De gode gamle dagene kommer aldri tilbake til kulturjournalistikken. Og slik må det være

• Bør kulturjournalistikken leve «i symbiose» med «de kommersielle kulturinstitusjonene»?

Ja, mener forlegger Trygve Riiser Gundersen, medieprofessor Espen Ytreberg og, hvis jeg har forstått henne riktig, tidligere kulturredaktør Hilde Sandvik.

• Er lanseringsjournalistikk «tekstar med verdi, og ikkje bare … tenestar mediene gjer kunsten»?

Ja, mener forfatter Tore Renberg, og det er han som skriver dette.

Han påstår at «hvis eg skal få meg eit saftig oppslag i media, så må eg snakke om mi kreftsjuke mor eller at eg har blitt alkoholikar».

Siden mora er frisk og han selv har kontroll på drikkinga, blir det få oppslag.

• Vil forlagene heller ha «platte reklametekster», hvis alternativet er ingen omtale av nye bøker?

Ja, mener jeg, og det er da vi havner i grøfta.

For Gundersen «har aldri argumentert for platte reklametekster». Nei, han har ikke det. Jeg påstår bare at han neppe vil takke nei til dem.

Og jeg påstår én ting til: Hvis kulturredaksjonene skal fortsette å produsere like mange bokomtaler, anmeldelser og forfatterintervjuer som før – slik han ønsker – så blir det platte reklametekster.

Hvorfor?

Fordi det er færre kulturjournalister enn før, og de rekker ikke å lage kvalitetsjournalistikk hvis de også skal opprettholde produksjonsvolumet fra da de var mange flere i redaksjonene.

Et klassisk spørsmål om kvalitet mot kvantitet, altså: Hvis kulturjournalistikken skal være like god som før – eller bedre – må det bli færre bokomtaler, anmeldelser og intervjuer. Så enkelt er det.

Men å få Gundersen, Ytreberg, Sandvik med flere til å erkjenne dette, og slutte å drømme om fortida, har den siste uka krevd fem dobbeltsider i Klassekampen og over sytti Facebook-kommentarer.

Ennå er vi ikke i mål, selv om vi er oppe av grøfta. De av dere som ikke leser Klassekampen daglig, kan følge debatten her:

• 20. mai: Lager saker som selger. Journalist Jonas Brække skriver om aviskonsernet Amedias målinger, som viser at svært få gratislesere blir digitale abonnenter på grunn av kulturstoffet.
• 21. mai: Kultur selger lite på nett. Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim mener det er «et stort behov for fornyelse av kulturjournalistikken». BTs kulturredaktør Frode Bjerkestrand er enig.
• 22. mai: En varslet kulturkrasj. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås uttaler at kulturjournalistikken «er for lite selvstendig og original», og jeg at den må bli mer «relevant og engasjerende for publikum».
• 23. mai: Kulturmedienes knefall. Trygve Riiser Gundersen advarer mot å endre et 250 år gammelt «tett samvirke» mellom kulturjournalistikken og «de kommersielle kulturinstitusjonene».
• 24. mai: Hilde Sandvik vil også være med, og poster dagens Klassekampen-sak på Facebook. Hun er «enig med Trygve Riiser Gundersen i mykje her – og uenig med Trygve Aas Olsen i mykje».

Enig med Trygve Riiser Gundersen i mykje her - og uenig med Trygve Aas Olsen i mykje: Sistnemnte fordi eg syns han ...

Posted by Hilde Sandvik on 26. mai 2017

Noen mener nok at det er jeg som deretter styrer oss utfor veikanten. Jeg mener det skyldes at vi har forskjellig utgangspunkt, ulike motiver og ønsker, noen mangler kunnskap, og derfor er det vanskelig å holde alle på samme spor.

Utgangspunkt, motiver og ønsker er det lite å gjøre med, men fakta er det mulig å enes om:

• Da jeg var reportasjeleder og kulturjournalist i Dagbladet fra 1990 til 2002, var vi nesten 20 fast ansatte medarbeidere som jobbet med kultur. Nå er de ni.
• Da jeg var redaktør for fagbladet Journalisten – journalistikk om journalistikk er også kulturjournalistikk – fra 2002 til 2007, var vi sju i redaksjonen. Nå er de tre.
• Da jeg var redaksjonssjef for kultur- og mediestoffet i Dagens Næringsliv fra 2007 til 2011, hadde jeg sju faste ansatte medarbeidere. Nå er det fire igjen.
• Min etterfølger i DN, Sarah Sørheim, ble senere kulturredaktør i Aftenposten. Siden hun startet der, for tre år siden, har hun mistet fem kulturjournalister.

Redaksjoner er kraftig nedbemannet i region- og lokalaviser landet rundt, noen har ingen dedikerte kulturjournalister lenger.

Hilde Sandvik ber likevel mediene «insistere på at den brede kulturdebatten må få større plass», altså at de gjenværende kulturjournalistene må jobbe mer med «den brede kulturdebatten».

Vel og bra, men hva skal de så jobbe mindre med?

Jeg spør om dette mens vi er nede i Facebook-grøfta også, men får ingen svar – og bare to likes (takk, Gard og Britt). Så jeg spør igjen, og spørsmålet går både til Sandvik, Gundersen og Ytreberg.

Mitt eget svar er at redaksjonene må jobbe mindre med saker som bare inneholder stoff publikum kan lese gratis andre steder, for eksempel på teatrenes og forlagenes nettsider:

Omtaler og intervjuer som utelukkende er motivert av at noen har laget et nytt kulturprodukt, og som ikke har annen journalistisk retning enn at kunstneren eller produsenten forteller om det.

Dette tolker Gundersen og Ytreberg, fortsatt i grøfta, som om jeg vil at kulturredaksjonene skal «slutte å skrive om bøkene vi gir ut» og som et argument for at «journalistene kutter adgangen forlag har til offentligheten».

Det betyr at de bør slutte å skrive «platte reklametekster», gjentar jeg, og takker nei til å leve «i symbiose» med noen av dem – av samme grunn som at politiske journalister ikke bør leve «i symbiose» med partiene.

Så skjeller vi hverandre ut litt, i siviliserte former og grammatikalsk korrekt, og tar helga.

• 27. mai: Hvordan skal vi skrive om kultur? Beklager, skriver Dagbladets kulturredaktør Sigrid Hvidsten til Gundersen, men: «Vi kan ikke prioritere å intervjue folk bare for å intervjue dem.»

Jeg bruker imidlertid litt av helga til å tenke på Gundersens problemer med at det er «blitt mye vanskeligere for norske forlag å få bøkene sine omtalt eller anmeldt i de store avisene», og på teatersjef Hanne Tømta, som sliter med at «når Nationaltheatret inviterer til pressevisning og tilbyr intervjuer med skuespillere og instruktører, hender det iblant at ingen kulturjournalister kommer».

Og ja, jeg ser at det er tungt å være kulturprodusent også. 35 år i journalistikken har gjort meg kynisk, men likevel: Etter et par glass vin sender jeg noen vennlige tanker til Gundersen og Tømta.

Jeg håper de innser at de gode gamle dagene – da kultursidene bugnet av omtaler og anmeldelser, og journalister kom som bestilt til pressekonferansene – de kommer aldri tilbake.

Jeg håper de innser at de må løse problemene sine selv – for eksempel ved å «bruke mer ressurser på å informere om hva de har å tilby på egne hjemmesider, i reklamekampanjer og på sosiale medier».

For selv om det mot formodning skulle komme flere kulturjournalister, så blir det ikke som i gode gamle dager, for redaksjonene har funnet ut at leserne ikke vil ha gårsdagens kulturjournalistikk.

Amedia har, som nevnt, målt dette. Direktør Jostein L. Østring oppsummerer til Medier24:

- Min påstand er at noe av problemet til kulturjournalistikken er at den har vært for kildestyrt og preget av enkle forhåndssaker og lanseringer. Vi ser at de sakene blir konsekvent dårlig lest, gitt at de er løst på den måten.

De blir lite lest, og de inspirerer bare ytterst få til å tegne abonnement. Og mediene trenger, akkurat som Gundersen og Tømta, et betalende publikum. Ellers blir det enda færre journalister.

Dette må da være lett å forstå, tenker jeg, og slenger ut noen nye kommentarer på Facebook søndag kveld. Til liten nytte.

Men mandag ringer heldigvis Jonas Brække, drar oss opp fra grøfta, får oss til å tenke og formulere oss skikkelig igjen.

• 30. mai: Digitalkulturens ubehag. Sandvik frykter at «mye av kulturjournalistikken forsvinner», Ytreberg minner om at «mediene har et hovedansvar for å bidra til en felles kulturoffentlighet», og jeg minner om at journalistikkens samfunnsoppdrag ikke inkluderer «å hjelpe forlag med å selge bøker».

Brække siterer oss korrekt – jeg har i alle fall ikke noe å klage på – han har skarpe spørsmål, vinkler sakene godt, holder avstand til kildene og skriver engasjerende.

Han skaper denne kulturdebatten, ikke i symbiose med kommersielle kulturinstitusjoner, men fordi han vil det selv, og er en god journalist med en god redaktør gir ham tid til å jobbe grundig.

Han kan ikke skrive en daglig dobbeltside, og i tillegg møte opp på Hanne Tømtas pressevisning eller sitte ned med en av Gundersens forfattere.

Han omtaler ingen nye kulturprodukter denne uka.

Slik får vi god, kritisk og uavhengig kulturjournalistikk.