Når man blir så begeistret at man ikke lar seg forvirre av fakta: Viser denne grafen vekst?

KOMMENTAR: Paul Chaffey

Chaffey er statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet for Høyre, og tidligere direktør i bransjeorganisasjonen Abelia. Han blogger fortsatt jevnlig på egen blogg.

Kommentaren er opprinnelig publisert på Chaffeys egen blogg, og gjengitt her etter avtale. 

Never let the facts get in the way of a good story, heter et gammelt ordtak i mediekretser.

Selv om dette naturligvis er å overdrive, tror jeg det kan være slik noen ganger at journalister blir så begeistret for egen fortelling at de ikke vil la seg forvirre for mye av fakta.

Jeg har vært inne på det her på bloggen ganske nylig da Nationen ikke helt forsto egne tall i en meningsmåling de presenterte om kommune-reform, og som viste et stort flertall for sammenslåinger.

Dagens eksempel kommer fra Ukeavisen Ledelse, handler om antall direktorater i staten, og er en ekstra morsom sak fordi den til og med er illustrert med en flott graf som tydelig viser hvilken vei det går; Frem til 1990 var det vekst,mens det de siste 25 årene har vært nedgang.

Den illustrerende grafen forteller at det har vært nokså flatt på 2000-tallet, med litt over seksti direktorater. Det er derimot et lite fall de siste tre årene, slik at antallet nå er på samme nivå som på slutten av 60-tallet.

Jeg lurer på om journalisten i Ukeavisen Ledelse har forstått at det er dette grafen viser når han over en dobbeltside med bilde av statsministeren på Stortingets talerstol og med overskriften "Direktoratoren" skriver dette i ingressen om utviklingen i antall direktorater:

Etter 10 år med stillstand vokser antallet direktorater igjen. Bare siden i fjor er det kommet forslag om 6 nye direktorater fra regjeringen og direktoratene selv. Med det øker byråkratiet og avstanden mellom folk og politikk.

Nå er saken skrevet slik (på nett bak betalingsmur her) at den også rommer en interessant diskusjon om forholdet mellom departementer og direktorater og påviser (også illustrert i en graf) at antall ansatte i direktoratene de siste årene har vokst mer enn antall ansatte i departementene.

Dette problematiserer Frank Aarebrot når han blir intervjuet i artikkelen og mener at veksten heller burde kommet i departementene. Motargumentet, som Ukeavisen Ledelse ikke har brydd seg om å snakke med noen om for å få hjelp til å belyse, er at det kan være klokt med en klar deling mellom departementenes rolle som faglig sekretariat for landets politiske ledelse og direktorater og tilsyn som er både er mer operative og mer uavhengige av politikerne og som har full oppmerksomhet på å gjennomføre vedtatte politiske prioriteringer.

Ukeavisen Ledelse har bestemt seg for at antall direktorater går opp selv om grafen viser at det går ned. De begrunner det med at det nylig er etablert et nytt landbruksdirektorat og et valgdirektorat, at det er foreslått et jernbanedirektorat og et e-helsedirektorat og er luftet tanker om å gjøre endringer i strukturen i Direktoratet for ikt og forvaltning (Difi) og i de statlige forbrukeretatene.

Blir ikke dette en vekst på minst seks nye direktorater, slik ingressen slår fast? Nei det gjør faktisk ikke det.

Slår man sammen to direktorater til ett så blir det riktignok etablert noe nytt, men det blir færre direktorater enn det var tidligere, ikke flere. Her har Ukeavisen Ledelse rotet det til for seg selv.

For å ta eksemplene de nevner i tur og orden:

• Landbruksdirektoratet ble etablert 1. juli 2014 da Statens Landbruksforvaltning og Statens Reindriftsforvaltning ble slått sammen. Det innebærer et direktorat mindre, ikke flere.

• Helseministeren har foreslått en omorganisering av de statlige etatene i helsesektoren og beskriver dette i en pressemelding tidligere i mai. Her er den samlede effekten av omorganiseringene at 15 statlige etater reduseres til 11, fire færre enn i dag. Det er riktig at det foreslås at e-helse skilles ut av Helsedirektoratet og etableres som en egen etat, men det blir fire færre totalt blant annet fordi flere organer samles under Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og et nytt nasjonalt klageorgan for helsesaker.

• Samferdselsministeren foreslår å opprette et nytt jernbanedirektorat i forbindelse med jernbanereformen. Dette er et eksempel på en endring som vil gi en riktigere deling mellom de politiske oppgavene som ligger i et departement, de mer utøvende forvaltningsoppgavene som bør løses i et direktorat og virksomhetene i sektoren som skal kjøre tog og betjene kunder. Men her blir det vel et direktorat mer? Nei, ikke nødvendigvis, for Stortingsmeldingen som er lagt fram om jernbanereform sier at neste skritt vil være å se på forvaltningen i transportsektoren samlet for å se om mer kan gjøres felles og på tvers av transportsektorene:

Som ledd i det videre arbeid med reformen vil Samferdselsdepartementet foreta en nærmere gjennomgang av oppgavene i Statens vegvesen og Jernbaneverket/jernbanedirektoratet for å få grunnlag for å vurdere ulike modeller for et eventuelt sektorovergripende transportdirektorat for veg og jernbane.

• Hva så med deling av Difi? Vel, det er ikke noe regjeringen har foreslått, men en av flere modeller som presenteres i en ekstern utredning av hvordan en fremtidsrettet organisering bør være. Her er det et hovedpoeng at flere grenseflater Difi har mot andre deler av forvaltningens øvrige virkemiddelapparat ikke er hensiktsmessige for å få jobben gjort best mulig og bør endres. Hvorfor Ukeavisen Ledelse mener det vil gi flere direktorater enn i dag er ikke direkte åpenbar.

Når det gjelder organiseringen av det statlige forbrukerapparatet er det Difi som har laget en rapport som følger opp et vedtak i Stortinget og som nettopp er sendt ut på høring av BLD. Rapporten gjør en analyse av hva disse ombudene og rådene gjør og kommer med noen anbefalinger for å rydde i roller og ansvar, og unngå overlapp.

Det er ikke umiddelbart logisk her heller at en oppfølgingen vil gi flere etater enn i dag.

En ting har Ukeavisen Ledelse derimot rett i. Det er etablert et nytt valgdirektorat i Tønsberg som overtar en rolle KMD hadde tidligere. Dette er et eksempel på et typisk operativ og uavhengig myndighetsrolle ivaretas best utenfor et departement.

Og i dette tilfellet er det slik at Norge har fått kritikk internasjonalt nettopp fordi ansvaret for planlegging og gjennomføring av valg har vært for tett på politisk ledelse. Et eksempel på at det noen ganger kan være rett å etablere et nytt direktorat, men uten at det blir flere ansatte totalt.

Det er flere andre eksempler, som ikke er nevnt i artikkelen, på at omstillingsbehov og bedre måter å organisere oppgaver på gir færre statlige etater. Statens Innkrevingssentral er blitt en del av Skatteetaten fra 1. januar 2015 (noe som gir et direktorat mindre).

Dette er en del av en større forenkling av organiseringen på skatte- og avgiftsområdet som berører flere etater og også kommunesektoren. Fylkesmannsembetene i Aust-Agder og Vest-Agder slås sammen fra 1. januar 2016 og det er satt igang en gjennomgang av oppaver og struktur for fylkesmannsembetene.

Det er også viktig å minne om at strukturen internt i mange andre statlige etater blir forenklet og forbedret for tiden, for eksempel blir syv regionkontorer i Fiskeridirektoratet til fem.

Og i politireformen er det foreslått omfattende endringer i strukturen, der dagens 27 politidistrikter erstattes av 12 for å styrke evnen til å levere gode tjenester over hele landet og samtidig bygge spesialisert fagkompetanse på områder der det er viktig.

Så er det jo også grunn til å minne om at en av de viktigste pågående prosessene som vil redusere behovet for statlig kontroll og tilsy, er den store kommunereformen.

Ja, dette er faktisk en viktig del av målsettingen. I stortingsmeldingen om Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner (oppgavemeldingen) som nå ligger til behandling i Stortinget, er en rekke oppgaver foreslått flyttet fra staten til kommunene, blant annet for å få et mer sammenhengende tjenestetilbud til innbyggerne og en forvaltning med bedre sammenheng.

Et eget kapittel i oppgavemeldingen handler derfpr om statens rolle og hvordan denne kan og bør reduseres.

Hvorfor nevner ikke Ukeavisen Ledelse noe av dette?

Kanskje journalisten ikke har vært klar over alt det regjeringen har gjort. Men jeg har vel en mistanke om at fortellingen om vekst i antall direktorater ble så fin at han ikke hadde behov for at den skulle forstyrres av fakta.