#hvanå #metoo? Det er nå jobben begynner

• REIDUN KJELLING NYBØ, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Vi er mange som har lært noe de siste ukene. At trakassering er en større del av samfunnet, arbeidslivet og vår bransje enn vi trodde. At noen er villig til å utnytte asymmetriske maktforhold og at mange holder kjeft om det de ser og det de vet. At mange sliter med å se seg selv og sine handlinger utenfra og forstå at de går for langt.

Dette er viktig lærdom. #metoo har åpnet øynene våre, økt bevisstheten vår, presset fram endring og vilje til endring.

Det er et godt utgangspunkt. Men jobben er ikke gjort. Den er bare så vidt påbegynt. Det er i 2018 vi skal arbeide videre med det vi lærte på tampen av 2017. Et viktig arbeid ligger foran oss.

November og desember brukte vi på kartlegging. Nå vet vi at seksuell trakassering er et stort problem for bransjen vår.

Over en av ti kvinner mellom 18 og 30 år i vår bransje rapporterer at de har opplevd dette bare det siste halvåret.

Det viste den felles undersøkelsen som vi i Norsk Redaktørforening gjennomførte sammen med de øvrige medieorganisasjonene.

Å jobbe systematisk med forebygging, varsling og håndtering av seksuell trakassering er helt sentrale oppgaver for bransjen og medieledere framover. Den jobben blir aldri fullført i lys av en kampanjes øyeblikksfokus.

Den jobben må være en del av hverdagen i redaksjonene, i samhandlingen med kilder, mellom kolleger, på konferansene og alle de andre møteplassene som er så viktige i bransjen vår. Dette arbeidet er også en helt nødvendig profesjonalisering av bransjen vår.

Skal vi rekruttere, holde på og utvikle de beste hodene, må vi også sørge for gode arbeidsforhold, trygge miljøer og ledere med folkeskikk og god rolleforståelse.

Mange har etterlyst regler og rutiner. Vi ba også om råd fra de drøyt 5700 som besvarte undersøkelsen om seksuell trakassering. Av rådene merket jeg meg særlig de mange advarslene som handlet om alkohol.

«Det er fortsatt tabu å snakke negativt om alkohol i mediebransjen, men det er da mange mister alle hemninger og gjør ting som de ellers aldri ville gjort» skrev en av de som svarte oss.

En annen minnet om ledernes rolle: «Sjefer bør være tilstede, men klare i toppen på jobbarrangementer». Dette er signaler som jeg håper medieledere merker seg.

Regler og retningslinjer er viktige rettesnorer for medarbeidere og ledere, men de er null verd dersom de ikke blir en levende del av kulturen på den enkelte arbeidsplass. Historien er full av eksempler på regelverk utviklet i beste mening, men som er nedstøvet og glemt i hverdagen.

Holdninger og kunnskap er langt viktigere enn retningslinjer. Bevisste ledere og tillitsvalgte har nøkkelroller her.

Og den aller beste medisinen mot en ukultur med seksuell trakassering er arbeidsmiljø og ledergrupper preget av mangfold. Det var signaler vi i Norsk Redaktørforening fikk i prosjektet Redaktørjakten i 2016 der mange av de kvinnelige journalistene og redaktørene som deltok snakket om machokulturer som hindrer rekruttering av kvinnelige ledere.

«Sats på andre enn de du jogger og skåler med» var rådet fra en av kvinnene som deltok i undersøkelsen den gangen. I forbindelse med #metoo-kampanjen har debatten rundt mangfold i ledergruppene blitt aktualisert nok en gang. 

Og endelig kan det se ut til at budskapet har sunket inn også hos de som tidligere kun har dratt fram disse målene i forbindelse med festtaler, men helt åpenbart ikke har forstått at dette handler om mye mer enn luftige visjoner fordi det tar seg godt ut.

Ledergrupper som gjenspeiler mangfoldet i befolkningen er ikke bare et klokt trekk ut fra politisk korrekte tegn i tiden, det er livsviktig for å få de beste resultatene, det beste arbeidsmiljøet og de aller beste folka.

Men selv om #metoo i stor grad har handlet om kvinner som blir seksuelt trakassert av menn, så er det viktig å ikke gjøre det til kun en sak om kvinner som ofre.

En av de kommentarene som gjorde sterkest inntrykk på meg i undersøkelsen medieorganisasjonene gjennomførte, kom fra en ung mannlig journalist som hadde opplevd å bli trakassert av en kvinnelig leder.

I tillegg til de åpenbart uakseptable handlingene kom skammen og tabuene. Da han forsøkte å ta dette opp med kolleger mente de at dette bare var noe han måtte finne seg i. At hun bare var sånn.

Ingen som trakasserer bør bli unnskyldt med at de bare er slik. Det bør være en viktig del av arven etter #metoo.