Kom tilbake, folkeskikk!

• FREDRIK SOLVANG, programleder i «Debatten» på NRK 

Som person i eteren med stor mulighet til å påvirke den offentlige samtalen i en lisensfinansiert kringkaster, må jeg selvfølgelig tåle kritikk. At jeg i tillegg har en stil som sikkert kan provosere noen, gjør at jeg legger hodet på blokka. Selvransakelse er en øvelse jeg driver med regelmessig, og jeg må titt og ofte erkjenne at jeg gjør feil og forsøker å justere meg.

Jeg prøver å gjøre en så god jobb som mulig, å gjennomføre intervjuer med mål og mening.

Det er gjennomgående at de harskeste, mest uforskammede og illsinte tilbakemeldingene kommer fra personer som er godt voksne. De verste går rett i søpla. Meldinger med et snev av saklighet og konstruktivitet mellom drittkastingen svarer jeg stort sett.

Jeg har tenkt på hva det kommer av, at noen syns det er greit å fyre av skriftlige klasebomber av sjikane og detonere dem i innboksene mine.

Oppførte man seg slik i gamle dager? Gikk man bort til programledere på gata og ropte dem opp i ansiktet at de er udugelige og en skam? Satte man seg ned med penn og papir og skrev like frådende og rasende notater og sendte dem i posten til journalister i gamle dager? Skrek man til hverandre per faks?

Har disse menneskene alltid vært sånn? Facebook, Twitter og e-post har bare gitt dem en etterlengtet ventil til å utfolde seg slik de alltid har ønsket? Eller er det motsatt, at sosiale medier og elektroniske kommunikasjonsmuligheter skaper troll av ellers anstendige mennesker? Nettvett er en kunst, og det virker som noen glemmer at det også finnes normer på internett, det virker også som at risikoen for at man ikke forstår disse normene, er større dess lengre liv man har levd uten internett.

Vi har alle et ansvar for hvordan vi snakker med og til hverandre. Når Debatten-redaksjonen inviterer gjester, ønsker vi aldri å trakassere dem, sjikanere eller håne dem. Målet vårt er at de skal forlate studio og føle at det var verdt det og at de har bidratt til opplysning og kunnskap.

En del ser ut til å mislike at jeg smiler en del og tolker det som hånflir. Det er det ikke, jeg smiler ofte til gjestene for å vise at jeg er vennlig innstilt, at jeg forstår dem, eller rett og slett fordi det er noe morsomt i situasjonen.

Jeg tiltaler alle gjester med respekt og fører et så dannet språk som mulig med så få karakteristikker og banning som mulig. Når folk skjeller meg ut i innboksen for at jeg ikke har vært respektfull nok overfor et intervjuobjekt (de gjerne sympatiserer med), er det med et språk hinsides all respekt. 

Den største misforståelsen, er at spørsmålene jeg stiller, er uttrykk for mine egne holdninger. Hvis det hadde vært slik, ville jeg vært bortimot Norges mest meningsfulle mann. Det er jeg ikke.

Det er en grundig prosess foran hver debatt og hvert intervju der redaksjonen setter sammen panelet, utvikler problemstillinger, avklarer formålet og nøye researcher så mange standpunkt som mulig. Spørsmålene som kommer ut av min munn, er resultatet av hele denne prosessen.

Nettopp det å stille kritiske spørsmål til alle sider, er noe av det jeg og redaksjonen vektlegger aller mest. Det krever at vi har satt oss inn i bakgrunnen for argumentasjon og resonnementer.

Hvorfor forveksler folk kritiske spørsmål med personlige holdninger? Jeg tror det kan komme delvis av at skillet mellom kommentarjournalistikk og rapportering blir mer diffust.

Kommentatorer, som vi også bruker ofte i NRKs debattprogrammer, blir hentet inn for å mene sterkt om saker eller personer. De mener som kommentatorer, men er samtidig journalister. Det gjør det kanskje vanskeligere å forstå når journalister kun er ute etter å belyse en sak fra så mange sider som mulig uten å ta stilling eller kommentere.

En annen årsak tror jeg kan være framveksten av alternative medier. Flere nettsteder har rene kommentarer og kronikker forkledd som nyhetsreportasje. Det som ser ut som en artikkel, kan fort vise seg å være bare meninger. Det gjør at artikkelsjangeren besudles, og journalistene med byline blir “fritt vilt”. Forvekslingen mellom journalistikk og egne meninger kan selvsagt også oppstå fordi det ikke tydeliggjøres godt nok hva hensikten med intervjuet eller debatten er.

Jeg burde for eksempel vært klar i begynnelsen av intervjuet med Kjell Ingolf Ropstad på at formålet ikke var å «ta ham», men snarere gå tett på de spørsmålene der jeg visste at han har en overbevisning som kolliderer med regjeringsplattformen, og der han tolker eget partiprogram ulikt mange i KrF. Dette gjelder i både abort- og ekteskapsspørsmålet. Redaksjonen og jeg ville vise at dette er uavklarte spørsmål i KrF, og at partiet er splittet ikke bare mellom rød og blå side, men i disse største symbolske verdisakene. Hvis denne hensikten med intervjuet hadde vært klargjort tydeligere, hadde kanskje færre seere fått inntrykk av at jeg satt og stilte spørsmål ut fra egne politiske holdninger - hvilket jeg selvfølgelig ikke gjorde.

Debatten eller Dagsnytt 18 skal være nøytrale plattformer der alle sider skal komme til orde. Ikke alltid i samme intervju eller i samme debatt, men over tid må det selvfølgelig være balanse. Derfor er det så skadelig om det spres en oppfatning om at redaksjonen eller programledere lar journalistikken styres av egne politiske eller verdimessige holdninger. Det er rett og slett ikke sant.

Det pågår en stor diskusjon om polarisering i samfunnet vårt. Som NRK Beta har vist, snakker vi veldig mye mer om polarisering, men holdningsmessig er vi ikke mer polarisert. Det er likevel lett å få inntrykk av at frontene har blitt steilere. Alle kan ytre seg på sosiale medier og de sterkeste og mest outrerte meningene får mest oppmerksomhet. Jeg er likevel i tvil om debatten virkelig er mer polarisert nå enn da det fantes virkelig store skismaer, som borgerskap mot arbeiderklasse, kald krig eller sjølråderett mot europeisk fellesskap.

Dette kan jo de som levde da svare bedre på, men problemet er at de som levde da, er de som i min innboks og i kommentarfeltene jeg leser, i minst grad greier å beherske seg. Alt var ikke bedre før, men folkeskikken tror jeg faktisk var bedre. De som levde før og utviste folkeskikken, må ta den tilbake, de må innbille seg en tid før de fikk internett og lære barna hvordan man oppfører seg i et sivilisert ordskifte.