- SANNA SARROMAA, eks-politiker, «superfeminist», kjønnsforsker og blogger/kommentator
Kommentaren er tidligere publisert hos Morgenbladet og Oppland Arbeiderblad.
Bakgrunnen for kommentaren er «bråket» rundt Sarromaas notat om hvorvidt en funksjonshemmet elev burde være i klasserommet med vanlige elever - behørig omtalt blant annet her på NRK.no.
EN SOM VILLE «ta en» som politiker fikk napp hos en lokal NRK-journalist. Hun «lekket» noe som ikke var ment for offentligheten, men for noen få kollegaer.
Når journalisten og redaksjonen bestemmer seg for å bruke stoffet er det fordi de kan lage et oppsiktsvekkende oppslag om Venstre-politikeren som ikke liker integrering av en gutt med Downs i skolen – og Downs, som vi vet, vekker jo mye sympati.
At primærkilden er et internt skriv gir det hele karakter av avsløring og sensasjon. Dette gir godt grunnlag for at oppslaget kan få mange klikk og sinte kommentarer, noe som er en gevinst for journalisten og mediet han representerer.
En overskrift om at en Venstre-politiker vil fjerne en elev med Downs fra klasserommet fungerer dessuten i så måte mye bedre enn at en Venstre-politiker ønsker bedre inkludering for en elev med Downs – som for øvrig også er autist i tillegg, men det nevnes ikke, for det er ikke like sympatisk.
JOURNALISTEN VIL SIKKERT rose seg av å ha bidratt til en åpen og intens debatt. Siden målsettingen er høy temperatur har det veldig lite å si hva Venstre-politikeren ytrer etter at saken basert på hennes tvilsomme menneskesyn er lansert. Saklige korreksjoner forblir uinteressante.
Venstre-politikeren var meg. Det kunne ha blitt en saklig debatt om NRK hadde vært interessert i selve temaet, den såkalte inkluderende skolen, istedenfor avsløring, sensasjon, utskjelling og effekt i form av en politiker som trekker seg.
Å legge til rette for en saklig debatt om funksjonshemmedes inkludering i skolen i stedet for å skape brudulje omkring Sanna Sarromaas inhumane holdninger, menneskesyn og moralske status, ville også gjort journalistens innsats mindre synlig og antakeligvis generert færre klikk og reklamekroner på nettet der mediekrigen føres.
Nøktern saklighet selger jo så mye dårligere.
SLIK SETT KAN saken brukes til å reflektere over de frie medienes hellighet. Å problematisere mediemakten er dessverre ikke lett, i hvert fall ikke for en politiker i det liberale partiet Venstre.
Det er så å si umulig å tenke seg hvordan medienes frihet skulle kunne begrenses på en prinsipielt forsvarlig måte. Demokratiet fungerer ikke gradvis. Et steg ut er et steg mot totalitarisme.
Det er på grunn av dette store bedrifter og offentlige organer har pressetalspersoner og medierådgivere. Rektoren på Vingar skole som i beste sendetid mente at mitt menneskesyn var fryktelig, fikk hjelp av kommunikasjonssjefen i kommunen.
Disse aktørene er ikke nødvendigvis opptatt av saklig informasjon, men av at et gunstig inntrykk skapes i offentligheten.
Igjen: Nøktern saklighet fungerer ikke.
NÅR SENSASJONEN ER skapt, starter utskjellingen. Det skremmende begynner når det ikke lenger handler om debatt, men om alt annet. Debattens spilleregler er nemlig rettferdige: Du argumenterer og jeg argumenterer.
Det er fair play! Det er et spill som jeg behersker og liker. Jeg pleier å stille forberedt til debatt. Når jeg skriver noe for offentligheten, skriver jeg det mange ganger – leser gjennom, tenker og korrigerer.
Som oftest får også noen andre lese det jeg har skrevet. Når en som går ut med mine innspill og gjør dem til utspill før jeg selv er klar for (eller klar over!), er det ikke snakk om en debatt.
DETTE GIR STARTSKUDD til hatpraten. Personen som man ser i media er bak døren hjemme et alminnelig menneske med sine gleder og sorger, svakheter og styrker. Selv om bare et bitte lite stykke av hans eller hennes tanker – kanskje bare noen linjer i et forhastet notat – er synlig for andre, blir mennesket ikke en offentlig jaktmark som kan tråkkes på, og rives i stykker.
Hva slags konsekvenser har det for vårt samfunn når det er så mange som ikke respekterer det humane?
«Ikke bry deg», sier de fleste. De fleste driver jo ikke med slikt. Men det stopper ikke de stygge meldingene fra å komme. Det stopper ikke forestillingen om at hvem som helst kan skrive hva som helst når som helst. Å tie stille og ikke bry seg betyr å unngå ansvaret.
Hva er balansen mellom ytringsfrihet og ytringsansvar? Jeg er langt mer skremt over menneskesynet til mange av dem som sendte meg meldinger enn over mitt eget menneskesyn.
EN TING ER DE hatefulle utspillene. Nesten mer ille er de «liksomsaklige» innleggene der folk tillegger meg et verdisyn det ikke er dekning for ut fra notatet som ble lekket.
Deretter argumenterer de med det som utgangspunkt – et menneskesyn som de selv har skapt. Det er en manipulerende og ufin strategi. Det skremmer meg nesten mer enn hatytringene, fordi det kommer fra mennesker med mektige titler. Ønsker de å misforstå eller evner de bare ikke å se nyansene?
Eller er de bare så blinde for den hegemoniske og hellige diskursen og så full av sin egen politisk korrekthet at de ser integrering av funksjonshemmede, uavhengig av tyngden på vansker og graden av inkludering, som er en udiskutabel gode?
«Hvem sitter han for i klasserommet», spurte jeg – «for seg selv eller for de andre?» Bruker man elever med tunge vansker som et redskap for at de såkalt normale skal se at verden er mangfoldig? Eller inkluderes de i et pedagogisk fellesskap med et pedagogisk innhold? Føler de at de med?
Polarisering av tilbakemeldingene overrasket meg. Jeg fikk mer enn 300 meldinger. Noen sammenlignet meg med gutten i Keiserens nye klær.
Halvparten, mange av dem foreldre til funksjonshemmede, takket meg inderlig og oppriktig. De skjønte hva jeg mente hva jeg mente med å være fysisk til stede, men likevel ikke inkludert. Like mange skjelte meg ut.
JEG BLE UTSKJELT enda jeg knapt nok hadde tatt opp det siste og verste tabuet: Når funksjonshemmede faktisk forstyrrer undervisningen. Jeg skrev i notatet mitt at gutten i klasserommet ble hysjet ned av assistenten fordi han laget lyder.
Forestill deg en situasjon at det er barnets beste å sitte i et vanlig klasserom, men ikke de andre barnas? Hva gjør man da?
En mor fra Lillehammer skrev til meg:
Min yngste sønn har en autist i klassen, som skriker og roper så man hører det inn i klasserommet ved siden av. Da er det ikke lett å være barn og ikke helt forstå hvorfor. Selv har vi ikke turt å nevne at vi synes det til tider kan være litt slitsomt og forstyrrende for sønnen med autist i klassen. Fordi vi ikke vil bli uglesett.
Er ikke arbeidsro for alle et rimelig ønske?
DET ER IKKE SLIK, selv om NRK og rektoren på Vingar skole la opp til at jeg mener det, at disse menneskene er noe mindre verdt.
De trenger bare økt tilrettelegging, fortrinnsvis av spesialpedagoger, ikke gunstig oppbevaring i integreringens navn. Noen ganger kan den økte tilretteleggingen bety spesialskole, men hva er feil med det?
Et foreldrepar skrev til meg:
Mainstream har tatt barndommen fra vår gutt, han har ikke hatt venner, ikke følt mestring og ikke fått lære det han er i stand til å lære. Samtidig har det nesten tatt livet av oss som foreldre. Også vi har kjent på utenforskapet, men mest av alt har vi kjent på maktesløsheten innenfor et system som ikke evner å se vårt barn og hans behov, på fortvilelsen over andre foreldres intoleranse, skolens inkompetanse og vår stemmeløshet i det hele.
Jeg var en politiker som Norge ikke trengte, mente noen. Men hvem skal kunne stille disse spørsmålene om ikke politikerne?
Hvor skal disse spørsmålene stilles om ikke i et åpent demokrati? Hvordan skal de stilles om til og med statskanalen bare er interessert i sensasjon?
JEG FORSTÅR AT dette er et følsomt tema.
Nettopp av den grunn hadde jeg foretrukket at debatten hadde startet med mitt gjennomtenkte utspill, ikke med noen raske linjer skrevet i «hui og hast», som det sto i notatet, til få partikollegaer.
Men problemet er jo at da hadde media ikke kastet seg på saken for da hadde sensasjonen vært borte. Hvor sørgelig er ikke det?
