Mediene er satt til å gå offentlige og privat virksomhet etter i sømmene. Ofte lager vi saker som går virksomhetene etter i skjørtene: er det noen eller nok kvinner i ledelsen, styret, mellomledernivået?
Rekrutterer politikerne fra alle lag i samfunnet, og spesifikt blant både kvinner og menn? Har et fylkeslag ingen damer på nominasjonslista blir det rabalder.
Sist sommer lagde Nord24.no oversikt over ledersammensetningen hos de 10 største bedriftene i Tromsø: tallenes tale viste at kvinnelige ledere i stort glimrer med sitt fravær.
Politiske parti må svare for seg, bedriftsledere lover på tru og ære å innføre systemer som skal bygge opp kvinnelige ledertalenter. Sakene media skriver blir ofte gjenstand for stor debatt.
Andre ganger fører sakene selvsagt til skuldertrekk og forklaringer om at det bare er sånn. Jeg har ikke sett så mange saker om at man krever flere kvinnelige taxisjåfører eller fiskere, for eksempel.
Men likestilling handler om tilgangen til makt, og makt betyr som regel penger. Og det er i ledersjiktene makta og pengene forvaltes.
De siste månedene har jeg jobbet med å arrangere en stor konferanse for mediebransjen i Nord-Norge, Svarte Natta. Jeg har vært i kontakt med minst et tjuetalls kvinner for å få de til å stille på ulike deler av programmet.
De fleste sier nei. Noen sier kanskje, men må tenke på det, et fåtall har blitt begeistret over å bli invitert og takker umiddelbart ja.
En forsker jeg spurte ville ikke stille fordi hun mente hun ikke hadde den fulle oversikten over temaet.
Kvinnelige kolleger vil ikke lede programposter fordi de ikke føler seg gode nok på problematikken.
Alle innvendingene er i og for seg helt legitime. Og det er også enkelte menn som har framført de samme og takket nei.
Problemet er at det er et mønster. Langt de fleste menn takker ja – nesten før de vet hva temaet er.
Hva er det som gjør at menn synes det er mer – eh – naturlig å takke ja, enn kvinner? Eller hva er det i kvinner som gjør at vi ofte føler mer for å takke nei?
Mediebransjen er fortsatt en mannsdominert bransje med få kvinnelige redaktører, få kvinnelige redaksjonelle medarbeider. Jeg kjenner en drøss med dyktige – og tidligere – kvinnelige journalister.
Mange har forlatt bransjen. Få ledere spør seg om hvorfor de forlot. Passer ikke kvinner inn i mediebransjen? Født sånn eller blitt sånn?
Konsernledelsene i den kommersielle delen av bransjen gjenspeiler dette i stort. I en oversikt Dagens Næringsliv har gjort viser konsernet jeg jobber i (Amedia) at vi har 14,3 prosent kvinner i toppledelsen.
Det samme har ledergruppen i TV 2. Schibsteds mediedivisjon, som omfatter blant annet VG og Aftenposten, har 15,4 prosent kvinner i ledelsen. NRK på sin side klarer en likefordeling.
I NRK er det ikke gitt at bare menn blir ledere. Det er det mange andre steder.
VG-redaktør Hanne Skartveit og Aftenpostens Trine Eilertsen langer ut mot Schibsteds skjeve kjønnsbalanse i ledelsen. Skartveit mener at det blir en «gutta boys»-kultur når det nesten er bare menn i ledelsen.
- Det blir ikke den bredden det skal være, det blir en ensidig kultur og det har vi sett også i Schibsted, sier hun til DN.
Gjentatte forsøk på å ta opp temaet har ikke ført til noen initiativ av betydning, ifølge VG-redaktøren.
Og det er ikke vanskelig å skjønne når man får svar slik DNs styreleder, Gunnar Bjørkavåg, først ga Skartveit:
– Det er altfor generaliserende. Jeg er ingen gubbe, og jeg er en stolt mann. Jeg er klar til å utfordre henne når som helst på en iq-test eller padletur eller evne til gode formuleringer. Fremtidens toppselskaper er sterkt drevet av innovasjon, tempo og en konstruktiv organisasjonskultur.
Medier24-redaktør Gard L. Michalsen foreslår på Facebook å gi styrelederen årtusenets kaktus for uttalelsen. Så skal det sies at Bjørkavåg seinere beklaget, men hans svar er likevel følgende på problemstillingen:
- ...dette tror jeg kommer til å bli bedre over tid. Vi har mange dyktige kvinner hos oss, og «talentmengden» er voksende. Derfor vil problemet løse seg selv.
Media skriver artikler og forventer at andre deler av samfunnet følger opp med tanke på likestilling, men gjør slett arbeid selv. Sett bort fra NRK da. Hva har NRK-kvinner som ikke andre mediekvinner har, kan man jo spørre seg.
Hvis vi tar nordnorske sjefredaktører for oss teller jeg av 29 avisredaksjoner bare seks kvinnelige redaktører. Det er: Mari Rokkan i Våganavisa, Anniken Renslo Sandvik i Finnmarken, Marianne Steffensen Kielland i Lofotposten, Marit Ulriksen i Rana Blad, Kari Lisbeth Hermansen i Ávvir og Karin P. Skarby i Lofot-Tidende.
Min egen avis har eksistert i 115 år, men har bare ved en anledning hatt en kvinnelig sjefredaktør (og det var et kort vikariat for gamlesjefen sjøl for 100 år siden).
Uformelle ansettelsesprosesser, nettverksbygging og fravær av bevisst inkludering, er nok mye av forklaringen for at kvinnene ikke når opp i mediebransjen. At mange kvinner sier nei og forlater bransjen, er også en del av bildet.
Konfrontert med Skartveits kritikk, sier konsernsjef Rolv Erik Ryssdal i Schibsted, at de nå skal ta tak i skjevheten. Tiltak skal innføres, HR-avdelingen skal bevisstgjøres, talenter skal dyrkes.
Hvis det er sånn at Skartveit eller andre har sagt fra før, eventuelt at man selv har tatt en titt på ledelsen rundt bordet, hvorfor har ikke tiltak blitt satt i gang før?
Man har vel kanskje tenkt at det løser seg selv.
Jeg vet også om en rekke potensielle kvinnelige ledere, som har fått muligheten – men som takker nei - igjen og igjen.
Min innstendige oppfordring er at kvinner begynner å si mer ja. Både til å stille på scenen og når sjefen spør om du vil prøve deg som leder.
Og så må lederne slutte å tro at dette løser seg selv.
Det trenger man ingen IQ-test for å skjønne at det ikke gjør.
