NRKs nyhetsledelse bør bite i det sure eplet og innrømme at TV 2 har vært bedre til å reflektere det geografiske mangfoldet

• Sven Egil Omdal, mediekommentator og frilansjournalist. Teksten er Omdals manus til Kringkastingsrådet fredag 20. januar

I 1908 satset Høyre på å vinne stortingsvalget ved å holde en klar linje for riksmål og mot brennevinsforbud. Bergens Aftenblad, en solid høyreavis, advarte mot det de kalte ”denne Carl Johan-politikken som først og fremst finnes i visse intelligenskredse i Kristiania, hvis rute strekker seg fra Jernbanetorget til Homannsbyen eller Drammensveien, og hvis synsmaade begrænses af den omgangskreds som disse strøg byder”. 

Lederartikkelen fra Bergen fikk et kontant svar fra Morgenbladet, som karakteriserte protesten som et ”ekko fra de avstengte fjorder”. 

Det er i denne kapasitet jeg står her i dag: Som et over hundre år gammelt ekko fra de avstengte fjorder - mot Karl Johan-politikken og Karl Johan-journalistikken og dens begrensede synsmaader. 

Den konkrete foranledning er at jeg i oktober i fjor skrev en Fripenn-kommentar om Dagsrevyen som en sammenhengende selfie fra landets navle.  

Kommentaren bygget på et langvarig inntrykk, men ble utløst av en konkret redaksjonell prioritering som jeg fant oppsiktsvekkende. Tirsdag 4. oktober åpnet ”Norge i dag” med bilder av en jublende arbeidsstokk ved Aibel i Haugesund. De hadde nettopp fått vite at verftet hadde dratt i land en kontrakt på tre milliarder for bygging av to moduler til Heidrun-feltet. Kontrakten sikrer 700 ansatte arbeid fram mot 2020. I et år hvor arbeidsledigheten på Vestlandet hadde økt med 15 prosent, skulle en kanskje tro at en melding som går motsatt vei,  faktisk var en nyhet på Dagsrevy-nivå. Men kontrakten til Aibel havnet i ”Norge i dag”. I Dagsrevyen 21 samme dag havnet et innslag om ran av en T-banekiosk i Oslo. 

Det var kanskje fordi disse to meldingene kom så nær hverandre i tid - kioskranet sist i Dagsrevyen, Aibel-kontrakten først i ”Norge i dag” - at jeg hørte et ekko. Ikke fra de avstengte fjorder denne gang, men et ekko av meg selv. 

For tre år siden, i januar 2014 hadde Norge i dag hadde et kort innslag om to lærere i Sandefjord som var truet med avskjedigelse fordi de nektet å følge kommunens rigide måleskjema for unger helt ned i første klasse. Jeg syntes både opplysningene om hvor langt Sandefjord hadde drevet målstyringshysteriet og kommunen sin reaksjon mot de to lærernes sunne protest, var oppsiktsvekkende, og stusset over at den ikke var tatt med i Dagsrevyen. 

Et par dager senere hadde Klassekampen en artikkel om saken, mens Sandefjords blad selvfølgelig hadde fulgt den lenge. Den påfølgende lørdag skrev jeg en kommentar som ble delt over 25 000 ganger på sosiale medier. Oslo-avisene tok opp saken, NRK flyttet den over i nyhetssendingene, og kunnskapsministeren sa klart fra at et slikt regime ikke er i tråd med Høyres skolepolitikk, til tross for at Sandefjord er en tungt høyrestyrt kommune.  

Konflikten hadde alle kriterier på en god nyhetssak. Den var prinsipiell, den hadde innslag av drama – det var enkeltmennesker mot systemet, og den var lett å alminneliggjøre – målstyring foregår over hele landet og er gjenstand for kritisk debatt overalt. Det eneste argumentet jeg kunne finne for at den ikke lå i Dagsrevy-delen,  var at den utspilte seg i Sandefjord, og at det ikke var gjort forsøk på å generalisere den. 

Dette er selvsagt to anekdotiske eksempler, og kunne lett vært avvist som tilfeldigheter.  

I et forsøk på å bygge et forsvar mot denne type argumentasjon gikk jeg derfor både i 2014 og i fjor høst gjennom alle innslagene i Dagsrevyens hovedsending i løpet av en måned.  

Som alle nyhetsmedier har Dagsrevyen store blindsoner. Det er ikke mulig å være like gode på alt. Størrelsen på staben, kompetansen til medarbeiderne og ikke minst de stramme begrensningene i sendetid, gjør det påkrevd å prioritere. Dette er innlysende og ikke kontroversielt. Likevel er Dagsrevyens prioriteringer underlige, og urovekkende. En ting er den vedvarende fascinasjonen for drap og annen kriminalitet. Enda viktigere er det at redaksjonen er så vedvarende svak på næringsliv og alt annet liv utenfor ring 3. 

I 2014 fant jeg to innslag om næringsliv i løpet av den måneden jeg registrerte, og ett av dem var egentlig et kriminnslag. I oktober i fjor fant jeg sju. Seks av dem handlet om boligprisene i Oslo. 

Innslagene fra distriktskontorene var langt flere i 2016 enn i den tilsvarende tellingen i 2014. Men de dreide seg om underslag på Kongsberg, overgrep i Bergen, en for liten tunell på Senja og protester mot Pride-paraden i Kristiansand. Det var tilfeldige tristesser som på ingen måte ga noe bilde av det dynamiske og sammensatte samfunnet som Norge er.  

Kommentaren i oktober inspirerte Nationen til å foreta en tilsvarende telling. I løpet av én ukes sendinger fant de to lengre innslag fra distriktene, som er en samlebetegnelse på den delen av landet som ligger utenfor Oslo og Akershus, og hvor fire millioner av landets drøyt fem millioner innbyggere bor. Det ene viste en fjøsbrann på Moelv, det andre gjaldt en hjortepåkjørsel i Sogn og Fjordane. Tilfeldige tristesser. 

I en oppfølgende kommentar gikk Nationens Erling Kjekstad opp mot det som har vært det vanlige forsvaret fra Marienlyst når den geografisk skjeve distriktsprofilen blir kritisert, nemlig at landet blir dekket skikkelig i andre program, og på NRK.no. Det er sant. Det er bra, men det er ikke nok, og det var det utilstrekkelige i denne separasjonen Kjekstad slo ned på.  

”Plasseringen i slike poster blir en slags apartheid-dekning av landet”, skrev han. ”Det er en slags segregering, og uttrykk for en definisjonsmakt som er enormt viktig...Vi trenger sårt til alle grep som fremmer nasjonalt fellesskap og solidaritet...Det vi ikke trenger er grep som fremmer utviklingen mot et samfunn der vi bare bor ved siden av hverandre,” la han til. 

Kjekstad grep fatt i halen på et enormt stort dyr, som preger politikken i hele den vestlige verden. Globaliseringen og den påfølgende veksten i økonomisk ulikhet har brutt opp de tradisjonelle fugene i samfunnsmosaikken. Resultatet er kraftig politisk polarisering og en usunn samling om gullaldermyter og ekskluderende nasjonalisme, slik vi ser i Polen, Ungarn, Storbritannia og i Trumps USA. 

Norge er foreløpig et etterpåland også her. Det er godt for oss. Vi kan observere hva som går galt i de andre landene, og forsøke å unngå den samme utviklingen.  

For å gjøre dette,  er det enormt viktig å bevare og utvikle et felles, nasjonalt nyhetsbilde. De sosiale mediene fragmenterer virkeligheten og lokker folk inn i trange enighetsfellesskap der det ikke er rom for avvikende informasjon. Dagsrevyen er den tyngste vekten i motsatt skål. Dagsrevyens fremste oppgave er å skape felles referanserammer for forståelse av både det nasjonale og det internasjonale samfunnet. 

Jeg har tidligere berømmet NRKs utenriksdekning, og gjentar det gjerne. Nettverket av kompetente korrespondenter gjør det mulig å skape et fyldig, variert, oppdatert og utfordrende verdensbilde. Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det samme nasjonalt? 

Vi er midt oppe i store samfunnsreformer som har det til felles at de sentraliserer både offentlig og privat makt. Når jeg forsøker å følge lokale debatter om sykehus, politi, kommunesammenslåinger, dagligvarekjedene, samferdsel eller offentlig forvaltning, er det tydelig å merke en omfattende – og tiltakende uro og protest mot denne sentraliseringen. 

I disse dager er det 10 år siden Danmark gjennomførte sin strukturreform, som blant annet medførte at 271 kommuner og 13 amt ble til 98 kommuner og fem regioner. Resultatet av reformen er at to områder er blitt varig svekket, mener kommunalforsker Ulf Hjelmar ved KORA, det nasjonale forskningsinstituttet for kommunene og regionene: Det gjelder spesielt borgernes tilknytning til lokalmiljøet, som er blitt mindre. Og avstanden til politikerne, som er blitt større.  

Den samme skjer i Norge, og det er min påstand at Dagsrevyens vedvarende og sterke neglisjering av størstedelen av landet fungerer som katalysator for disse prosessene. 

I utredningen om et norsk TV 2 som Willoch-regjeringen bestilte, skrev det såkalte Bore-utvalget midt på 1980-tallet - for 30 år siden - at ”ute i landet opplever mange NRK-fjernsynet i dag som en slags regionkringkaster for Oslo-området, preget av hovedstadsområdets referanserammer”.  

Utvalget foreslo et norsk TV 2 som et nettverk av regionale stasjoner. Slik ble det ikke, men kanskje var det plasseringen i Bergen som fikk nyhetsledelsen i TV 2 til å organisere nyhetsarbeidet annerledes enn NRK. TV 2s nyhetsredaksjon plasserte reportere som et korrespondentnett rundt om i landet, og ga dem én oppgave: Å produsere riksnyheter. Svært ofte har de jobbet etter en modell der de går fra individ til struktur. De begynner med et enkelttilfelle og undersøker om problemet er allment. De kopler sammen medarbeidere i flere distrikt og hovedredaksjonene i Bergen og Oslo, og gjør den ene, lokale observasjonen til noe som er relevant for hele landet.  

Et godt eksempel er graveprosjektet som ble hetende ”Eldrebløffen”, og som til slutt ble belønnet med Skup-pris. Asbjørn Øyhovden på Hamar-kontoret laget en sak om Hjørdis som ikke fikk sykehjemsplass til tross for at hun var svært dårlig. 

Nyhetsledelsen i Bergen koplet på andre kontor for å sjekke hvordan situasjonen var over hele landet. Myndighetene hadde ikke slike tall, så TV2 skaffet dem. De snakket med alle landets kommuner og fant ut at 3000 mennesker var i samme situasjon som Hjørdis. Ved å gå fra individ til struktur klarte de å skape en nasjonal sak som begynte i Hamar og som ikke endte i Oslo før den var blitt til et politisk press som regjering og storting måtte forholde seg til. 

Dagsrevyens foretrukne modell er den motsatte. De begynner ovenfra, ofte med en rapport eller en undersøkelse levert av et politisk parti, et fagforbund eller en interesseorganisasjon, vanligvis servert og anrettet av et PR-byrå. Når strukturkritikken er på plass, hentes det inn et case, vanligvis ikke for langt fra Marienlyst. Så går saken sin gang mellom ulike kontor og instanser i hovedstaden. Menneskene som saken angår direkte er ikke kjerne for journalistikken, de er bare visuelle grep for å gi reportasjene et sterkere følelsesmessig trøkk. 

Den vertikale integrasjonen er det jeg oftest savner i NRKs behandling av saker med rot utenfor Oslo. De blir altfor ofte kapslet inn i den geografiske tilhørigheten – dette er en sak fra Ålesund, her skjer det noe i Stavanger – uten at NRK bruker ressursene sine til å utvide saken og se om det samme skjer andre steder – eller om andre regioner har funnet langt bedre løsninger på problemet.  

Grunnholdningen ser ut til å være at det som skjer i Oslo er relevant for hele landet, mens det som skjer i Trondheim bare interesserer trøndere. Faktum er at begge deler vil bli mer relevant, om man tar seg bryet med å sjekke om oslosaken eller trondheimssaken har paralleller i - eller forgreninger til – andre regioner.

Det er bare å studere dekningen av dieselforbudet i Oslo tirsdag mot den helt parallelle datokjøringen i Bergen for et år siden. I stedet for en Oslo-sak kunne dette blitt en løsningsorientert nasjonal reportasje. 

Dette kalles internasjonalt for cross border-journalism, og er et sterkt voksende fenomen. Fordi dagens samfunnsutfordringer er grenseoverskridende, enten det dreier seg om migrasjon, handel, terror, klimaendringer eller kriminalitet, har journalistene innsett at det ikke lenger er mulig å sette borgerne i stand til å forstå sin egen virkelighet hvis ikke også journalistikken krysser grensene.  

Derfor oppstår det transnasjonale journalistiske prosjekt mellom etablerte redaksjoner, som vi så i Panamapapirene, og mellom frilansere, som i prosjektet Investigate Europe som har hatt store reportasjer på trykk i Aftenposten og de andre store regionavisene de siste månedene. For sikkerhets skyld får jeg flagge at jeg kjenner det siste prosjektet spesielt godt fordi jeg deler seng og skrivebord med den norske deltakeren. 

Sentraliseringen av det norske samfunn gjør det påkrevd med en tilsvarende strategi også nasjonalt. Vi trenger en journalistikk som krysser både kommune- og fylkesgrenser, og ingen er bedre rustet til å gjøre dette, enn NRK. 

Hadde Dagsrevyen oppdaget det nasjonale potensialet i Sandefjord-saken, ville distriktskontor i vest og nord kunne sjekket hvordan tilstanden er i andre kommuner. Det kunne blitt langt tydeligere at dette var en sak som angår foreldre, barn, lærere og skoleeiere alle steder.  

I innstillingen om kommersiell allmennkringkasting som Mediemangfoldsutvalget leverte i oktober, skriver de at TV2 har vært en pioner i produksjon av nyheter og aktualitetsprogram med – sitat  ”nærhet til folket”. I denne formuleringen ligger det selvsagt en implisitt kritikk av NRK for å ha sviktet på denne nærheten. Denne kritikken bør svi. 

TV2 har dessverre bestemt seg for å rasere det regionale nettverket som har gitt stasjonen dette viktige fortrinnet. Desto viktigere er det å diskutere hvordan NRK kan forbedre sin profil, ikke minst fordi NRK allerede har en regional organisering og tilstedeværelse. Det er ikke først og fremst et ressursspørsmål. 

Etter min kommentar om Aibel og kioskranet i fjor, fulgte som nevnt Nationen opp. Det samme gjorde Nordlys, Klassekampen, Romsdals Budstikke og andre aviser. Analysen var den samme overalt. På lederplass i Klassekampen skrev Bjørgulv Braanen at det kan se ut som Norge i mediesammenheng er i ferd med å drive fra hverandre. Han konkluderte med å si at de gode lokale og regionale mediene som vi fremdeles har, ikke er nok. Vi trenger også riksdekkende medier og kanaler som kan bringe oss sammen til en felles samtale om hvem vi er og hva vi skal. 

Denne samtalen må begynne i NRK. Det vil si – den må fortsette - og antakelig tas på langt større alvor enn tidligere. 

Nyhetssjef Stein Bjøntegård og distriktsredaktør Inger Johanne Solli i Hedmark og Oppland hadde en interessant meningsutveksling i Nationen. Bjøntegård innrømmet at Dagsrevyen har vært for dårlige til å prioritere distriktsaker som kan være relevante, men la til at ansvaret også ligger på distriktskontorene. De er ”ikke alltid flinke nok til å finne saker som er interessante for andre enn dem som bor akkurat der saken skjer”. 

Til dette repliserte Solli at hun nok ser dekningen fra landet utenfor Oslo fra et litt annet perspektiv enn Bjøntegård. I Hedmark og Oppland har de jobbet hardt for å få saker på i Dagsrevyen, ”rikse” dem, som det heter i internsjargongen. Men nå er ikke lenger dette det viktigste. De vil heller forsøke å få en sak på forsiden til nrk.no. 

I denne lille meningsutvekslingen mellom de to NRK-sjefene ligger både den ene og den andre hunden begravet.  

Så lenge jeg har skrevet mediekritikk, og det er etter hvert blitt et kvart århundre, har frontene mellom distriktskontorene og Marienlyst ligget fast. DK-ene klager over at det er vanskelig, nesten umulig, å få gehør i Dagsrevyen for at store nyheter for Vestlandet eller Nord-Norge også har nasjonal interesse, i hvert fall like mye som den siste månedsstatistikken over kvadratmeterprisene på leiligheter i Oslo.  

Nyhetsledelsen i Oslo svarer at det står ikke på viljen, det er tilfanget det skorter på. Og ikke bare volumet. Det er også lett å ane en undertone av kritikk mot kvaliteten på innslagene fra distriktskontorene. 

Sannsynligvis ender denne runden også slik. Jeg har framført kritikken fra den delen av landet som rubriseres under samlebetegnelsen ”distriktene”, fra de ”avstengte fjorder”. Etter meg kommer Alexandra Beverfjord antakelig til å si som hun sa til Klassekampen at Dagsrevyen rett som det er har med vesentlige saker fra distriktene, og at både omdømmeundersøkelsene og seertallene tyder på at misnøyen er begrenset. Så vil ledelsen si at de sikkert kan bli bedre, men at vi ikke må glemme at det er mange saker av både nasjonal og internasjonal betydning som skal med i sendingene. 

Alt dette er riktig. Men jeg tror ærlig talt det går an å gjøre mer for å bringe denne eldgamle debatten ut av skyttergravene. Det forutsetter noen tunge strukturelle grep – og noen dype innrømmelser. 

For det første bør NRKs nyhetsledelse bite i det sure eplet og innrømme at akkurat på dette feltet har TV 2 vært bedre enn NRK til å oppfylle kravet i NRK-plakaten om å reflektere det geografiske mangfoldet i Norge. Når TV 2 av kortsiktige økonomiske grunner avvikler dette fortrinnet, bør NRK erobre det. 

Det kan gjøres på akkurat samme måte, ved å plassere ut gode reportere i distriktsredaksjonene og utelukkende gi dem som oppgave å lage riksnyheter. De bør også drilles i cross border-journalistikk over distriktsgrensene, slik at de blir i stand til å angripe store og generelle fenomen som et godt innøvd team. En sped begynnelse er det felles graveteamet som distriktskontorene i nord har etabert. 

Ideelt sett burde disse reporterne vært ledet av noen som heller ikke sitter på Marienlyst. Det kan være vanskelig å få til rent organisatorisk. Men jeg vil gjerne gjenta et forslag jeg fremmet da Grethe Gynnild Johnsen inviterte meg til å snakke til distriktsredaktørene for et par år siden. Dette var rett i etterkant av den pinlige romkvinnesaken, og nyhetsledelsen hadde akkurat vedtatt at det skulle være en redaktør til stede til Dagsrevyen var ferdig hver kveld, for å sikre at kontroversielle avgjørelser var forankret på redaktørnivå. 

Jeg foreslo at denne oppgaven burde overlates til distriktsredaktørene i en turnus. En uke om gangen burde en av distriktsredaktørene være fungerende kveldsredaktør for både hovedsendingen og ni-sendingen.  

De ville ta med seg det annerledes perspektivet som Inger-Johanne Solli snakker om, og bruke det til å endre profilen på sendingene. Samtidig ville de på nært hold kunne vurdere holdbarheten i nyhetsledelsen påstander om at leveransene fra distriktskontorene ikke er gode nok, og dra hjem for å forbedre dem. 

Det er en kapitulasjon hvis distriktskontorene gir opp Dagsrevyen og heller satser på å bli synlige på nrk.no. Stein Bjøntegård sa til Nationen at målet er å speile hele landet gjennom Dagsrevyens sendinger, samtidig som sendingen skal være relevant for flest mulig.  

Det er et ekstremt viktig mål, ikke bare for Dagsrevyen, men for nasjonen. Det er også et oppnåelig mål – men vi kommer ikke til å nå det om vi bare gjentar den samme debatten annethvert år.