- TORALF SANDÅKER, frilansjournalist, fotograf og erfaren Hellas-farer
Det er ikke tilfeldig at det er Vestlandsfjorder og midnattsol Norge markedsfører til turistene, og ikke området rundt Oslo City. Ingen redaksjon ved sine fulle fem ville funnet på å dra til de stedene i Oslo hvor det er mest bråk for å rapportere om hvordan turistene her i landet har det.
MEN DA NORSKE medier skulle fortelle sine lesere om farene ved å være turist i Hellas for et par uker siden, var det nettopp det noen av dem gjorde – hvis de ikke dekket det hele hjemmefra.
Fra Syntagmaplassen i Athen og strøkene rundt rapporterte de om amper stemning blant «grekerne» og køer foran minibankene, hvis de da ikke var tomme.
RESULTATET VAR AT mange nordmenn bestilte feriereise andre steder, mens andre kansellerte. Reiseselskapene vitnet om klar sammenheng mellom medienes spekulering i hva som kunne gå galt for turistene i Hellas, og reisebestillinger.
Etter noen dager begynte motinformasjonen å komme: i sosiale medier og kommentarer hos nettavisene skrev nordmenn som oppholdt seg eller bor i Hellas om hvordan forholdene virkelig var.
Det fattet ikke mange av redaksjonene interesse for, men da tok bestillingene seg opp igjen.
Medieskapte problemer
Denne kommentaren handler ikke om den greske krisen som sådan. Det er den norske mediedekningen som opptar meg i denne omgangen.
Helt siden rekken av kriselån til Hellas ble interessant for norske medier, begynte dekningen å få slagside. Men i sommerens hete er slagsiden blitt så kraftig at man må holde seg fast.
EN DEL AV forklaringen er nok at mye av dekningen har skjedd fra Norge og Brussel, med norske politikere og finansfolk som hovedkilder. Gode unntak finnes, selvsagt.
Noen medier har hatt team i Athen i korte perioder, noen få har også kommet seg ut av den greske hovedstaden. Norske turister ferierer jo ikke på Syntagmaplassen, de drar til de greske øyene.
VG NETT LAGDE i juni en egen nettjeneste der de spurte lesere som allerede var i Hellas hvilke problemer de hadde, samtidig som de lot lesere som skulle reise til Hellas spørre om hvilke problemer de kunne møte.
VGs interesse for å rapportere om normale forhold var minimal, men det var normale forhold nesten alle leserrapportene handlet om. Hele nettjenesten framstår som spekulativ.
LIKEVEL VAR DET unntakene som dominerte overskriftene, både hos VG og andre. Vi fikk høre om et par tilfeller av pengetyveri i Athen (hvor mange var det i Oslo?) og et par turister hadde opplevd tomme minibanker og «køer» til minibanker med penger.
At de tomme minibankene raskt ble fylt opp igjen, fikk liten oppmerksomhet. Slik ble norske medier aktører i den viktige greske turistnæringen.
BAKTEPPET VAR selvsagt spekulasjonene om at Hellas kunne gå konkurs.
De spekulasjonene var det naturlig for norske medier å følge, men fokuset ble helt galt: Den som leste norske medier fikk inntrykk av at til Hellas måtte man ikke dra uten mengder av kontanter, for i Hellas kunne man ikke regne med hverken å få betale med kort eller å ta ut penger av minibankene.
Enkelte «sjefsøkonomer» anbefalte til og med folk å bli hjemme. Og nettavisene fungerte som mikrofonstativ.
Falskt virkelighetsbilde
Jeg har oppholdt meg i Hellas under de dramatiske kriseforhandlingene, og spurt svært mange, både grekere og nordmenn, så vel ansikt til ansikt som via sosiale medier, om de har opplevd tomme minibanker og køer, og om problemer med kontanter eller kortbetaling.
Det eneste problemet jeg har registrert, har vært for grekerne selv: grekere får bare ta ut 50-60 Euro om dagen.
DA JEG ANKOM Athen i forrige uke var det penger i minibanken på flyplassen, uten antydning til kø. På Antiparos, der jeg har vært, ble jeg fortalt at en av minibankene var tom én gang de siste dagene, før den ble fylt opp.
Jeg har inntatt mange av mine måltider rett ved tre av minibankene, og har ikke sett lengre køer enn det som er vanlig i Kragerø eller i Tønsberg om sommeren, dvs. 2-3, toppen fire mennesker.
Det samme bekrefter en lang rekke vitnesbyrd fra nordmenn som oppholder seg rundt om i Hellas.
DE GANGENE jeg har ønsket å bruke kort, har det gått uten problemer. Det samme bekrefter mange andre. Det var åpenbart at norske medier samlet skapte en panikkartet frykt for problemer hvis du var turist i Hellas – helt uten dekning i virkeligheten.
Hvorfor, kan man bare spekulere i. Dårlig journalistikk er kanskje den minst konspiratoriske forklaringen.
Bankfolk som kilder
Jeg kunne skrevet mye om det å bruke «sjefsøkonomer» som eksperter, ikke bare på greske lånetransaksjoner, men også på sosiale forhold i Hellas og endog den greske «folkesjela».
Jeg kunne spurt om hvordan disse ekspertene er kvalifisert til å gi norske lesere uhildete råd om en konflikt deres egne arbeidsgivere er direkte eller indirekte berørt av.
Jeg kunne spurt om i hvilke andre alvorlige samfunnsforhold mediene holder seg med så ensidig ekspertise som kilder.
KARAKTERISTIKKENE AV grekerne som folkeslag med mer eller mindre nedverdigende beskrivelser av den vanlige greker som skattesnyter, genuint uærlig og svikefull, ville neppe passert i norsk offentlighet om det var romfolk, jøder eller homofile som ble karakterisert slik som gruppe.
Samtidig som greske politikere utvilsomt har både jukset og ført sine innbyggere ut i en fortvilet situasjon, har norske medier senket terskelen for hvordan det er lov å karakterisere den vanlige greker.
DET ER IKKE BARE finansfolk og kommentariatet som har sluppet til med slik retorikk gjennom mediene.
Statsviteren Janne Haaland Matlary, med fortid som KrF- og pavepolitiker går i sitt leserinnlegg i DN 8. juli langt i å erklære hele det greske folk som historisk upålitelige. Hun bruker til og med Iliadens sagn om den trojanske hest som eksempel på at det er typisk for den greske folkesjela å gi noe med en skjult agenda, og dette har pågått i mer enn 2500 år.
Som bilde på hvor langt det er lov å snakke nedsettende om grekere i norske medier er det dessverre talende.
