- LINN DE LANGE, digitalredaktør i Tun Media og nestleder i Medienettverket
På et styremøte i Medienettverket, som er et forum for kvinnelige medieledere, diskuterte vi for en tid tilbake hvilken kjønnssammensetning vi ønsket å ha i juryene som vi gir mandat til å kåre årets kvinnelige medieleder og årets kvinnelige medieledertalent.
Tidligere år har det vært minst én mann representert i hver jury.
Vi måtte da stille oss spørsmålet: hvorfor ønsker vi å ha med menn, eller motsatt: hvorfor ønsker vi å ha rene kvinnelige juryer?
Eller skal vi rett og slett ignorere kjønn og la sammensetningen bli som den blir?
Mannskvotering med bismak
Vi var alle enige om at kjønnskvotering ikke er en ønsket praksis uten at det har et formål, da er vi ikke bedre enn de mennene vi kritiserer for å ta inn én kvinne bare for å ha et slags alibi. Samtidig eksisterer ikke Medienettverket i et feminint vakuum, og dets hele eksistens beror på ønsket om en mer kjønnsbalansert lederstruktur i mediebedriftene.
Konkusjonen vår ble dermed at vi ønsker å ha menn representert for å bygge bro mellom nettverket og arbeidslivet, mellom kvinnelige medieledere og mannlige.
Og dette er også kjernen i Medienettverkets virksomhet.
Dersom vi ikke selv prøver å integrere oss og samarbeide med menn, hvem skal da gjøre det? Hensikten er til syvende og sist å gjøre nettverket overflødig.
Vi ønsker ikke at det skal være nødvendig med et kvinnenettverk. Vi ønsker ikke at det skal være nødvendig å sette kjønnsbetegnelser foran priser vi deler ut.
Vil, vil, men får det ikke til
Likevel representerer diskusjonen vår om mannlige jurymedlemmer et interessant aspekt av kjønnsdebatten.
Det er mange sterke meninger om likestilling – både kvinnelige og mannlige, men ingen sitter på noen fasit på hvordan vi skal oppnå det.
Det er mange åpenbare tiltak vi kan gjøre for å få et mer heterogent arbeidsliv, men vel så mange skjulte aspekter ved samspillet kjønnene imellom, aspekter som sjeldent snakkes om.
Vi vil, men vi får det ikke helt til.
Hvem skal oppdra oss på jobb?
Og kanskje grunnen til at vi ikke helt får det til, er fordi vi ikke helt vet. Vi har ikke det erfaringsgrunnlaget vi trenger for å vite hvilken retning vi skal gå.
I barndommen har vi foreldre som rettleder oss og guider oss basert på sine erfaringer og overbevisninger om hva som er riktig og galt.
I arbeidslivet har vi ikke den samme autoritet når kjønnsutfordringene finnes i alle ledd, fra gulvet til styrerommet.
Betyr det egentlig at vi fortsatt har behov for å spørre en voksen?
