Thor Gjermund Eriksen er kringkastingssjef. Kronikken er opprinnelig publisert i Aftenposten, og publisert her etter avtale med forfatteren.
Som mediebrukere kan vi nå velge fra en bokstavelig talt grenseløs meny av innhold: Spektakulære naturprogrammer, all verdens sport, det ypperste av underholdning, drama, kunst, kultur og dokumentarer – det meste bare en smarttelefonberøring unna.
En forsvinnende liten del av det er norsk. Og hva så? Det må da være et ubetinget gode at vi nå har tilgang til så enormt mye – at jeg kan velge akkurat det innholdet jeg er mest interessert i?
Demokratiet må vedlikeholdes
Selvfølgelig er det et gode. For vi mennesker er tross alt forskjellige, med ulike preferanser, holdninger, livssyn, interesser og behov. Og nettopp det syns jeg er en styrke ved det norske samfunnet, at vi generelt har stor toleranse for mangfold og ulikhet – enten det handler om religiøs tro, seksuell legning, livssyn eller livsstil.
Samtidig må vi ha noe som holder oss sammen for at vi som borgere kan være med å bygge og utvikle det fellesskapet et godt samfunn skal være.
Norge er et av verdens mest demokratiske og minst korrupte land. Samfunnet vårt er preget av en grunnleggende åpenhet og tillit. Demokratiet, åpenheten og tilliten i Norge må vedlikeholdes av oss som bor her.
Det som binder oss sammen
Et mangfoldig medietilbud er en forutsetning for å lykkes med dette. Men det er selvsagt ikke likegyldig hva slags medietilbud.
For at vi skal kunne opprettholde en velfungerende norsk offentlighet, må vi som borgere ha tilgang til og eksponeres for et mangfold av journalistikk, ideer og meninger som er relevante for det samfunnet vi lever i.
Vi kan ikke stole på at Facebook, Netflix og HBO tar ansvar for norsk språk, kultur og demokrati.
For dette handler om å beholde de elastiske fugene i samfunnet som binder oss sammen til et fellesskap, at vi har en offentlig arena der ulike meninger og et mangfold av individer og uttrykk møtes og synes – der alle kan finne noe og noen de kjenner seg igjen i.
Skam og Nytt på nytt
Barn i Norge kommer aldri til å mangle medietilbud, men det vil være et stort tap om de ikke fikk innhold de kan identifisere seg med.
- Norske ungdommer underholdes av Game of Thrones og The Kardashians. Men den mest populære og viktigste serien blant norske ungdommer akkurat nå heter Skam. Fordi den er fra deres virkelighet og tar opp deres utfordringer og stimulerer til debatt om deres liv.
- Nytt på nytt er Norges desidert mest sette TV-program de siste 15 årene. Programformatet er utviklet i England, men utførelsen er definitivt norsk. Suksessen ville neppe vært den samme om Almaas og co. uke etter uke harselerte med britiske politikere og hendelser i britisk samfunnsliv.
- Dramaserien Nobel er av norske veteraner omtalt som en slags oppreisning for det de har gått gjennom. Et veldig godt eksempel på norsk TV-drama som har betydning langt utover å være en spennende historie og god underholdning.
Ikke næringspolitikk
Til syvende og sist handler dette om norsk identitet, norsk kultur og hvordan demokratiet skal fungere. Uten norske kulturuttrykk som tar opp vår virkelighet og er samlende, blir det mindre forståelse, mindre dialog og mindre samhold.
Det er denne sammenhengen mellom kultur, demokrati, integrering, minoriteter og et norsk medietilbud som ofte blir borte i den næringspolitiske diskusjonen om statsstøtte til kulturformål, kommersiell allmennkringkasting eller NRK-lisensen.
Dette bør ikke være næringspolitikk. Det er kultur- og demokratipolitikk.
Det frie markedet kommer til kort
Vi må spørre oss om vi bør bruke mer eller mindre ressurser på å sikre produksjon og publisering av norsk innhold når konkurransen fra globale aktører øker?
Det er vanskelig å finansiere norsk innhold i markedet fordi store deler av annonse- og betal-TV-inntektene går til aktører som ikke har som oppgave å reinvestere dem i nytt norsk innhold. Men det betyr jo ikke at norsk innhold er mindre viktig for samfunnet.
Ofte sier man at det hverken er behov for- eller etterspørsel etter en vare eller et tilbud som ikke lar seg finansiere kommersielt.
Men det er akkurat her næringspolitikken og det frie markedet kommer til kort. Fordi vi er en liten befolkning med et bitte lite språk som bare vi bruker.
Støtteordningene
Norsk mediepolitikk består av en rekke tiltak og ordninger.
- Støtten til avisene har historisk bidratt til et stort avismangfold og til at avisene tross alt har tatt en posisjon på nye medieplattformer.
- Nullmomsen på papirinntekter har utvilsomt vært med å finansiere avisenes investeringer på digitale plattformer.
- Staten har hatt en allmennkringkasteravtale med TV 2, og NRK har vært helt avgjørende for at norsk innhold er et samfunnsgode som kommer alle til nytte.
Må nå frem til borgerne
Det er grunn til å advare mot at statens samlede virkemidler bare blir omfordelt og smurt utover. I dagens globale mediekonkurranse er det svært viktig at vi har noen sterke norske medieaktører som er i stand til å produsere det virkelig gode, holde en kvalitet som tåler sammenligning med kvaliteten på dokumentarer eller drama som blir levert fra de største og beste i verden.
Ikke minst er det viktig at det norske innholdet blir distribuert av en aktør som har en styrke, tillit og troverdighet overfor publikum slik at det når frem og blir brukt av borgerne.
En politisk debatt ingen får med seg eller en dramaserie uten publikum, har ingen samfunnsverdi, gjør ingen klokere og skaper ingen meningsbrytning.
Det haster
Debatten om kultur, mangfold, deltagelse og medier er for fragmentert.
Den helhetlige tilnærmingen mangler.
Vi kan begynne med å bruke de virkemidlene vi har og som vi vet virker. Støtte til et sterkt og mangfoldig kulturliv, stabile og gode rammer for allmennkringkasteren NRK, stimulans og støtte til et norsk mediemangfold.
Og fornye kravene og støtten til en kommersiell allmennkringkaster.
Det haster litt nå hvis vi skal fortsette å få det beste fra to verdener – det globale grenseløse og det norske vi bygger fellesskapet på.
