Uakseptabelt at Statsforvalteren hemmeligholder kritikk av seg selv

Denne innlegget ble først publisert hos Nidaros, men er gjengitt med tillatelse.

Se svaret fra Statsforvalteren nederst i saken.

Formålet med offentlighetsloven er å skape åpenhet og tillit til forvaltningen. Loven skal bidra til ytringsfrihet og informasjonsfrihet som er en grunnleggende forutsetning for et velfungerende demokrati og rettsstat. Mediene har et særlig ansvar for å drive uavhengig kontroll av offentlig myndighet, og har derfor også et særlig vern for sin rett til innsyn i dokumenter. Mediene skal kjempe mot ulovlig hemmelighold.

Statsforvalteren i Trøndelag (tidligere Fylkesmannen) har sladdet kritikk mot seg selv i dokumenter de har sendt ut, kunne Nidaros torsdag avsløre.

Er det for at det er ubehagelig for dem å få kritikk? Man må kunne forvente at statens representant ute i fylkene er litt mindre hårsår enn at de forsøker å skjule kritikk mot seg selv.

Hadde de visst at Nidaros sin journalist skulle få fatt på en usladdet versjon, og se hvilke opplysninger Statsforvalteren ville holde for seg selv, håper jeg og tror at de hadde gjort en annen vurdering.

Hvor godt vant er egentlig Statsforvalteren i Trøndelag? Denne saken viser at de tydeligvis har følt seg trygge på at informasjon som de urettmessig hemmeligholder aldri kommer ut.

Nidaros ba altså om innsyn i en rekke dokumenter fra Statsforvalteren. I dokumentene vi fikk oversendt var mye sladdet og unntatt offentlighet. Slik er det ofte, og det er helt riktig å unnta personsensitive opplysninger – disse skal være taushetsbelagt for å ivareta personvernet. Men vi har altså ingen mulighet til å være hundre prosent sikre på at det kun er slike opplysninger som er unntatt – med mindre vi kjører klageprosess og får medhold. Nidaros sin journalist klaget på sladdinga, men Statsforvalteren opprettholdte sitt avslag.

De har altså gjort samme vurdering to ganger her. Hvordan foregår egentlig en klageprosess hos Statsforvalteren, når de gjør samme feil to ganger?

For etter loven har de ikke lov til å hemmeligholde slik informasjon. De har ikke anledning til å skjule kritikk som er rettet mot seg selv, under dekke av at det er personsensitive opplysninger.

Nå ligger saken hos Utdanningsdirektoratet for klagebehandling, men der har den ligget så lenge som flere måneder. Noe som også er kritikkverdig.

Men altså: Vi må ha en viss grad av tillit til at Statsforvalteren følger offentlighetsloven og behandler innsynskravene på riktig måte.

Tilfeldigvis ble vår journalist kontaktet av en observant far, som var part i saken vi ba om innsyn i. Han så at vi hadde bedt om innsyn i saken hans, og reagerte på at mye var sladdet. Han sendte oss derfor originaldokumentet i usladdet versjon.

Bak Statsforvalterens sladd finner vi blant annet kritikk av dem selv.

Det er urovekkende og lite tillitvekkende at opplysninger som påstander om at skole og kommune har et ønske om å «bagatellisere og skjule sannheten om saken» hemmeligholdes av en så viktig offentlig instans.

Videre hemmeligholdes også følgende setning:

«Jeg opplever at det hos Fylkesmannen foreligger en uvilje til å behandle denne saken og dette er vanskelig for meg å forstå.»

Her er det altså en far som i en skolesak klager på Statsforvalteren og mener de ikke gjør jobben sin, så blir kritikken hemmeligholdt. Dette betyr også at journalister som har som jobb å kontrollere forvaltningen ikke får gjort jobben sin. Vi er her for folket, og vi skal fortelle om hvordan situasjonen er i våre skoler og barnehager.

Hvordan i all verden kan Statsforvalteren forsvare at dette er taushetsbelagte opplysninger som må hemmeligholdes?

Når Nidaros konfronterer Statsforvalteren, medigr kommunikasjonssjefen at kritikken ikke skulle vært sladdet, og presiserer samtidig at «vi er her for åpenhet, også i vår saksbehandling». Men han kan ikke svare på hva som har skjedd. Kommunikasjonssjefen vet ikke hvorfor Nidaros sin klage ble avslått, men sier det er beklagelig. Han avviser også at det er et forsøk på å hemmeligholde kritikken som er rettet mot Statsforvalteren. Det er fint at de beklager, men det holder ikke – her må det ryddes opp.

Dette er høyst problematisk, og at de har operert slik her gjør at vi ikke kan ha full tillit til at de forstår offentlighetsloven – eller synes den er viktig å forholde seg til. Det får oss også til å stille spørsmål om hvor mange flere slike tilfeller det faktisk er. Hvor vanlig er det at Statsforvalteren hemmeligholder kritikk av seg selv?

Som kjent vet vi at når pressen setter søkelyset på kritikkverdige forhold, så har situasjonen en tendens til å endre seg til det bedre. Som kjent får situasjoner som ikke tåler dagens lys fortsette å vokse når de holdes skjult. Statsforvalteren må vel også være enig i at det er bra at kritikkverdige forhold kommer fram i lyset?

Man kan også lure på hvor involvert saksbehandleren er i enkeltsaker, og sette spørsmålstegn ved både vurderingsevnen og kompetansenivået.

Dette er skadelig for tilliten til en så viktig offentlig instans. Vi krever at Statsforvalteren i kjølvannet av denne saken går igjennom hvordan de tolker offentlighetsloven og praktiserer innsynsretten. De må nå gå noen runder internt og gjennomgå egen praksis på området, og vise åpenhet.