Når f*uck you-impulsen tar overhånd, må alle gode krefter gå i seg selv. Og medisinen er å begynne å snakke sant

• PREBEN CARLSEN, konsernsjef i PR-byrået Trigger

Når man kommer inn i valgbåsen og står der helt alene med sitt valg, da melder den seg; F*ck you-impulsen som bidro til at Donald Trump vant valget.

Nå må alle gode krefter gå i seg selv for å hindre at den tar overhånd i fremtiden.

For en uke siden Trumpet The Donald alle meningsmålinger og eksperter da han knuste alle spådommer og ble valgt til den neste presidenten i USA.

Ingen klarte å fange opp stemningen i folkedypet og i dagene etter valget har mange forståsegpåere jobbet hardt for å bortforklare hvordan de kunne ta så feil.

Noen skylder på utdaterte målemetoder, mens andre mener det ligger mer menneskelige faktorer bak.

Det viktigste er imidlertid ikke hvorfor ekspertene tok feil, det som betyr noe er hvorfor folk velger som de gjør.

Vi må forstå hva som driver stemningen i folkedypet så langt at nesten 60 millioner amerikanere trosser det faktum at mannen de velger som sin nye leder er en notorisk løgner og skandalemaker, en bølle og et mannssjåvinistisk svin.

De trosser en retorikk og en oppførsel som hadde ført til melding med hjem fra skolen.

De trosser det faktum at politikken hans er vag, usammenhengende og urealistisk og at han ikke har et fnugg av politisk erfaring.

De trosser ekspertene som desperat forsøker å gi faglig funderte råd om hvorfor det er så farlig å stemme frem en mann som blir beskrevet som en narsissist av respekterte psykologer til å fylle verdens mektigste embete. 

De trosser både folkeskikk og sunn fornuft og stemmer i protest – i det som fremstår som et eneste stort f*ck you, Washington!

Donald Trump er det mest ekstreme utslaget av folkelig frustrasjon og forbannelse på lang tid, men fenomenet Trump føyer seg likevel inn i et mønster som bør bekymre de fleste av oss.

Vi så det da Storbritannia tok en brexit, og vi ser at de mørke strømningene vokser seg sterkere i både Frankrike, Sverige, Østerrike, Polen, Tyskland og Ungarn, for å nevne noen.

Når frustrasjonen blant vanlige folk blir for stor, er den mest brukte strategien til de etablerte politikerne å heve seg over det og snakke ned det som rører seg i folkedypet.

De vil heller fokusere på de ”gode” menneskene blant oss.

Hillary Clinton forsøkte det i USA. David Cameron i Storbritannia. En samlet Riksdag i Sverige.

Ingen av delene har fungert særlig godt, så nå er det på høy tid at de etablerte politikerne tar folks frustrasjon på alvor og endrer seg, fremfor å riste på hodet og fortsette som før.

Det første de må gjøre er å forstå menneskene og det som driver dem – på ordentlig.

De må forstå hvorfor folk er så forbannet.

Forstå de underliggende strømningene som gjør at folk tyr til ytterkantene.

Hvorfor det er slik at den stille majoriteten, som ikke tør å fronte sitt standpunkt i offentligheten, innerst inne nærer et intenst hat til de etablerte politikerne og makteliten.

Det er ingen tvil om at mye av årsaken skyldes megatrender som globalisering, innvandring og økende arbeidsledighet som følge av digitalisering, automatisering og døende industri.

Det er heller ingen tvil om at det ikke blir noe bedre med det første.

For verden står på startstreken av den fjerde teknologiske revolusjonen.

Ny og disruptiv teknologi kommer til å snu opp ned på alle etablerte spilleregler og kombinasjonen av kunstig intelligens, automatisering, roboter, plattformøkonomi og tingenes internett kommer til å utradere de fleste av dagens arbeidsplasser i løpet av et tiår eller to.

Nye jobber vil vokse frem, men langt fra mange nok til at politikerne kan innfri sitt viktigste løfte til velgerne; arbeid til alle.

Dermed ligger forholdene faretruende godt til rette for at sinnet og frustrasjonen vil vokse seg sterkere – hvis det skjer viser historien at populismen ofte vinner frem.


Til tross for at det er lett å forstå at folk blir forbannet når de mister jobben og levekårene blir vanskeligere er det likevel paradoksalt at det går utover politikerne.

For økende problemer, burde i seg selv ikke være en grunn til den voksende politikerforakten.

Tvert i mot burde flere heie mer på politikerne som har viet sitt liv til å gjøre livene våre bedre i demokratiets tjeneste.

I mange år var det også slik at politikerne var en respektert gruppe. En gruppe vi så opp til, beundret og lot oss inspirere av.

Slik er det ikke lenger.

I dag er politikerforakten så utbredt at politikerprat har blitt et skjellsord. Mye av årsaken er at avstanden mellom løfter og leveranser blir for stor.

Hva de sier i det ene øyeblikket, henger ikke sammen med hva de gjør i det neste.

Politiske hestehandler har tatt over for stolte prinsipper. Tåkeprat for ærlighet.

Folk vil ha hel ved, men får valgflesk som aldri blir innfridd i retur. Nå er det på tide at de etablerte politikerne innser at lettkjøpte politiske poeng ikke bygger tillit til verken politikere eller demokratiet.

De bryter den ned og baner samtidig vei for populistene som er de eneste som er fritatt for en historikk med løftebrudd som ”folket” bruker mot dem.

Men i en verden som dyrker ufeilbarlighet som ideal, er det ikke så lett å gå inn i rollen som feilbarlig.

Det krever mot, men det gir også resultater hvis man først tør.

Som PR-rådgiver har jeg selv drillet mangfoldige ledere i teknikker som gjør det enkelt å ro seg unna kritikk, og jeg har lært dem hvordan man kan svare uten å forplikte seg til noe som helst.

Jeg har kort sagt vært en av PR-bransjens fasadebyggere som har hjulpet ledere med å fremstå som perfekte, selv om realiteten har vært en annen.

Det var først for noen år siden jeg innså hvor feilslått en slik tilnærming er, og siden den tid har jeg lagt om stilen.

Fra å bygge falske fasader har jeg gjort mitt beste for å hjelpe mine oppdragsgivere med å bli bedre.

Først og fremst ved å ta riktige valg og stå for det de mener. Dernest ved å være ærlige om hva de prioriterer og hva de prioriterer bort, og ikke være redde for å fortelle om to sider av en sak – både den positive og den negative.

Det jeg har lært er like innlysende, som det er vanskelig å leve opp til for mange:

Snakker man sant oppnår man tillit og troverdighet på en måte som gir betydelig bedre resultater enn en perfekt fasade.

Man blir trodd på, av riktige grunner.

Man møter forståelse også når ting er vanskelig.

Det gjør ikke lenger dagens etablerte politikere, og det kan vise seg å bli farlig i fremtiden.

Derfor er det på tide at flere forstår at den beste medisinen mot populisme ikke er flere, store løfter de ikke kan holde.

Det er snarere åpenhet, ærlighet og ydmykhet omkring hva de står for, valgene de tar, hva de lykkes og mislykkes med.

Hvis flere tar en dose åpenhetsmedisin vil det markere slutten på de perfekte fasadene.

Det vil bidra til at verden blir mer nyansert, fornuftig og inkluderende.

Det er det som trengs for å unngå at ”folk flest” legger alle rasjonelle kriterier til side og tenker f**n ta dem, når de står der alene med stemmeseddelen sin ved neste valg.

Det må rett og slett til for å sikre at f**ck you-impulsen ikke tar overhånd i fremtiden.