- JON MARTIN LARSEN, høyskolelektor i journalistikk ved Høyskolen Kristiania
I år er det 15 år siden fotografen Mimsy Møller, journalisten Kristine Meek og jeg fra redaksjonen i Dagsavisen tok initiativ til å samle skeive journalister og fotografer i det som ble en rekordstor prideparade under Europride.
Oslo var den gang vertskap for den europeiske pridefestivalen for første gang. Det var en betydelig markering som samlet rundt hundre redaksjonelt ansatte, om jeg husker riktig, fra både store og små redaksjoner over hele landet.
Parolene var «Størst av alt er kjærligheten» og «Ja til mangfold i media», en beskjed også til våre arbeidsgivere om at det fortsatt manglet mangfold, åpenhet og aksept i norske mediebedrifter.
I dagene før hadde jeg fått flere henvendelser fra mediemedarbeidere som ikke turte å bli med. De var redd for å miste jobben sin. Redd for trakassering. Redd for å miste de gode sakene. Redd for å bli stemplet som homo-journalisten.
Min sjefredaktør, Carsten Bleness, lot imidlertid Mimsy, Kristine og meg få plass i en landsdekkende redaksjonell kampanje, som feiret kjærligheten. For oss handlet det om ytringsfrihet, pressefrihet og å få være den du er på arbeidsplassen. Dette er ikke lenge siden, men omtrent på samme tid, gjorde også flere mediebedrifter fremstøt for å ansette medarbeidere med ulik hudfarge og ulik etnisk opprinnelse. Det var ikke første gang skeive journalister gikk sammen i paraden. I pride-paraden i 1998 hadde også skeive journalister en egen seksjon der de bar forsider laget for anledningen som plakater. Dagens Næringsliv søkte ny sjefredaktør, og tittelen «Lesbisk redaktør nå!» skrek med krigstyper fra en forside som var svært lik DNs i uttrykket.
Journalister over hele verden demonstrerer. I svært mange tilfeller handler det om våre arbeidsvilkår. Om trakassering og vold mot journalister, også fra myndigheter og politiets side. Det handler om vår pressefrihet, som i Tyrkia og Polen. Og også vår ytringsfrihet. Å stå opp mot rasisme handler også om ytringsfrihet. Å gå i 8. mars-tog handler også om likelønn i redaksjonene. Jeg kunne ha nevnt mange flere eksempler.
Om en journalist ikke er på jobb med pressekort, så kan selvfølgelig en journalist gå i demonstrasjon for å markere avstand til politivolden mot George Floyd, for eksempel. Det mener jeg, men jeg er usikker på om jeg har VGs sjefredaktør Gard Steiro med meg på det.
Floyd-demonstrasjonene byr på en mulighet til å diskutere en spennende og uklar grenseoppgang. Redaktørene i VG, Nettavisen, Dagbladet og Aftenposten mener journalister blir inhabile av å delta i demonstrasjoner og viser til Vær Varsom-plakaten.
VG har også egne trafikkregler (vg.no/trafikkregler) som, etter min mening, går mye lenger enn også Vær Varsom-plakatens krav til uavhengighet, troverdighet og integritet.
Trafikkregel nummer to, punkt E og F sier sågar at redaksjonelle medarbeidere skal unngå meningsytringer, deling av innhold, støtteerklæringer og annen aktivitet som kan bidra til spekulasjoner om «din eller redaksjonens habilitet». Slik sett faller nok også Ingeborg Sennesets forsøk på å markere Black Lives Matter og den svarte firkanten inn under dette, som også er omtalt i Medier24.
Også med det følgende: VG krever også at en redaksjonell medarbeider ikke skal være medlem av et politisk parti, og ikke ha bindinger, eller stille seg i avhengighetsforhold til enkeltpersoner, grupperinger, bedrifter eller organisasjoner. Redaksjonelle medarbeidere kan ikke delta i underskriftskampanjer eller aksjoner, herunder i sosiale medier, som kan reise tvil om den enkeltes eller redaksjonens uavhengighet eller integritet.
På bakgrunn av VGs trafikkregler kan man tro at det pågår mange diskusjoner om grenseoppganger i VGs redaksjon.
Jeg håper i alle fall at VGs medarbeidere diskuterer dette og ikke automatisk selvsensurer seg selv uten diskusjon. Og det hadde vært interessant å få høre mer om hvordan redaktørene til slutt setter grensene og klarer å bevare en likelydende standard.
Klassekampen er ikke en av de avisene som nekter journalistene sine å demonstrere, og denne uken sa også sjefredaktør Jim VandenHei for det politiske nettstedet Axios at han støtter redaksjonelle ansattes rett til å demonstrere. Flere svarte journalister har også tatt til ordet for retten til å demonstrere i andre redaksjoner.
Riktignok mener jeg at det er greit av journalisten å oppgi hva en har gått i demonstrasjonstog for, og jeg ville nok som redaktør for en VG-ansatt journalist som har demonstrert mot behandlingen av George Floyd ikke bedt hen om å dekke rettssaken mot de fire politibetjentene som utøvde eller så på kvelningen av ham.
Men hovedpoenget mitt er at journalister har også en grunnleggende ytringsfrihet, som også gir frihet i den redaksjonelle ansattes private sfære, og kommentarsfære for den saks skyld. Jeg mener derfor at det er uproblematisk å gå i Floyd-demonstrasjon og samtidig kommentere saken for sin arbeidsgiver, om det er tilfelle.
I en undersøkelse gjort av Opinion i forbindelse med mediedagene i Bergen i 2003 svarte 48 prosent av de 400 spurte journalistene at det er i orden at journalister engasjerer seg og sier ifra hva de mener om en politisk sak, og 59 prosent mente at journalister kunne delta i demonstrasjoner. 47 prosent svarte at journalister kan være medlem i et politisk parti. De samme spørsmålene ble stilt til 800 ikke-journalister over hele landet, og publikum stilte mindre strenge krav til journalister enn journalistene hadde til seg selv. 51 prosent av publikum mente også at journalister kunne delta i politiske debatter, noe vi også har eksempler på i dag, nå senest debatt i forbindelse med Morten Hegseths homoterapi-dokumentar som han og VG ikke ble felt for i Pressens Faglige Utvalg.
Det hadde vært interessant å stille de samme spørsmålene igjen i dag. Mange spørsmål rundt tilliten til mediene i dag har trolig gjort nettopp ytringsfriheten for redaksjonelle medarbeidere mindre. Men nettopp derfor er det nødvendig å diskutere dette mer. Og enn så lenge så oppfordrer jeg studentene mine til å engasjere seg for mer ytringsfrihet og likebehandling.
