, tar de ikke hensyn til.
