Lokalavisa kuttet ut papiret etter 50 år - slik har det gått

Suldalsposten, som ble startet i 1974, har i mange år levert nyheter på papir til sine lesere i Suldal kommune. Men i takt med teknologisk utvikling, endrede lesevaner og økonomiske realiteter, vedtok styret i avisen tidligere i år at tiden var inne for å gjøre en helomvending.

Fra og med 1. juli stoppet trykkingen, og Suldalsposten ble en ren digitalavis.

Redaktør Esther Moe forteller at overgangen har vært en blanding av lettelse og utfordringer.

– Første del av dette skjedde 1. juli, mens det fortsatt var sommerferie. Det har kanskje påvirket at vi så vidt har begynt å kjenne på hva det betyr, både for leserne og for oss selv, sier Moe.

– En gjennom­gripende forandring

Det har vært en stor omstilling for avisen, som har levert nyheter til innbyggerne i Suldal i nesten fem tiår. For mange av abonnentene har tapet av en fysisk avis vært merkbart, forteller redaktøren.

– For mange av våre lesere er det en gjennomgripende forandring. Å ikke lenger kunne holde en avis i hånden er en terskel, og for noen er den høyere enn for andre, fortsetter Moe.

Selv om det digitale skiftet har vært krevende, er Moe tydelig på at det var en nødvendig utvikling for å sikre fremtiden til lokalavisen.

– Styret så seg nødt til å ta konsekvensen av den teknologiske utviklingen, men også de praktiske og økonomiske utfordringene knyttet til distribusjon og trykking. Ressursene som gikk med til å produsere en papiravis ble rett og slett for store i forhold til det vi satt igjen med, sier Moe.

Suldalsposten er en av mange norske lokalaviser som har måttet tilpasse seg en medieverden i rask endring. Kombinasjonen av stadig dyrere trykkekostnader, færre tilgjengelige distribusjonskanaler og et lite bemannet redaksjonslokale har gjort at flere aviser har måttet frekvensen, men de færreste har kuttet utgaven helt.

Hopp eller bli dyttet

– Det er snart ikke en forretningsidé å fortsette å legge papir i postkassene til folk lenger. Distribusjon har blitt for vanskelig, forklarer Moe og legger til:

– Jeg har sammenliknet valget med at du står på en bryggekant og vet at du skal uti det kalde vannet. Du kan rigge deg for å ta et hopp som du selv bestemmer, eller du kan vente til noen dytter deg uti.

Mediebransjen har lenge merket trykket fra digitaliseringen, og overgangen har vært like naturlig som den har vært smertefull. Men selv om mange lesere savner det taktile ved å kunne bla i en avis, har ikke tilbakemeldingene fra abonnentene vært bare negative.

Tilbake i april uttalte styreleder Endre Kvæstad at mange lesere føler på tapet av papiravisen, men at de var glade for at over 90 prosent av abonnentene allerede var registrert med digital bruker.

I forkant av omleggingen var Suldalsposten bevisst på å tilrettelegge for at leserne skulle få en smidig overgang til digitalavisen. Avisen har satset stort på å hjelpe lesere som har hatt behov for teknisk veiledning. Mange har møtt opp på aviskontoret for å få hjelp til alt fra å logge inn på den digitale plattformen til å forstå hvordan de nå kan få tilgang til de lokale nyhetene på mobilen.

– Pusher oss lenger frem i setet

Selv om overgangen til digitalt har skapt nye utfordringer, ser redaktør Moe også klare fordeler med den nye hverdagen. En av de største gevinstene er tiden som nå frigjøres til redaksjonelt arbeid.

– Den største fordelen redaksjonelt er at vi nå kan bruke ressursene på journalistikk. Vi slipper å bruke en hel dag på å konvertere nettartiklene til papir. Det var en stor jobb, sier Moe.

Hun sier de må være mer synlige i lokalsamfunnet på alle måter nå.

– Den daglige kontakten med leserne pusher oss lenger frem i setet – noe som også er en god ting, forteller hun.

Selv om det er for tidlig å konkludere om effekten etter valget, så ville avisa ta kontrollen selv.

– Utviklingen er galopperende, og vi er nødt til å tilpasse oss i tråd med den. Selv om det er krevende, tror jeg vi vil stå sterkere når vi har fått noen måneders fartstid bak oss. Det viktigste for oss er at vi nå kan bruke mer tid på det som betyr mest: å lage god, lokal journalistikk, avslutter hun.