Fredrik Solvang og NRK får mye pepper. Men SIAN-grillingen er i kjernen av samfunns­oppdraget

Medier24 kunne søndag melde at Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) er omtalt nær 4.800 ganger i norsk presse – på under to år.

Dekningen har en klar sammenheng med den islamfiendtlige organisasjonens mange demonstrasjoner i en rekke store norske byer.

Til tross for at det er en marginal organisasjon, så får den enormt med oppmerksomhet – og det er naivt å tro at ikke leder Lars Thorsen & co. har en klar agenda ved å bruke pressen til å få økt oppslutning.

Dette er selvfølgelig en del av medienes vurderingsgrunnlag når redaksjonene avgjør hvordan man skal dekke eller ikke dekke saken.

Det er derimot ikke medienes oppgave å dysse ned, ignorere eller å unnlate å ta disse ytterliggående meningene på alvor. I NRKs formålsparagraf står det blant annet:

«(..) NRK skal bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser».

Derfor er det helt innafor at Fredrik Solvang & co. i NRK Debatten inviterer Lars Thorsen til en kritisk utspørring.

For det er nettopp det det er: Kritisk utspørring. Ikke ukritisk mikrofonstativ. Det er et hav av forskjell på å invitere en kontroversiell gjest til koseprat om et ytterliggående tema – og å møte en ytterliggående mening med en godt forberedt og kritisk programleder.

I Vær varsom-plakaten står det eksplisitt at mediene har et særlig ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk – også meninger som klassifiseres som lite stuerene.

Ingenting avslører en ugjennomtenkt argumentasjon like lett som en direktesendt TV-sending med en topp forberedt programleder. Kan du ikke forsvare dine fakta, meninger eller utspill – så er det åpenbart for seeren. Akkurat som jeg mener det var da Thorsen ble grillet av Solvang; Platt, stotrete, lite faktabasert og en fullstendig avsløring av en sviktende argumentasjon.

Det er kloke hoder i samfunnsdebatten som tar til orde mot at mediene skal vie mindre oppmerksomhet til slike organisasjoner. Noen mener også at mediene skal ignorere dem, for å unngå at ideologien og tankegodset spres i form av at de får oppmerksomhet, sympati og dermed økt rekruttering.

Det er fullt forståelig. Men i et liberalt demokrati, der ulike uttrykk skal komme til orde, må noen dokumentere, forklare og analysere fenomener.

Det er pressens oppgave.

Ja, det kan ha åpenbare negative ringvirkninger, men alternativet er at vi får en offentlig debatt som ikke plukker opp nåtidens strømninger. Og som ikke evner å avsløre dem.

Skulle mediene unngått å fortelle om en høyreradikal politisk bølge i Europa fordi det kan skape rekruttering? Skulle fotografene holdt seg unna enorme demonstrasjoner fordi signaleffekten kan være negativ om taleren blir utsatt for vold? Skulle vi unnlatt å dokumentere rasistiske holdninger?

Neppe.

Kjipe meninger forsvinner ikke selv om man forbyr eller ignorerer dem. Hvis mediene ignorerte SIAN, ville vi ikke gjort jobben vår. Men heldigvis har vi journalister som Solvang som stiller godt forberedt til en kritisk utspørring med kontroversielle gjester.

Det gjør oss klokere – og det er i kjernen av samfunnsoppdraget.