- SVEN EGIL OMDAL, kommentator i Stavanger Aftenblad.
Teksten er opprinnelig holdt som innledning på seminar om Pressefrihetens dag, på Litteraturhuset i Oslo, 4. mai 2015.
I går formiddag var jeg tilbake i rue Nicolas Appert i Paris. De fleste blomstene, tegningene og plakatene var borte siden sist. Men sperringene var beholdt rundt bygningen med redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. En tungt bevæpnet politimann patruljerte foran inngangen. På hjørnet har noen klistret over gateskiltet med et nytt. I samme stil som alle andre gateskilt i Paris står det nå: "Place de la liberté d'expression." Og det er slik det kjennes.
Siden 2006 har retten til å karikere profeten Muhammed jevnlig utløst harde debatter om ytringsfrihetens vilkår, og om dens grenser. Striden om karikaturene er blitt selve ytringsfrihetsplassen.
I den første runden, i 2006, var Dagsrevyen riktig kritisk og pågående mot en ung muslim som var innkalt til studio for å bli fortalt hvor galt det var å protestere mot tegningene: «- Du mener at ytringsfriheten ikke skulle være total, slik den er i Vesten?», spurte NRK-journalisten.
Under denne «totale» ytringsfriheten ble imam Abu Hamza al-Masri samme dag dømt til sju år i et britisk fengsel for å ha oppfordret til drap og pisket opp rasehat. Han ble ikke dømt for sine handlinger, men for sine ytringer.
Etter drapene i Paris stilte statsledere fra hele verden opp til en fotoseanse i boulevard Voltaire. Vi vil jo alle gjerne være Voltaire. De kjempet tappert om å få stå i første rekke, gikk noen få skritt arm i arm og forsvant så inn i de skuddsikre bilene. De ville bare vise at de alle stilte seg bak den uinnskrenkete ytringsfriheten, før de dro hver til sitt for å fortsette å tiltale og fengsle folk som bruker den.
Mange skrev hånlig om at Saudi-Arabias ambassadør deltok i marsjen, omtrent samme dag som bloggeren Raif Badawi fikk de første 50 av de 1000 piskeslagene han er idømt for å ytre seg. Men det er heller ikke så lite paradoksalt at den franske stat etter angrepet på Charlie Hebdo har siktet mange titalls mennesker for å støtte terroren. Ikke for å slutte seg til den, eller planlegge tilsvarende handlinger. Men for å ytre seg til fordel for drapsmennene.
Frankrike har en rekke lover som begrenser ytringsfriheten, inkludert et forbud mot å trivialisere Holocaust. Slike, og tilsvarende lover har også Tyskland, Belgia, Nederland, Storbritannia og en rekke andre land som står oss ideologisk nær. Og slike lover har også Norge.
Det er en underlig seiglivet myte at ytringsfriheten i vesten er absolutt, og det er heller ikke så mange som krever at den skal være det. Men noen er det.
Karl Ove Knausgård delte i januar ut PENs internasjonale ytringsfrihetspris til en sudanesisk, en libysk og to iranske forfattere, aktivister og journalister. Det skjedde bare noen dager etter drapene i Paris, noe talen hans bar preg av. Knausgård sa at ”alle som skriver vil før eller siden støte på grensen til det som ikke kan, skal, bør eller må skrives, og nesten alle vil uten videre bøye av og ikke skrive det. Slik er det fordi den usynlige veggen ikke står der som et hinder mot noe godt, noe attråverdig som vi nekter oss selv, men mot det omvendte: den usynlige veggen står mellom oss og alt det vi ikke vil ha, alt det vi ikke vil se, alt det vi ikke vil anerkjenne. Den veggen vi merker, markerer grensen for et samfunns moral og verdigrunnlag, som i sum er alt det vi definerer oss som, og lever ut ifra.”
Knausgård konkluderte likevel med at ytringsfriheten er retten til å gå gjennom denne veggen og inn til det som det store Vi oppfatter som ondt og destruktivt. Bare slik kan dette vi og dets moral og verdier, reforhandles, mente han. Bare slik kan ekskluderte grupper, som de to brødrene Saïd og Chérif Kouachi, bli inkludert i et nytt Vi.
Den svenske journalisten og forfatteren Gøran Rosenberg gjorde kom til stikk motsatt konklusjon etter angrepet i Paris. I en artikkel i danske Information stilte han spørsmålet allerede i overskriften: Hva skal det være godt for?
”I dag stiller vi sjelden det spørsmålet”, skrev Rosenberg. ”Men slik var det ikke i gamle dager. Hva man enn foretok seg, ventet folk at det skulle være godt for noe. Det gjelder fortsatt at det samfunnet vi lever i, både kan forbedres og forverres – ja i verste fall ødelegges. Og derfor må det være situasjoner der det ikke er urimelig å stille seg nettopp dette spørsmålet”.
Rosenberg hevdet at mye av den satiren som vi er så opptatt av å forsvare, er å pisse i andres telt. Den gjør narr av de som står utenfor vi-et. For ham er veggen viktig. På et tidspunkt hvor Front National gjerne vil jage Frankrikes muslimer på sjøen, hvor moskeer blir beskutt og det kastes brannbomber og grisehoder mot dem, blir latteren over karikaturene til Charlie Hebdo sittende fast i halsen, og han spør: Hva skal det være godt for?
Forskjellen mellom de to skribentene er åpenbar, og det er interessant at den ene er en forfatter som av og til skriver i avisen, mens den andre er en journalist som av og til skriver bøker.
Gøran Rosenberg formulerer indirekte det pressen pleier å kalle sitt samfunnsoppdrag. På et viktig punkt avviker pressens oppfatning av sitt mandat fra litteraturens og kunstens selvbilde. Mens kunsten har et agnostisk forhold til samfunnets verdier, hevder pressen kollektivt at den har en oppgave som består i å forsvare felles verdier.
Rosenberg skriver i pakt med denne oppfatningen når han forstår ytringsfriheten som et middel til å oppnå et større gode, ikke som et mål i seg selv. Det er ikke uvanlig å møte det motsatte standpunkt, nemlig at ytringsfriheten er sin egen begrunnelse. Ut fra et slikt premiss får også provokasjonene sin egen verdi. Vi må benytte friheten til å provosere, fordi det faktum at noen blir provosert bekrefter at vi har reell ytringsfrihet.
Der stopper denne tankerekken. Den burde hatt en helt naturlig fortsettelse: Når vi så har fått denne bekreftelsen, hva vil vi da bruke ytringsfriheten til, annet enn fortsatt å provosere for å få bekreftet dens fortsatte eksistens, i en evig runddans mellom provokasjon og reaksjon?
Ytringsfriheten er den mest grunnleggende av de borgerlige frihetene fordi den skal sikre at de andre frihetene kan fremmes og utvikles. Vi er her i dag for å markere en av disse, nemlig pressefriheten. Den er totalt avhengig av ytringsfriheten, men likevel ikke identisk med denne. Pressefriheten har et klart formål, og dette formålet kommer ofte i konflikt med Knausgårds vilje til å gå bakenfor veggen og inn til det onde. Pressefriheten utøves under etisk normer som nettopp skal hindre det skadelige, det onde om man vil.
Når ytringer begrenser andres frihet og skader andres livskvalitet, er det pressens oppgave å forsvare den angrepne, ikke å rydde vei for angriperne. I Vær Varsom-plakatens første kapittel, hvor de overordnede prinsippene for samfunnsrollen er formulert, blir hyllesten av ytringsfriheten umiddelbart fulgt av en påminnelse om at det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep.
Overgrep skjer ofte gjennom ytringer. For pressen er disse ytringene mindre verdt enn friheten til ikke å bli utsatt for dem. Ytringsfriheten var helt nødvendig i kampen for kvinners stemmerett og likestilling. Den er ikke like viktig når kvinner hetses ut av samfunnsdebatten.
Ytringsfriheten var en ufravikelig forutsetning for at borgerrettighetsbevegelsen i USA skulle nå gjennom med sine krav. Den er ikke like viktig når den brukes til å spre rasisme.
Vi trenger ytringsfriheten for å forsvare de homofile i Russland, når de utsettes for voldelige angrep, vilkårlige arrestasjoner og både offentlig og privat diskriminering. Den er ikke like viktig når den brukes til å hetse homser inn i skapet igjen.
Katie Hopkins, spaltist i britiske The Sun kalte for tre uker siden båtflyktningene i Middelhavet for ”kakerlakker”. Identiske ytringer har tidligere vært de bestialske handlingenes fortropp. Kakerlakk er samme ordet som hutuenes radiosendinger og aviser brukte om tutsiene før myrderiene startet i 1994, og er sterkt i slekt med nazistenes omtale av jødene som lus. Etter norsk presseskikk vil en slik ytring være uakseptabel.
For å kunne oppnå det gode som bare ytringsfriheten kan skape, må vi være ytterst varsomme med å forby det onde som den også kan brukes til. Men vi har satt opp juridiske vegger, også i Norge. Grunnlovens paragraf 100 har innebygget sin egen begrensning. Formuleringen om at frimodige ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst annen gjenstand er tillatt, blir øyeblikkelig fulgt av formuleringen: Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
En nærmere presisering av hva slike tungtveiende hensyn kan være, har vi i straffelovens paragraf 135a, som lyder: ”Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år.”
Paragrafen definerer også hva en slik diskriminerende eller hatefull ytring er: Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
- a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
- b) religion eller livssyn, eller
- c) homofile legning, leveform eller orientering.
- d) nedsatte funksjonsevne
Paragrafen er som kjent ikke ukontroversiell. Den blir jevnlig angrepet, både på prinsipielt grunnlag og fordi den har gått fra å være et spesifikt vern mot rasisme til også å omfatte religiøs tro, seksuell legning og fysisk og psykisk helse. Det er lett å tenke seg at den kan utvides videre, til for eksempel også å omfatte kjønn.
Paragrafen burde vært formulert på en annen og mer generell måte. I stedet for å liste opp grupper som trenger særskilt vern, med fare for å overse andre grupper, burde loven sikret hver enkelt borger mot hatefulle, verbale angrep som er så alvorlige at de innskrenker muligheten til å agere som et fritt menneske.
Friheten til å formidle frimodige meninger og provoserende streker er selvsagt viktig. Men denne friheten – som har dominert debatten de siste 10 år - er ikke tilstrekkelig om pressen skal kunne oppfylle sitt oppdrag.
Pressefriheten trenger andre friheter i tillegg. Fremst blant dem er informasjonsfriheten; retten til å få vite. Det er denne retten som er mest truet i verden i dag. De fleste journalister som blir myrdet, har aldri utfordret et religiøst dogme. De blir ikke drept fordi de har krenket noens tro, men fordi de forsøker å avdekke fakta som noen ønsker å holde skjult.
Hittil i år er 21 journalister drept. I fjor var tallet 61. Aller verst var det i fjor i Syria, der 17 journalister mistet livet. Likevel er ikke krig det farligste en journalist kan dekke. I følge statistikken til Committee to Protect Journalists dekket 69 prosent av de journalistene som ble drept i fjor, politikk. 59 prosent av de drepte var krigsreportere. Nesten like mange, 54 prosent, skrev om menneskerettigheter, og da først og fremst om brudd på disse rettighetene. I tillegg kommer de tusenvis som er fengslet eller forfulgt på annen måte fordi de har jaktet ubehagelige sannheter.
Statistikken er ikke til å misforstå. Det er ikke kommentatorene, tegnerne eller de modige redaktørene som er mest utsatt. Det er reporterne. Det er ikke meningene som er det farligste i journalistikken, det er de faktiske opplysningene.
I forrige uke tok påtalemyndigheten i Luxembourg ut tiltale mot den franske journalisten Edouard Perring. Han er tiltalt for å ha bidratt til å avsløre hvordan 350 internasjonale selskaper har inngått avtaler med regjeringen i Luxembourg for å redusere sitt bidrag til fellesskapet til et absolutt minimum. Jean Claude Juncker, som var statsminister da mange av avtalene ble inngått, er blitt president i EU-kommisjonen, nå skal journalisten som ga borgerne innsyn i hvordan han ledet et skatteparadis, for retten.
Dagen før meldte nyhetsbyråene at fem journalister fra den libyske tv-stasjonen Barqa TV ble funnet med strupene skåret over utenfor Benghazi. De var dratt til Libyas nest største by for å dekke det som for alle praktiske formål er en borgerkrig. Den internasjonale journalistføderasjonen melder at de ble bortført ved en av kontrollpostene til IS.
I alvorlighetsgrad er disse to sakene ulike. Fengslene i Luxembourg likner ikke på fangehullene til den islamske staten. En bot i EU er noe ganske annet enn å få skåret strupen over på en libysk strand.
Men hensikten er den samme: Pressen skal trues til å tie om det som er ubehagelig for makten, enten det er en økonomisk politikk som skaper urettferdighet og større forskjeller eller et forsøk på å etablere et nytt kalifat gjennom vold og terror.
Den avisen hvor jeg har tilbrakt mesteparten av min karriere, Stavanger Aftenblad, ble grunnlagt i 1893 av en fallen prest. Noen ganger er det befriende for tanken å falle. I den første lederen Lars Oftedal skrev i den nye avisen, formulerte han det som etter min mening ennå er det beste motto noen redaksjon kan ha: ”Man vil ha full beskjed, sannferdig utredning av faktiske forhold og tilstander, alvor i behandlingen av de store livsspørsmål.”
Både i Syria, i Mexico, der 32 journalister er drept de siste 20 årene, i Russland, der 56 journalister er drept i samme periode, og i de langt mer fredelige landene i Europa, er det først og fremst pressens mulighet til å gi full beskjed og sannferdige utredninger av faktiske forhold, som er truet. Når vi senere i kveld skal høre hvordan det står til med pressefriheten etter det korte blaffet av vår i den arabiske verden, kommer vi til å få høre at det ikke er restriksjonene på den provoserende mening eller den dristige strek som er det største problemet, men stengslene for – og truslene mot – alle som vil fortelle hva som faktisk skjer.
Målt opp mot dette kan de norske ytringsfrihetsproblemene synes trivielle, slik de fleste av våre problem blir når de sammenliknes med de fleste andre land i verden. Men det er nettopp ved å arbeide systematisk med disse tilsynelatende trivialitetene vi har utviklet den åpenheten og legitimiteten som preger norsk politikk, og som er det norske demokratiets fremste kvalitet.
Det er derfor all grunn til å diskutere truslene mot vår egen pressefrihet, selv om de blekner mot henrettelser i Libya, massakrer i Paris, fengslinger og sensur i Tyrkia eller trusler i Mexico.
Og det er all grunn til å lese med stort alvor kronikken som lederen av Norsk Presseforbunds offentlighetsutvalg, Siri Gedde-Dahl skrev i Aftenposten for en drøy måned siden. Der hevdet hun, basert på metoderapportene til årets Skup-pris, at regjeringsapparatets innsats for åpenhet er sunket til et lavmål.
”I sak etter sak har gravende journalister til dels store problem med å få tilgang til offentlige dokumenter og kilder på departements- og regjeringsnivå”, skrev hun. 40 av 63 deltakere skrev om til dels betydelige problem med å få adgang til offentlige dokument og kilder. I åtte måneder forsøkte vinneren, Dagbladets Kristoffer Egeberg, å få et intervju med forsvarsministeren om salget av norske marinefartøy til afrikanske krigsherrer. Bergens Tidende ventet omtrent like lenge på å få snakke med justisministeren om utsendingen av lengeværende asylbarn, og fikk heller ikke svar på utallige innsynskrav.
I Stortinget ligger det et representantforslag fra det Magnus Takvam ved en freudiansk glipp kom til å betegne som ”de fire samarbeidsproblemene”, pluss Arbeiderpartiet. De fem forslagsstillerne vil innskrenke loven slik at forberedende møter i kommuneråd og byråd skal kunne unntas fra offentlighet. Velgerne i de store byene som har innført parlamentarisme, skal altså ikke få vite hva som er i ferd med å bli vedtatt, før det i praksis er for sent å hindre eller påvirke beslutningene.
Aftenbladet har avslørt at Stavanger kommune i flere tiår har brutt offentlighetsloven ved å operere med doble saklister og doble møtereferat: én offentlig saksliste og én hemmelig, ett offentlig referat og ett hemmelig. De mest kontroversielle sakene og vedtakene ble skjult for mediene og dermed også for velgerne. Sannsynligvis har mange andre kommuner operert på samme måte.
Styrkeforholdet mellom makten, både den økonomiske og den politiske, blir forskjøvet i offentlighetens disfavør fordi journalistene blir stadig færre og stadig travlere, mens informasjonsmedarbeiderne blir flere og dyktigere. Da er det desto viktigere å beskytte de formelle rettighetene som er nedfelt i offentlighetsloven. Det er, som Siri Gedde Dahl skrev i et tilsvar til lederen i Norsk Kommunikasjonsforening, ikke antallet innvilgete innsynsbegjæringer og utleverte dokument som avgjør om vi har en forvaltning som viser kortene. Det er åpenheten i de virkelig kontroversielle sakene som er lakmustesten, og der sviktes det for tiden grovt.
Dette problemet er universelt. Uten informasjonsfrihet, uten tilgang til fakta, uten nok reportere som kan utføre faktainnsamling, uten frihet for å bli avvist, truet, eller i verste fall drept, har vi ingen reell pressefrihet.
Og uten reell pressefrihet har vi heller ingen reell ytringsfrihet.
Friheten til å ha dårlig informerte meninger, den er sant å si bare en karikatur.
