Familiens ønske var klokkeklart. De ville ikke at avisa skulle navngi deres sønn i forbindelse med hans begravelse. Men det gjorde redaksjonen. Er ikke det et klart brudd på god presseskikk? Saken lå på Pressens Faglige Utvalg sitt bord, etter at Budstikka valgte å identifisere sønnen.
Det finnes knapt noe verre enn å miste et ungt familiemedlem i sykdom, og familiens ønske var todelt: De ville ikke ha pressen til stede i begravelsen, og de ville ikke at tenåringen skulle navngis. Alle redaksjoner – bortsett fra én – fulgte oppfordringen.
Et svært vanskelig dilemma
Flere av utvalgets medlemmer uttrykte sterk forståelse for det menneskelige i saken, og et åpenbart læringspunkt for journalister og redaktører er å ta mennesker som er ofre og pårørende på dypeste alvor.
– Er det ett sted jeg ikke har lyst å treffe på pressen, så må det vel være i begravelse av mitt eget barn. Jeg skjønner dette kjempegodt, sa Nina Fjeldheim, som representerer allmennheten i utvalget.
– Du har din egen prosess, og så opplever du at du har sagt ifra godt om hva du synes er innafor og ikke, og så gjør noen det likevel. Da må man fra pressens side være veldig forsiktig med å stadfeste at man har opptrådt respektfullt og hensynsfullt. Det oppleves ikke nødvendigvis slik av den som blir utsatt for journalistikken, la hun til.
Det betyr allikevel ikke at det er et brudd på god presseskikk, la Fjeldheim til – og her er vi ved et poeng som det er verdt å stoppe opp ved: Konklusjonen i denne klagesaken kan sannsynligvis framstå ganske annerledes, avhengig av ståsted, fra et allment, utenforstående publikumsperspektiv på den ene siden til det publisistiske perspektivet sett fra redaktørens og journalistens side.
Redaktørenes ansvar
PFU ga uttrykk for at de skjønte at Budstikka er tettere på et berørt lokalmiljø enn riksmediene, og at vurderingen da blir annerledes. Navnet var allerede kjent i lokalmiljøet, blant annet gjennom en offentlig minneside, og utvalget merket seg at avisa hadde informert familien om at artikkelen ville bli publisert.
En vesentlig vurdering opp mot hensynet som omtales i Vær Varsom-plakatens (VVP) 4.6, om at man skal ta hensyn til hvordan omtalen virker på ofre og pårørende, var at det ikke dreide seg om et klanderverdig forhold. Gutten var offer for en smittsom sykdom, og flere i utvalget påpekte at omtalen framsto som nøkternt og respektfullt. Avisa varslet også om at de kom til å navngi, og respekterte familiens ønske om ikke å være til stede i kirka.
Til tross for familiens fortvilelse, fant utvalget at identifiseringen i dette tilfellet ikke stred med verken VVP 4.6 eller VVP 4.7. Følgelig blir det til syvende og sist opp til redaktøren å avgjøre om hun vil publisere navnet eller ikke.
PFU tok altså ikke stilling til om det var riktig eller galt å navngi den omkomne. Utvalget tok bare stilling til om det var i strid med Vær varsom-plakaten. Om det var klokt eller ikke, blir en helt annen diskusjon og er opp til andre å vurdere. Det kan også være et svar man aldri får svar på, og igjen ser vi at presseetiske diskusjoner ikke nødvendigvis ender opp med to streker under svaret.
Les mer om saken her: Budstikka brøt ikke god presseskikk
Se diskusjonen her:
Ulike valg i polarisert debatt
Elementer av den polariserte samfunnsdebatten gjenspeilet seg i flere av sakene i oktober-møtet. Tre klagesaker handlet om debatten rundt kjønnsidentitet. Magasinet Forskningspolitikk publiserte en meningsartikkel som gikk hardt ut mot organisasjonen Women’s Declaration International (WDI), og personer tilknyttet organisasjonen. Selv om ytringsrommet skal være stort, fant PFU at enkelte formuleringer utløste rett til samtidig imøtegåelse, noe de angrepne ikke hadde fått. Dermed ble mediet felt på VVP 4.14.
Forskning.no publiserte den samme meningsartikkelen. Her valgte redaksjonen å avpublisere artikkelen, og både publisere en beklagelse og beklage direkte til de omtalte. I dette tilfellet fant PFU at dette samlet veide opp for det opprinnelige overtrampet.
Flere medlemmer av utvalget påpekte at redaktører generelt vil ha mye å hente på vise åpenhet og vilje til å rette og beklage, dersom det er gjort feil i det journalistiske arbeidet. Dersom man erkjenner overtramp og beklager tilstrekkelig, kan man få det man kan kalle presseetisk tilgivelse og derigjennom unngå fellelser.
Les mer: Forskningspolitikk ble felt på VVP 4.14
Les mer: Forskning.no brøt ikke god presseskikk
Se opptaket av behandlingen av Forskningspolitikk her:
Også Khrono var klaget inn for en meningsartikkel om samme tematikk. Også her gikk redaksjonen fri. PFU mente at ytringene ikke gikk ut over det som må være akseptabelt i en løpende meningsutveksling.
Les uttalelsen: Khrono brøt ikke god presseskikk
Sjekket ikke påstander godt nok
Dagsavisen gikk på et dobbeltbrudd i en artikkel som handlet om påstått rasisme under en fotballkamp på Norway Cup. Foresatte til barn på det ene laget ble anklaget for å ha kommet med rasistiske tilrop mot barn på det andre laget, uten at de foresatte fikk mulighet til å forsvare seg mot anklagene.
Igjen er det grunn til å minne om at det ikke hjelper å anonymisere, for å unngå den angrepnes rett til samtidig imøtegåelse. Det avgjørende er hvor sterke anklagene er, og om de er av faktisk karakter.
VVP 3.2, om kildekritikk og opplysningskontroll, og VVP 4.14, om samtidig imøtegåelse, kalles for tvillingpunkter: Ved å la den angrepne komme til orde, får redaksjonen samtidig førstehåndskilder i tale. Disse vil ofte ha sentrale og relevante opplysninger å komme med.
Svakt journalistisk håndverk
Når Dagsavisen ikke sjekket påstandene opp mot dem som skal ha ytret seg klanderverdig, og heller ikke kunne godtgjøre tilstrekkelig kildekritikk opp mot andre relevante kilder, så brøt avisen med VVP 3.2. Avisen klarte ikke å dokumentere hendelsen i tilstrekkelig grad. PFU var tydelig på at det ikke holder å publisere ord mot ord, kildekritikken må gå dypere enn det.
Det er verdt å merke seg at PFU verken kan eller skal ta stilling til hva som faktisk skjedde på sidelinja på Ekebergsletta. Det er mediets håndtering av saken som skal avgjøres, og det er alltid viktig å sørge for at det journalistiske håndverket er godt nok. Særlig i saker med et så alvorlig tema i bunn, som anklager om rasisme rettet mot barn.
Les hele uttalelsen her
Se behandlingen av saken her:
———————————————-
Dette innlegget ble først publisert hos Norsk Presseforbund, og er gjengitt med tillatelse.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
