Som redaktør i en liten lokalavis gruer jeg meg til valgkampen

Denne kommentaren ble først publisert i Bygdeposten.

Nettrollene har virkelig noe å se fram til de kommende ukene. Det er bare å sørge for god nettilgang og fulladede batterier på telefonen og PC-en. For nå skal fyordene virkelig få flyte fritt under mottoet; jo flere vi sårer og hater jo bedre er det. Landets politikere skal ut å kapre stemmer og det vil ikke mangle noen å hate, hetse og raljere med. Nå kan dere øse ut all galle og annet som presser på de indre organene. Bare la alle sluser stå åpne og glem alt som heter normal folkeskikk.

Som redaktør gruer jeg meg til valgkampen. I alle år har jeg vært fascinert av valg og den politiske spenningen, men ikke nå. Jeg gruer meg til å måtte følge kommentarfeltene til Bygdeposten døgnet rundt og luke ut kommentarer så hatske og så fulle av sinne at de for lengst har overskredet rammen for fornuftig debatt. Det har dessverre blitt sånn at alle som stemmer på et annet parti enn det «jeg» gjør enten er mindre begavet, ikke vil Norge vel eller er helt på jorde. Mange av dem som kommenterer setter sitt egent standpunkt i sentrum for all klokskap og fornuft.

Refser Dagen for sak om abort: – Ble møtt av et kommentarfelt fylt av hat

Politikere får ofte kjeft for ikke å innfri sine løfter. Det kommer stort sett av ingen partier er store nok alene til å sikre flertall for sin politikk. Det kommer selvsagt av hvordan vi stemmer. Vi må helt tilbake til etterkrigstiden for å finne det. Einar Gerhardsen kunne sette Arbeiderpartiets politikk ut i livet fordi hans parti hadde all makt. I dag er det mange politiske ønsker som skal forenes internt i regjeringen. Dermed får ingen partier satt hele sitt program ut i livet - ikke fordi politikerne deres ikke vil, men fordi de må ta hensyn til politikere som vil noe annet. Kanskje det er bra til og med. At det fins mye klokskap i gode kompromisser? Hvis vi ser litt i bakspeilet har disse kompromissene faktisk ført Norge framover til å bli et av de landene i verden der det er aller best å bo. Vi må alle inngå kompromisser i livet. Vi må for eksempel ta hensyn til de vi bor sammen med. Vi må inngå kompromisser på arbeidsplassen og i borettslaget for å nevne noe.

Kommentarfeltene på sosiale medier og i nettaviser var i utgangspunktet en fin ting. Utfordringen er en språkbruk som ikke hører noen steds hjemme. De godt voksne er verst. Spesielt menn over 50 – altså de på min alder. Voksen mann forklarer unge kvinner hvordan verden egentlig er har et navn. Det heter: Mansplaining og er noe av det mest nedrige som finnes slik jeg ser det.

Derfor er min påstand at kommentarfelt og sosiale medier er en av de store truslene mot demokratiet, fordi det å komme med sin mening stadig oftere medfører at man får ei bøtte med «møkk» i retur. Tiden da man kunne få til en fornuftig meningsutveksling er over. I stedet møtes man med «idiot», «tåkefyrste» eller «nå skal du høre her unge dame ...» Det fører til etableringen av ekkokammer der folk som er helt enige finner hverandre i skjønn forening. Der inne kan de slå fast at verden er akkurat slik de ser den. Det skjer uten refleksjoner à la; der alle tenker likt, tenker ingen noe som helst.

Min påstand er at hatet mot politikerne skyldes at vi har kommet til et nivå på Maslows behovspyramide der det ikke er noe mer å hente. Vi sitter på toppen. Det som er vondt og vanskelig i livet kan ikke en eneste politiker hjelpe oss med. Men ettersom noen må ha skylden for at vi faktisk ikke har det bedre, selv om vi har nesten alt, må vi finne noen å klandre. Da er veien til landets politikere kort.

Pyramiden har fem nivåer og nederst handler det om å ha mat, ren luft, rent vann og et sted å sove. Øverst i pyramiden der de aller fleste nordmenn sitter – handler det om å kunne virkeliggjøre sine drømmer og ta ut sitt eget potensial til det fulle. Det er når vi har kommet dit at vi for alvor begynner å tenke; er dette alt. Skal det ikke bli enda bedre?

I det norske politiske landskapet er det egentlig ganske ryddige forhold. Glem ikke det. Det er lov å stemme både Rødt, MDG og FrP uten å bli stemplet som totalt uansvarlige. I praktisk politikk er det hårfine skillelinjer mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det er faktisk det. De kunne funnet hverandre med den samme smidigheten de må vise overfor andre partier de regjerer sammen med, men det vil ikke skje. Det er lov å mene at Norge skal ta imot flere flyktninger og det lov å mene det motsatte. Det er lov å mene at diesel- og bensinbiler bør bort fra veiene og det lov å mene at jo mer det «brummer» jo bedre er det. Debatter gjerne alt dette, men det klarer vi åpenbart ikke. Vi klarer det ikke fordi vi blir personlige og fordi vi oppriktig mener at de som ikke tenker slik «jeg» gjør er helt ute på viddene.

Hetsen i kommentarfeltene ødelegger demokratiet vårt. Og når folk slutter å ytre seg på fornuftig vis i et samfunn er vi på rask vei mot noe annet. Det er skummelt. Derfor gruer jeg meg til valgkampen. Det tror jeg mange politikere også gjør.

Er du sint på en politiker? Her er fem ting du kan gjøre for å lette på trykket