Klassekampen fyller år, og tidligere redaktør skriver om avisas fortid, nåtid og framtid i anledning jubileet.

Kommentar

Klassekampen: Avisa som «syklet på vannet»

«Hovedtrendene på mediemarkedene er i dag preget av mobilnyhetenes kjappe tilbud. Klassekampen har valgt å konkurrere i en annen liga», skriver tidligere redaktør Sigurd Allern i forbindelse med avisas jubileum.

Denne artikkelen er over to år gammel.

  • SIGURD ALLERN, professor emeritus i journalistikk ved Universitetet i Oslo. Han var ansvarlig redaktør i Klassekampen i 1969-72 og 1979-95
Sigurd Allern 

Klassekampen, som det siste tiåret har vært en bejublet opplags– og lesertallsvinner i norsk presse, runder i februar et halvt århundre. Selv om aviser som overlever barndomsårene ofte blir gamle, er Klassekampens utvikling spesiell. Avisa har evnet å forvandle seg selv fra et partibyggende propagandaorgan til en rød, men partipolitisk uavhengig, profesjonell avis som stadig vinner nye lesere.

Utenfor Norge kjenner jeg svært få vellykte eksempler på vellykte og varige, radikale avisetableringer fra denne tidsperioden. Det fremste eksempelet var lenge franske Liberation (grunnlagt 1974 av blant annet Jean-Paul Sartre), men etter at investoren Édouard de Rotschild ble en av de store eierne i 2005 har avisa endret politisk profil og blitt til en slags sentrumsavis. En nærmere europeisk avisslektning er for Klassekampens vedkommende Die Tageszeitung (taz) i Berlin, som ble grunnlagt i 1978, året etter at Klassekampen ble dagsavis.

Da Klassekampen, utgitt av «en gruppe marxist-leninister», ble lansert med månedlige utgaver i februar 1969, var avisa på flere måter et tidstypisk politisk prosjekt.

For de yngre generasjonene i Norge og mange andre land var politikken preget av de store omveltningene som «1968» i ettertid symboliserer: internasjonale protester mot Vietnamkrigen, maiopprør i Frankrike med studentprotester og arbeidsplassokkupasjoner, samt engasjementet mot Sovjets okkupasjon av Tsjekkoslovakia. Mange partier, blant dem Sosialistisk Folkeparti her hjemme, ble splittet, nye politiske grupper vokste fram på venstresida. Publikasjoner av Klassekampens type var ikke noe unikt; maoistgrupper, syndikalister og trotskister startet i denne perioden en rad slike aviser rundt om i Europa. De fleste gikk likevel relativt raskt til grunne.

Hvorfor skjedde ikke det samme i Norge? For å svare på det spørsmålet tror jeg vi må se både på avisas egen redaksjonelle utvikling og noen særegne trekk ved det norske mediesystemet. Jeg velger å starte med å si litt om det siste, og da erstatter jeg en stund eks-redaktørens hatt med medieforskerens.

I en velkjent, komparativ analyse av vestlige lands mediesystemer har Daniel Hallin og Paulo Mancini (2004) framhevet noen typiske, historiske trekk ved det de kaller den demokratisk-korporative modellen i Norden og en del andre land i Nord-Europa.

Noen sentrale kjennetegn ved dette mediesystemet er at pressestrukturen har vært preget av både kommersielle aviser og aviser eid av eller knyttet til politiske bevegelser. Pressens rolle som partiorganer («politisk parellisme») har dessuten latt seg kombinere med journalistisk profesjonalisering.

I tillegg har Nordiske land en sterk pressefrihetstradisjon der journalistisk autonomi har sameksistert med en tradisjon for statlige inngrep i mediemarkedet gjennom allmennkringkasting og pressestøtte. På grunn av slike trekk har mediesystemet skilt seg både fra det politisk polariserte mediesystemet i Sør-Europa og den sterke, ensidige kommersialismen i USA.

Etter min mening har alle disse faktorene hatt betydning for Klassekampens gradvise vekst – og indre forvandling. Da avisa ble startet var nesten alle ledende norske aviser partiorganer, og de politiske journalistene nært knyttet til sine partigrupper. «Partiprosjektet» Klassekampen var sånn sett i tråd med sin tid selv om den ideologiske propagandaen skilte seg ut mht. innhold, tone og omfang. Sekteriske, politiske kommentarer er lett å finne i disse utgavene.

Det spesielle med Klassekampen i forhold til parallelle prosjekter i andre land er imidlertid at avisa i denne tidlige fasen (månedsavis 1969-72, ukeavis 1972-76) i tillegg publiserte avsløringer og reportasjer som det ellers var lite av i annen presse. Noe handlet om politisk overvåking og illegitime NATO-øvelser rettet mot fagforeninger og folkelige protester, annet stoff rapporterte om streiker og arbeidsplassproblemer borgerlig presse ikke ville ta i.

Avisens enkle, partivinklete stoff ble i noen grad kombinert med genuine former for journalistikk. Den dugnadsbaserte idealismen, begrunnet som et partiprosjekt, skapte gradvis forutsetninger for det som mange år senere ble utviklet til en journalistisk institusjon i sin egen rett.

For Klassekampens del kan det legges til at avviklinga av rollen som partiavis – koblet med en sterk, journalistiske profesjonalisering – i stor grad faller sammen en relativt parallell utvikling i andre deler av det norske medielandskapet.

De første norske avisene som forsvant fra partikartet var Venstre-avisene i slutten av 1970-årene, med det handlet mer om Venstres splittelse og sammenbrudd enn avisenes egen utvikling. Høyre-pressen holdt stand som partiaviser til midten og slutten av 1980-årene, deretter fulgte omleggingen innen A-pressen. Klassekampen avviklet rollen som organ for AKP (og RV) våren 1991.

Ingen slike løsrivingsprosesser går på skinner. For Klassekampens del var startfasen som dagsavis (fra våren 1977) spesielt vanskelig, og det av to grunner. Aviseieren – AKP (ml) – hadde i 1975-76 gått gjennom en kampanjepreget «korrigering» preget av sterke ultra-venstreinnslag, og resultatet for dagsavisa ble katastrofalt.

For det første vedtok partiledelsen et «redigeringsdirektiv» som skulle gjøre avisa til et mer direkte partistyrt redskap enn den noen gang tidligere hadde vært.

For det andre bestemte partiets ledelse – i et anfall av venstre-libertarianisme og statsskrekk –å si nei til pressestøtte. I 1978 var Klassekampen i praksis konkurs, men ble på kort sikt berget gjennom en storstilt innsamlingsaksjon.

Etter harde indre debatter ble linja i 1979 lagt helt om; redigeringsdirektivet ble avskaffet og i praksis erstattet av et redaktøransvar i pakt med Redaktørplakaten. Avisa søkte om pressestøtte og fikk utnytte retten til å trykke statsannonser.

Jeg ble i denne perioden ansatt som ny ansvarlig redaktør, en oppgave jeg hadde helt fram til 1995. Alf Skjeseth har beskrevet denne tida i sin bok om Klassekampens historie – med den betegnende tittelen «Sykle på vannet», en metafor lånt fra Dag Solstads bok om Gymnaslærer Pedersen og ml-erne som i sitt idealistiske overmot sykla på vannet på vei til en sommerleir på Håøya.  

Når jeg –med redaktørhatten på – skal si noen ord om avisa omlegging og ekspansjon i den perioden jeg selv hadde hovedansvaret, så velger jeg å framheve dette: En avis som har svært begrensete økonomiske ressurser må for å lykkes våge å bruke folk og penger på å utvikle enkelte stofftilbud som har høy journalistisk kvalitet. Jeg tror vi lyktes med dette på noen utvalgte områder.

Avisa etablerte for eksempel tidlig i 1980-årene en av Norges aller første gravegrupper for økonomisk journalistikk. Avsløringstradisjonen knyttet til overvåkingspoliti og NATO-øvelser ble ført videre gjennom en kartlegging av norsk høyreekstremisme.

De originale utenriksreportasjene var oppsiktsvekkende mange til å være en så liten avis. En bevisst strategisk satsing på kulturstoffet ga gradvis større redaksjonelle bredde – og mulighet til å nå nye lesergrupper. Helt fram til kampen rundt EF-avstemninga i 1994 ga dette også en viss opplagsøkning.

Avisa har senere vært gjennom en større krise og bølgedal, utløst av at min etterfølger som ansvarlig redaktør, Paul Bjerke, ble kastet i 1997. De fleste redaksjonelle medarbeidere sa da opp jobben, svært mange skribenter forsvant. Det resulterte i et betydelig opplagsfall og førte til en krise som ville knekt de fleste andre dagsaviser. Den ble ridd av.

På ny viste avisa seg som kollektivt prosjekt med evne til å mobilisere en den typen leserstøtte som nå, med et engelsk uttrykk, kalles «crowd-funding». Fem år senere startet en ny opplagsøkning. Den viste seg å bli oppsiktsvekkende sterk og langvarig, noe som i tillegg – også takket være pressestøttesystemet – har gitt avisa muligheter til å utvikle en kvalitetsavis som i dag vekker internasjonal oppsikt.

Dette er i første rekke en frukt av et klokt og stabilt redaksjonelt lederskap, og Bjørgulv Braanen fortjener all den ros han har fått for dette som ansvarlig redaktør i det meste av den siste perioden. Og kryss i taket, avisa har med Mari Skurdal, omsider fått den første kvinnen i posisjonen som ansvarlig redaktør.

Etter min mening, og her taler medieforskeren igjen, var den viktigste strategiske, beslutningen Klassekampens ledelse tok etter årtusenskiftet at avisa konsekvent holdt fast ved papiravisen som hovedtilbud til leserne. Nye ressurser ble brukt på det som andre redaksjoner i mange år begynte å prioritere ned.

I en tid der medieledere (applaudert av digitalprofeter i ulike leire) la ut stadig mer stoff gratis på nettet og sovnet til våte drømmer om nye digitale annonseinntekter som finansieringsgrunnlag, valgte Klassekampen å gå mot strømmen. Av redaktørene var det vel ellers bare Trygve Hegnar som på et tidlig tidspunkt forstod at de fleste av dem gjorde opp regning uten vert. Snart viste det seg at Facebook og Google kapret brorparten av disse inntektene.

For Klassekampen, som alltid har vært en relativt annonsefattig avis, er ironisk nok dette økonomiske hamskiftet av mindre betydning. Dagbladets pågående forvandling til en ren nettavis har dessuten for lengst åpnet nye markedsmuligheter for Klassekampen og andre nisjeaviser som primært satser på et lesende publikum. Hovedtrendene på mediemarkedene er i dag preget av mobilnyhetenes kjappe tilbud. Klassekampen har valgt å konkurrere i en annen liga, og har så langt hatt stor suksess med det.

Framtidens skjær i sjøen er først og fremst problemer knyttet til distribusjon. Hvis Schibsted etter hvert lykkes med å likvidere sin egen, trykte presse vil konsekvensene bli følbare for hele mediebransjen. Den nåværende regjeringen ser ut til å se rolig på en slik utgang. Allerede i dag angripes postdistribusjonen som både lokal- og riksaviser er avhengig av.

I praksis undergraver det en vesentlig del av infrastrukturen for et demokratisk pressesystem. Men fortsatt er det tid for en annen mediepolitikk.

Gratulerer med jubileet!

Powered by Labrador CMS