Hva om Trine Skei Grande var Per Sandberg? Da ville mediene veltet seg i moralsk indignasjon

• KJETIL ROLNESS, sosiolog og skribent

«Dessverre er Grande-saken en stor seier for alternativhøyre», skrev Morgenbladet redaktør, Anna B. Jensen, i en kommentar nylig. Og den hun trakk fram som eksempel på at Resett hadde lykkes med sin agenda i sosiale medier, var meg - og mine «våpendragere» (sic).

Man er etterhvert vant til å bli plassert i båser man ikke kjenner seg igjen i. Men denne gangen lette jeg forgjeves etter tegn og beviser:

Ikke tilhører jeg Resetts «heiagjeng», og jeg synes nettstedets journalistikk og redegjørelse for egne motiver i Grande-saken står til stryk.

Ikke har jeg noe ønske om å ramme Grandes troverdighet på grunn av hennes innvandringsliberale holdning.

Ikke sympatiserer jeg med alternativhøyre, tvert imot har jeg flere ganger tatt avstand fra den nye amerikanske høyreradikalismen.

Ikke ønsker jeg å svekke metoo-kampanjen. Jeg har klart og tydelig støttet den - ikke minst i Giske-saken. (At bevegelsen også bør tåle et kritisk søkelys for ensidighet, overdrivelser og utilsiktede konsekvenser - som alle andre «revolusjoner», er en annen sak.)

Men Morgenbladet greier altså å skape det motsatte inntrykk ved bruk av mistanke, sidestilling og assosiasjons­metoden.

Noe som ikke overrasker. Det er ikke lenge siden avisen framstilte YouTube-fenomet Jordan Peterson - en klassisk liberal og rasjonell akademiker - som en «åndelig leder i 'alt-light'-universet, den brede og mer moderate strømningen rundt den høyreekstreme "alt-right"-bevegelsen.»

I dette brungrumsede landskapet befinner visstnok jeg meg også. Og her er hva jeg skrev om Grande, som Jenssen har hengt seg opp i:

«Jeg er ingen overgriper, sa hun til offentligheten. Neida, hun var bare toppolitikeren (38) som hadde sex med en beruset 17-åring. Sånt som pleier å gi mannlige tillitspersoner sparken på flekken.»

Jeg skrev dette vel og merke etter at gutten sto fram, og bekreftet at historien i all hovedsak var sann - inkludert det viktige faktum av det skjedde frivillig. Jenssen mener jeg tar fullstendig feil når jeg hevder at et mannlig tillitsvalgt ville ha måttet gå i en tilsvarende sak:

«Meg bekjent er det ingen saker der mannlige politikere har måttet gå etter frivillig sex med 17-åringer i nyere norsk historie.»

Hvis Jenssen virkelig ikke kjenner Ingebrigtsen-saken, får vi ta et lite tilbakeblikk på nyere norsk historie:

Roger Ingebrigtsen var Nord-Norges wonderboy i rikspolitikken. Rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Rådgiver i Kommunal­departmentet. Statssekretær i tilsammen fire departementer. Leder av Tromsø Arbeiderparti. I 2012 kjempet han om å bli nominert som partiets toppkandidat på stortingvalgslisten.

Men ble felt av en sju år gammel sexhistorie.

I 2004, i en alder av 37, innledet han en seksuell relasjon til en 17-årig jente. Jenta var med i AUF, men både i mediedekningen, i partiets redegjørelse og i Ingebringtsen egen syndforkarling var det ikke partirelasjonen, men alderforskjellen som ble trukket fram. Det var den som gjorde forholdet «umoralsk» og «uakseptabelt».

Ingebrigtsen sa:

- Det var feil av meg som en voksen mann å innlede en seksuell relasjon til en ung kvinne.

Partisekretær Raymond Johansen sa:

- Han erkjenner å ha hatt et uakseptabelt forhold til en yngre jente. Det han har innrømmet, er et tillitsbrudd og vitner om dårlig dømmekraft. Når du er politiker er du avhengig av av tillit.

Jenta påsto riktignok at hun hadde følt seg presset til ha en seksuell relasjon, noe som låt merkelig, siden hun også innrømte at de hadde hatt jevnlig sex i årene 2004 og 2005 - og at forholdet varte i noen år til. Det var altså snakk om et langvarig seksuelt forhold på privaten.

Det var heller ikke hun som varslet om saken, men andre i partiet som støttet Ingebrigtsens motkandidat i nominasjonskampen. Likevel var det ingen tvil, ingen debatt, og nesten ingen motstemmer da saken ble blåst: Ingebrigsten måtte trekke seg både som statsekretær og stortingskandidat, og en løfterik politisk karriere var over.

Man kan selvsagt diskutere disse to sakenes likheter og ulikheter. Men det er vanskelig å se at de skulle være moralsk vesensforskjellige. I hvert fall ikke så forskjellige at den ene saken fortjente å ende i en «politisk henrettelse» og den andre i et samstemt forsvar for politikeren - mot «ryktene» og anklagene fra det fæle nettstedet.

Etablerte journalister og pressefolk mener altså Grande-saken ikke burde ha vært noen sak i det hele tatt, selv ikke etter at det er slått fast at hendelsen fant sted, og ikke bare var et rykte.

Mange mener visst også at det avgjørende moralske aspektet var partimedlemskapet til gutten.

Hadde han vært med i Venstre, ville episoden vært et utilbørlig maktovergrep. Ellers er det bare en dum festhistorie eller et forfriskende cougar-eventyr i kornåkeren.

Men hvordan man enn snur og vender på det, har Grande-saken elementer som både pressen og almennheten ellers reagerer på: Maktposisjon (i kraft av å være kjendis og topppolitiker), betydelig alderforskjell, og en mindreårig i beruset tiltstand.

I 2012 sa Grande selv at det var uakseptabelt å feste med mindreårige: «Venstre skal forholde seg til norsk lov, og 17-åringer har ikke lov å drikke.»

Dette sa hun fire år etter at hun selv hadde festet  - og hatt sex med - en 17-åring. Det skjedde attpåtil i en eksponert sammenheng med flere vitner, i et bryllup som ikke var uten politiske relasjoner.

I tillegg har vi altså påstanden fra den nå 26-årige mannen - bekreftet av VG - om at Grande har spredt en historie om at det var han som «dratt med henne bak et hus og hoppet på henne». 

Om dette er god nok grunn til at Grande må gå, får andre vurdere. Jeg har bare reagert på noe som sterkt ligner på presseetisk dobbelstandard.

Og jeg står ved min påstand om at kjønn og politisk tilhørighet er grunnen til forskjellsbehandlingen:

Hadde Per Sandberg hatt sex med en full 17-årig jente, og håndtert avsløringen på samme måte, ville norske medier ha veltet seg i moralsk indignasjon.

De ville ledd av hans forsøk på å bagatellisering («Jeg har vokst opp i Trøndelag, jeg har drukket på fester.»).

De ville rast over hans framstilling av seg selv som offer. 

De ville krevd et svar fra statsministeren om hva slags versjon av saken han hadde gitt henne.

Og de ville kjempet om å få felle en minister.