Hvert år avdekkes det at vi ikke kan stole på norsk presse. En årsak er svært venstrevridde redaksjoner.
Hvorfor skal skattebetalerne bruke seks milliarder i året kroner på dette?
Alle vet at journalistene ved stortingsvalget til høsten kommer til å stemme massivt på Ap, MDG, Rødt, SV og Senterpartiet.
Denne blodrøde sannhet svekker pressen troverdighet med stor styrke, men det bryr ikke pressen seg noe om.
Der er det business as usual.
70 prosent rødt
Siste meningsmåling viser at pressens nasjonalforsamling ville gitt venstresiden 126 representanter, mens Høyre, Venstre og Krf fikk 43 representanter.
Fremskrittspartiet er ikke engang på salkartet i stortingssalen. Nesten 70 prosent av journalistene kommer til å stemme blodrødt og rødgrønt til høsten.
Det er ingen andre enn pressen selv som mener at dette er med på å styrke og verne det som en grunnmuren i pressens samfunnsoppdrag, nemlig at «en fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn», som det heter i Vær-varsom plakaten.
De røde vinkler
En redaksjon som nesten utelukkende består av kommunister og sosialister vil aldri bli oppfattet som fri av sine lesere. For uansett hvor grundig den journalistiske prosessen er, vil valget av hvilke saker journalistene skriver om, og ikke skriver om, alltid være heftet med en mistanke om politisk slagside.
Og når sakene publiseres vil leseren alltid kunne tillegge mediet en mistanke om at vinklingen av artiklene er røde.
Satt litt på spissen så er det stor forskjell på å presentere Erna Solberg halvt nedsunket i et tjern og Ap-ledelsen i skidress utenfor ei tømmerhytte i Nordmarka.
Selvødeleggende
Til syvende og sist er de røde norske redaksjonene sterkt med på å undergrave den troverdighet og tillit den fjerde statsmakt er helt avhengig av for å oppfylle sitt samfunnsoppdrag.
Pressen selv har i årevis servert oss den ene bortforklaringen etter den andre i et forsøk på å feie det hele under et teppe, men hvem har egentlig ansvaret for at det står så dårlig til med pressens troverdighet?
Jo, det er redaktørene som ansetter de røde journalistene. Og hva tror du redaktørene kommer til å stemme ved høstens valg?
Nesten 60 prosent befinner seg på den røde aksen i norsk politikk.
- Forskningsteoretisk, sa han
Forsker ved Universitetet i Oslo, Kjersti Thorbjørnsrud, forsøkte i vinter å reise en debatt rundt de røde redaksjonene i journalistenes eget fagblad.
Hun var overbevist om at redaktører med normal utøvelse av sitt arbeidsgiveransvar enkelt kunne styrke pressens troverdighet.
- Journalister, som alle oss andre, forsterkes av hverandres måte å tenke på. Derfor er det viktig å ansette folk som er forskjellige. Ikke det at den som ansetter nødvendigvis skal spørre kandidaten om hva den stemmer ved stortingsvalg, men sørge for at de kommer fra forskjellige steder og samfunnslag, sa hun og fikk raskt døren midt i fleisen.
«Redaktør Tor Strand i ABC Nyheter skriver på chat til Journalisten at han synes det er vanskelig å hente inn folk fra forskjellige samfunnslag, og at det er en idealistisk tilnærming til hvordan å drive en redaksjon. Strand mener at spørsmål om politisk holdning ikke er relevant.»
«Ansvarlig redaktør Sigmund Kydland i Tønsbergs Blad skriver at det alltid har vært viktig med folk som har forskjellig bakgrunn og forskjellig kompetanse, men han tror nok dette blir forskningsteoretisk.»
Når det gjelder fagbladet Journalisten er det for øvrig verdt å merke seg at når den skulle fortelle sine lesere om årets kartlegging av journalistenes politiske ståsted, så satt ikke redaktøren en eneste journalist på saken.
Leserne fikk nøye seg med en tannløs artikkel fra NTB der Amedia (tidligere Norsk Arbeiderpresse) er en dominerende eier.
Holdningsløse
Det er ingenting som er verre enn å se mennesker som er tatt grundig med buksene ned, og som fortsatt tror at de har klærne på. Redaktørholdningene som Journalisten satte på trykk betyr egentlig:
- Det driter vi i.
Hadde norsk presse ikke hatt et sugerør inn i statskassa gjennom direkte produksjonsstøtte, momsfritak og lisens på rundt seks milliarder kroner kunne redaktørene kanskje inntatt sin sterkt avvisende holdning.
Men siden det er våre penger de forvalter må de både tåle og takle kritikk på en langt mer profesjonell måte.
Og om ikke annet burde de for lengst begynt å sjekke nyansattes bakgrunn slik at de kunne bygge redaksjoner vi lesere kunne stole mer på.
Frem med pisken?
En nylig undersøkelse viser at fortsatt står skattebetalerens milde milliardgaver til pressen støtt i folket.
70 prosent er positive til pressestøtten, mens 14 prosent sier at de er negative.
Selv er jeg faktisk ikke lenger villig til å sponse den ansettelsespolitikken redaktørene fører.
Det ville vært hjertelig velkomment om Stortinget la noen føringer bak de seks milliardene, slik at vi kunne få den pressen vi faktisk fortjener.
Det er tydeligvis ikke noe annet språk enn pengepisken pressens redaktører vil lytte til.
