Arne Jensen (til venstre) og Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening.
Erik Waatland/NR
DEBATT:
Tillit på toppnivå
«Norske redaktørstyrte medier scorer skyhøyt på tillitsmålingen som ble presentert under Nordiske Mediedager i dag. Det skjer parallelt med at oppslutningen om de samme mediene aldri har vært høyere».
Publikum blir bedt om å svare på et nesten håpløst spørsmål: I hvilken grad har du tiltro til nyhetsmediene generelt? Hvorfor er det «håpløst»? Jo, fordi man blir bedt om å svare på noe som nesten ingen kan ha forutsetninger for å svare på.
Den enkelte av oss kan selvsagt strengt tatt bare svare på hvilken tiltro vi har til de nyhetsmediene vi selv forholder oss til. Å spørre om tiltro «generelt» er som å be folk om å holde igjen og ikke gi uttrykk for noen særlig tiltro. Like fullt svarer godt over en firedel av de drøyt tusen respondentene i Respons Analyses panel at de har «stor tiltro» til «nyhetsmediene generelt». Ytterligere 57 prosent har «noe tiltro». Kun 12 prosent har «mindre tiltro» og bare én fattig prosent har «ingen tiltro».
Det mest interessante er at andelen som svarer at de har «stor tiltro» har økt fra 15 prosent til hele 28 prosent siden 2007. Det skjer samtidig som andelen som svarer at de har «noe tiltro» gått ned fra 68 til 57 prosent. Samlet sett har altså tiltroen økt, og den har økt markant i styrke. Det er strengt tatt oppsiktsvekkende. Ikke minst er det en kraftig realitetsorientering for alle dem som hevder at «mainstream media» er i ferd med å miste grepet på publikum og at de «alternative» mediene er i ferd med å ta over. I det minste er det inntrykket som forsøkes skapt i enkelte kommentarfelt. Tøys og tull! Aldri har de redaktørstyrte mediene stått sterkere i bevisstheten hos det store flertallet. Aldri har så mange vært villige til å betale for kvalitetssikret, uavhengig og etterrettelig journalistikk. Abonnements- og lesertall når nye høyder. Journalistikken når ut til flere.
Medieundersøkelsen 2021 forklarer hvorfor: Det er der publikum finner den journalistikken de kan stole på. Det er der de finner den journalistikken som gir sikker informasjon når krisen slår inn. Derfor vinner VGs koronaspesial Den store journalistprisen. Det er der du finner den journalistikken som setter et reelt søkelys på makten og ikke bare skjeller ut politikere og andre i posisjon.
Det er derfor Dagens Næringsliv vinner SKUP-prisen for avsløringen av Equinors giganttap og hemningsløse pengebruk i USA. Det er i de redaktørstyrte lokalavisene folk finner den journalistikken som forteller om hvilke konsekvenser det får for det lokale næringslivet at alt stenges ned eller hvordan det er for eldre mennesker ikke å få besøke sin ektefelle gjennom 50 år på sykehjemmet.
Så da er alt bare bra? Nei, det er det ikke. Trolig burde vi vært enda mer kritiske overfor en del av de tiltakene myndighetene har iverksatt under pandemien, og ikke minst til måten de ble vedtatt og iverksatt på. Trolig burde vi vært flinkere til å avdekke hvordan sårbare grupper ble enda mer sårbare da skoler og barnehager stengte. Kanskje burde vi vært raskere til å stille spørsmål ved om strategiene virket og hvilke faglige råd de bygget på. Kanskje burde vi vært flinkere til å dokumenter hvordan pandemien ble håndtert på norske sykehus?
Da skal det til gjengjeld sies at myndighetene ikke alltid har gjort det enkelt. Sentrale dokumenter, primært fra faglige organer og ekspertgrupper, har blitt unntatt offentlighet. Muligheten for å dokumentere håndteringen av de koronasmittede ved norske sykehus har vært tilnærmet null. Mediene har i praksis vært nektet enhver tilgang. Paradoksalt nok har det norske folk fått bedre innblikk i situasjonen ved Italienske og spanske sykehus enn ved norske. Norske helseforetak har praktisert en taushetskultur hinsides både fornuft og norsk lov, noe som har resultert i at vi det norske folk har gått glipp av vesentlig informasjon om smitteutvikling.
I dette ligger en viktig melding til norske politikere. Kulturminister Abid Radja holdt denne uken en redegjørelse for Stortinget om ytringsfrihet, pressefrihet og måloppnåelse i mediepolitikken. Han skrøt av både norske medier og norsk mediepolitikk. Det er det grunn til. For femte år på rad troner vi på verdenstoppen når det gjelder pressefrihet. Men det faktum og de tillits- og brukertall vi ser er ikke et resultat bare av den mediepolitikken som måles i kroner og øre og økonomiske og tekniske rammer.
Det er også et resultat av at det er mulig å utøve journalistikken. Det igjen innebærer blant annet tilgang til informasjon. Derfor bør politikerne, og særlig mediepolitikerne, bekymre seg for alle de forsøk vi nå ser på å innskrenke journalisters tilgang til offentlig informasjon; helseforetak som ikke lenger vil gi ut informasjon om tilstanden til pasienter som er skadet i ulykker; Statistisk sentralbyrå som nå praktiserer taushetsplikt for alle data som de samler inn; politiet som ber om en tilsvarende altomfattende taushetsplikt for all informasjon de håndterer; offentlige etater som dyrker kulturer hvor de ansattes ikke skal ytre seg kritisk om virksomheten. For å ta noen eksempler. Slik kan vi fortsette. Og situasjonen er forverret under pandemien. Det skaper til slutt et samfunn som er taushetsbelagt ved kilden. Da blir det ikke enkelt å lage journalistikk eller kritisk å ettergå makten. Og det er jo det vi primært skal gjøre.
