Kultur er sjelden lønnsomt. Kulturjournalistikk er heller ikke det. Så hvem skal betale for den?
KOMMENTAR: - Kulturministeren bør øremerke midler og bidra til å bevare og styrke kulturmangfoldet i norske medier, skriver Nordlys-redaktør Helge Nitteberg.
Forståelig, fordi Nordlys bestandig har dekket Festspillene. Dermed har vi skapt forventninger.
Bladet Nordlys
Til dels store forventninger ettersom vi også har vært tungt til stede i mange år. Når tradisjonen blir brutt, er det som forventet at enkelte blir skuffet.
En av de skuffede er den ferske festspilldirektøren Maria Utsi.
Hun leder en svært viktig institusjon i nordnorsk kulturliv, som i år satte publikumsrekord. Men det er ikke publikumsinntektene som gjør det mulig for Utsi å tilby et rikholdig festivalprogram.
Det gjør hun med offentlige midler. 80 prosent av Festspillenes inntekter i 2015 kom fra det offentlige, fra stat, fylkeskommune og kommune. 19.431.400 kroner, for å være helt presis. Uten disse pengene, ingen festival.
Billettinntektene blir som smuler å regne i forhold. De var på drøyt 1,5 millioner kroner. Kostnadene til kulturfestivalen var imidlertid høyere enn de samlede inntektene.
Dermed endte 2015 med et underskudd på drøyt 500.000 kroner for Festspillene. Helt greit, vil mange mene. Kultur skal jo ikke være lønnsomt.
Jeg er langt på vei enig.
Kultur – i vid forstand – representerer verdier som ikke kan regnes i kroner og øre, verdier vi skal hegne om.
Kulturfestivalene gir ikke bare gode publikumsopplevelser, de skaper samhold og identitet i sine lokalsamfunn. Blant annet.
Men alt har sin pris.
Det gjelder også journalistikken som skal formidle kultur og kulturopplevelser.
I en tid der finansieringen av journalistikk er under sterkt press, er kulturjournalistikken under enda sterkere press. Det blir mindre kulturjournalistikk i norske mediehus og den blir enklere.
Dessverre.
Hvorfor?
Fordi kulturjournalistikken – i motsetningen til den brede nyhetsjournalistikken – har lave publikumsinntekter, eller abonnementsinntekter som mediebransjen kaller det.
En lang rekke av sakene kulturfolket i nord vil at Nordlys skal omtale, har svakere lesertall enn de smaleste og dårligst besøkte forestillingene under Festspillene i Harstad.
Kulturjournalistikken har dessuten enda lavere annonseinntekter, eller sponsorinntekter for å bruke kulturfestivalenes språk.
Og ikke minst: Kulturjournalistikken har – i motsetning til mange kulturfestivaler og kulturarbeidere – ingen offentlig støtte.
Det nærmeste vi kommer er pressestøtten, som går til utvalgte mediehus, men pressestøtten er lite treffsikker slik den fungerer i dag.
Kulturministeren, med et budsjett på 13 milliarder kroner i 2016, har imidlertid mulighet til å bevare og helst styrke kulturmangfoldet i norske avisspalter og nettaviser.
Helt konkret bør statsråd Linda Hofstad Helleland (H) øremerke midler til kulturjournalistikk, inkludert kunst- og teaterkritikk, ved å utvide pressestøtten og kanskje også omfordele noe av dagens pressestøtte.
Det vil gi norske mediehus viktig hjelp i den kanskje mest utfordrende epoken i bransjen noensinne.
Og enda viktigere: Det vil gi et rikere kulturliv.
