Med fellelsen mot «Prestesaken» er PFU på ville veier. De begår en tabbe som kan få ringvirkninger for andre dokumentarer

• OLE DAG KVAMME, frilansjournalist og researcher

Denne uken felte Pressens faglige utvalg Tidsskrift for Norsk psykologforening for brudd på god presseskikk, for dokumentaren om en prest som i 2008 ble dømt til åtte års fengsel for vold og seksuelle overgrep mot stedatteren.

Jeg var med som innleid journalist, og lenker her til saken, hvor dokumentaren, PFUs avgjørelse og annet ligger.

Kan hende er det ikke comme il faut å gå i rette med PFU like etter at man har vært med på en reportasje som blir felt i pressens eget organ.

Jeg mener likevel dette er nødvendig, og mener PFU begår en tabbe gjennom feilaktig felling, som kan få ringvirkninger for andre dokumentarer.

Prestesaken er stor og vanskelig, for alle berørte parter. Derfor var det en rekke fallgruver man måtte forholde seg til i arbeidet.

I avgjørelsen roser utvalget reportasjen, og sier den går til kjernen av samfunnsoppdraget. PFU avviser det aller meste av klagen, men feller altså tidsskriftet for å ha vært for konstaterende.

Utvalget bemerker:

Og det er her dette blir svært interessant, fordi man sier rett og slett at dokumentaren hadde den ønskede virkning.

Formålet med å lage dokumentaren var nettopp å «skape et inntrykk av at presten kan være dømt på feil grunnlag.»

PFU sier at inngangen er hard, men presseetisk akseptabel. Jeg er enig i at den er hard, og den er resultatet av et flerårig arbeid, som altså munnet ut i en dokumentar med en klar retning:

Presten ble dømt på feilaktig grunnlag. Om presten er skyldig, er det i så fall ikke dokumentert gjennom rettsprosessen.

Så kan man si at PFU egentlig mener at reportasjen ikke dokumenterer noe som helst: «PFU viser til at det har begrenset tilgang på dokumenter og fakta som kan avgjøre hva som er korrekt. For utvalget fremstår derfor flere av de påståtte feilene som påstand mot påstand.»

Hvis dette var tilfellet, ville det følge at PFU også skulle kritisert inngangen til saken. Men til det sier altså PFU at man har holdt seg innen «det presseetisk akseptable.».

Samlet mener PFU at man skulle vist større varsomhet og omtanke, tatt inn flere balanserende opplysninger og tatt større forbehold i presentasjonen. Eller som det heter på norsk: Vi er ikke overbevist, og derfor burde dere dempet saken.

Men mandatet til PFU er ikke å ta stilling til gjennomslagskraften i dokumentaren. Det er å se om de presseetiske hensyn er ivaretatt gjennom arbeid og presentasjon.

Saken er full av negative opplysninger om presten, men fokuserer på kjernen: «Rettsstaten dømte en prest i Glåmdalen for overgrep mot stedatteren. Mangelfull etterforskning, en subjektiv psykolograpport og tvilsomme troverdighets­vurderinger bidro til dommen. Dette er historien om en rettsprosess der det meste gikk galt.»

Prestesaken i tidsskriftet viser at presten ikke fikk en rettferdig rettergang. Formålet var ikke å lage en «på den ene og på den annen side»-sak.

Etter PFUs avgjørelse sier redaktør Bjørnar Olsen klokelig at vi kunne tatt med flere passasjer fra skriftlig materiale, som taler til ugunst for presten.

Dette er fornuftige kommentarer, og jeg er ikke uenig i det.

Men det var svært problematisk å finne slike opplysninger vi kunne legge til grunn.

Årsaken er at da vi gikk inn i saken, fant vi at påstandene politi, påtalemakt og rettsapparatet la til grunn som kjensgjerninger, gjerne ikke hadde rot i virkeligheten.

Det er virkeligheten som biter, og den biter hardt.

At enkelte dermed føler seg støtt, er fullt forståelig. Men det innebærer ikke brudd på presseetikken.

Det blir galt om PFU heretter skal ettergå dokumentarer, og konkludere med at redaksjoner bør dempe inntrykk av at rettsstaten kan ta feil, om man finner klare tegn til justismord.