- VEGARD VENLI, journalist i Kommunal Rapport og medlem av Pressens offentlighetsutvalg.
Her kommer oppskriften til politikere som ønsker mer kritisk og undersøkende lokaljournalistikk – fra en «gravejournalist».
Dette bør både Arbeiderpartiet og Høyre få med seg.
Arbeiderpartiets Raymond Johansen ønsker seg mer kritisk og undersøkende journalistikk om Oslo kommune. Han er oppgitt over journalister som ringer for å intervjue han, uten at de brukt tid på å sette seg inn i saken.
Norge er inne i en «farlig mediekrise», hevder Johansen.
At hans eget parti nettopp har bidratt til en vesentlig svekkelse av rammebetingelsene for kritisk kommunaljournalistikk, er visst alt glemt.
Da Stortinget før sommeren endret offentlighetsloven, brukte nemlig Arbeiderpartiet sine stemmer på å støtte opp om et helt annet verdisyn enn det Johansen nå fronter.
Her var det politikernes arbeidsro det skulle vernes om. Lovendringen innebærer helt konkret at byrådet i Oslo fikk styrket sin rett til å hemmeligholde sakspapirer - på bekostning av journalisters rett til innsyn.
Det er nå opp til byrådet selv å bestemme når det skal bli offentlig debatt om en sak. Byrådet kan i prinsippet behandle saker bak lukkede dører i månedsvis før de legger den frem.
Fra da av får journalistene én uke på å «grave» i saken, før den vedtas med endelig virkning.
Det virkelig ironiske er at lovendringen nettopp kom som følge av at en undersøkende journalist – undertegnede – fikk medhold fra Sivilombudsmannen i at Oslo-byrådet måtte gi fullt innsyn i sine sakspapirer.
Ombudsmannens uttalelse fra 2012 kom bare ett år etter at Arbeiderpartiet hadde lovet at de ved første korsvei skulle sørge for mer demokrati og mer åpenhet. Den første anledningen fikk partiet nå før sommeren.
Ja, det var faktisk første gangen etter 22. juli, at Stortinget behandlet en sak om offentlighetsloven.
Jeg stilte selv i Stortinget og advarte mot konsekvensene, det samme gjorde presseorganisasjonene. Vi ble ikke hørt.
Og mens Per Olaf Lundteigen (Sp) beskrev prosessen som noe av det mest skandaløse han hadde vært med på som stortingspolitiker, sto Arbeiderpartiets representant på stortingets talerstol og forsvarte saken.
Alle i partiet stemte dessuten for forslaget, som i praksis innebærer mer lukkethet og mindre demokrati.
At det nå blir vanskeligere å drive kritisk og undersøkende lokaljournalistikk i Oslo og alle andre kommuner med parlamentarisk styreform, er med andre ord et resultat av en viljestyrt politikk.
At det gjennom flere år har vært utfordrende i Oslo, skyldes ikke knapphet på redaksjonelle ressurser, men en kommune som gang på gang nekter innsyn i ubehagelige saker. Det var også Oslo-byrådet som sørget for den nevnte lovendringen.
Det Høyre-styrte byrådet i Oslo har i det store og det hele vist en utstrakt vilje til å hemmeligholde, i saker der de kunne ha valgt åpenhet. Her kommer flere eksempler:
- Jeg ønsket å komme til bunns i hvor mange hundre millioner kroner et kommersielt reklameselskap planla å tjene på å eksponere byens innbyggere for reklame på byens nedstigningstårn. Ikke bare nektet byrådet innsyn i dokumentene som ga svaret på dette, men gjennom syv måneder nektet de også å sende fra seg dokumentene til Fylkesmannen.
- Jeg ønsket også å få vite hva kollektivselskapene i byen tjener på å eksponere reisende for reklame. Men jeg ble nektet innsyn, fordi kommunens selskap som deler ut reklamekonsesjoner Sporveisannonsene AS, manglet ansatte og derfor visstnok ikke var i stand til å ekspedere innsynskravet. Til tross for at de årlig sørger for et årlig tilskudd til bykassen på flere titalls millioner kroner.
- Jeg ønsket innsyn i dokumenter om en tidligere toppleder i Oslo som fikk beholde sin millionlønn, til tross for at vedkommende selv valgte å forlate stillingen. Men byrådet nektet innsyn i snaut to måneder, og unnlot også denne gangen å sende dokumentene til Fylkesmannen for klagebehandling.
Vi har en flott offentlighetslov her i landet, men praksis viser at den er verdiløs uten en politisk toppledelse lokalt som forsvarer lovens prinsipper også når det koster dem noe selv.
Det er et lovbrudd når en kommune lar være å sende fra seg dokumenter til Fylkesmannen, men Fylkesmannen har jo ikke andre sanksjonsmidler enn å skrive «strenge» brev.
Praksis har vist at Oslo kommune obstruerer loven når det selv passer dem.
Det jeg som journalist trenger da, er politikere som virkelig forsvarer åpenheten. Politikere som derimot bare er opptatt av åpenhet og pressefrihet i valgkampen, men som svikter når det virkelig gjelder, hjelper meg lite.
